Jeg har gjort det og det føles utrolig deilig. For to dager siden dro Henrik og jeg inn til legevakten her i Bergen. Det har tatt tid og jeg har ikke helt orket eller gjort noe med situasjonen jeg er. Det er ikke like enkelt å flytte til en annen by for også få fastlege.. jeg står nemlig på venteliste og måtte derfor dra inn til legevakten da det begynte å haste. Dere lurer nok på hva det dreier seg om? Jo, jeg har nevnt noen ganger tidligere at jeg sliter med væskeinntaket mitt, som vil si at jeg drikker unormalt/ekstremt mye væske som vann, saft, brus, mer vann, enda mer vann og ja.. dere skjønner!

Problemet de siste nettene har vært at jeg våkner av meg selv med full blære hver halvtime. Jeg skjønner ingenting.. og nattesøvnen min får virkelig gjennomgå da jeg automatisk våkner av en sprengfull blære. Alt er blankt.. ja, litt mye detaljer her, men det er jo ikke slik det skal være. Noen sier det er sunt å drikke mye, mens andre ikke.. jeg aner ikke, det eneste jeg vet er at dette er en stor forandring i forhold til slik jeg har vært før, derfor føler jeg at noe ikke stemmer helt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Uansett, jeg måtte få sjekket opp i det og dro til legevakten. Jeg har aldri i hele mitt liv vært mer skuffet over et legebesøk noen gang som det jeg var på legevakten i Bergen. Jeg vet at jeg ikke er vanskelig som menneske og godtar ganske mye før jeg bikker over til å bli ordentlig sint, men denne gang, fyfader så respektløst. Jeg har aldri opplevd maken og både Henrik og jeg så på hverandre, sto med åpen munn og ante ikke hva vi skulle si, begge to var nemlig i sjokk.

Etter å ha ventet i noen timer på å få komme inn til å snakke med en “lege” måtte vi en sykepleierassistent bak pulten framfor meg. Jeg forklarte situasjonen min med inntaket og toalett-situasjonene, jeg forklarte også at jeg er sinnssykt tørr i munnen og har andre symptomer også. Ikke vet jeg om det er normalt eller ikke, men han uttalte seg som om han var en lege. Han snakket om at broren/kompisen (husker ikke) hadde opplevd det samme problemet?!?!?! Hvordan vet han om jeg har et problem eller ikke, og hvilket problem isåfall? Han sjekket meg jo ikke for noen ting og ikke var han lege heller. Det irriterte meg grenseløst der han satt. Hyggelig var han, men ingen hjelp å få. Jeg spurte om han ikke skulle ta blodprøver og slikt for å sjekke meg og tilstanden min. Kanskje jeg manglet noe i kroppen? Han sa seg enig, men mente det var stress for meg og han. Det var ikke så mye folk på legevakten denne kvelden, uansett, skal man få hjelpen man trenger og det følte jeg absolutt ikke at jeg fikk. Jeg var mer redd da jeg dro fra legevakten en det jeg var da jeg kom dit. Underveis da vi snakket med sykepleierassistenten kom det en dame bort til oss.. hun avbrøt og avbrøt. Jeg har aldri opplevd maken, nok en gang. VET DERE HVA HUN SA? Dere må bli ferdig, det er kø. ER DET KØDD? Vi hadde ikke brukt 5 minutter en gang og der sto der en stresset (lat i mine øyne) kvinne som ba oss om å bli ferdig. Hun var direkte ufin og virker som en av de som ikke gjør noe som helst selv, men som bare går rundt og lager dårlig stemning. Unnskyld for frustrasjonen her, men dette er den verste legevaktopplevelsen min noen sinne og jeg kjenner at det koker over. For et opplegg og for en dame. Det ente med at vi avbrøt timen, jeg dro hjem reddere og ble bedt om å prøve å drikke mindre på egenhånd for også komme tilbake om en uke. Det som er dumt her er at jeg har hatt det slik i to måneder nå. Akkurat som jeg ikke har prøvd å drikke mindre? Jo.. uff. 

Jeg er kjempesint og lei meg. Jeg har faktisk ikke ord og håper at de tar seg sammen på legevakten i Bergen og begynner å ta vare på pasientene. Det var flere ting vi reagerte på.. det var en dame blant annet som haltet inn mot skranken. Man må trekke kølapp for å få snakke med “legen”, sykepleierassisten.. man kommer ikke inn dersom man ikke trekker lapp. Hun sto utenfor å ventet på at en annen skulle komme ut og at hun kunne spørre om noe. Da kom det en annen sykepleier (eldre dame) som sa på en ufin og direkte måte “sett deg ned du!” og alle reagerte. Hvorfor spurte hun ikke om hun damen som haltet trengte hjelp? eller om det var noe spesielt i og med at hun sto oppreist og ventet? Hun dreit i det og hun jobber med mennesker som trenger hjelp. Uff, jeg spyr.

Det som skjer videre nå er at jeg kommer til å bestille en time hos min egen fastlege hjemme på Klepp. Orker ikke dette her mer og hadde jeg kunne bedt om en ting, var det en unnskyldning fra legevakten.

Klikk på bilde for å se videoen.

OMG!!! JEG ER I EKSTASE.. HVOR BEGYNNER JEG? Jeg skjelver og klarer ikke å stoppe for hva gjør man når man får vite den største nyheten noensinne? Jeg aner ikke hva jeg driver med og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, men vi er alle forskjellige kom jeg fram til. Tårene triller nedover kinnet mitt og lander i skrivende stund i fanget til Ninni – for GUD så heldige vi er. Åhh… 😭😍

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette er det største som har skjedd meg noen sinne og jeg kunne ikke ha bedt om en bedre nyhet. Fyfader. ÆÆÆÆÆ.

Hei igjen dere. Jeg vet ikke om alle fikk med seg storyene jeg la ut på Instagram i går angående mamma og cellegift. For å være helt ærlig fikk jeg knekken i går og det er svært sjeldent jeg gjør det så offentlig som det jeg gjorde i går. Det er veldig mange der ute som helt sikkert føler seg veldig alene og som er i samme situasjon som meg, da er det godt å vite at man faktisk ikke er alene. Uten filter og for å vise realiteten til mennesker der ute valgte jeg å være svært åpen og ærlig om redselen min og hvor trist jeg er til tider. I går var det tungt og det er heller ikke vits å legge skjul på det så lenge man ikke trykker andre ned og sutrer hele tiden. 

Grunnen til jeg valgte å dele at “imorgen” som da er i dag var dagen vi får vite om mamma får cellegift eller ikke, var fordi jeg var redd, trist og ganske nervøs. Jeg vil at folk der ute skal se at alle dager ikke er en dans på roser og at det er lov til å være lei seg, nedenfor og ikke ha et perfekt liv som sosiale medier ofte viser til.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Natten har vært lang og jeg tror jeg har sovet ca. 4 timer.. jeg kom aldri i noen dyp søvn og merket at jeg spratt opp av senga da Henrik dro på jobb i morges. Nervene var så ufattelig store og jeg hadde ikke sjans til å klare å sovne igjen med det første. Timene gikk og jeg satt oppe for å redigere house-touren vår som kommer ut senere i dag på YouTube og her på bloggen. Dette er noe jeg har lovet dere lenge og endelig er den klar til å publiseres! Midt i all redigeringen dukket det opp en melding fra mamma hvor det sto “må vente til mandag”.. og i det jeg leste dette knuste hjertet mitt. Jeg har ikke snakket med noen i dag, jeg har såvidt klart å gjøre noe fornuftig, bare tenkt, drukket masse vann, spist, tenkt og aner ikke hvor tiden har blitt av.❤️

Det gjør så vondt, men frykt ikke.. selv om hun ikke fikk cellegiften sin i dag ba de henne om å vente til mandag! Derfor er cellegiften utsatt noen dager og det er fordi hun må ha 1,5 på en blodprøve av immunforsvaret og hennes prøver var 1,4 i dag.. nære, men ikke nærme nok, dessverre. Det positive oppi dette er jo at mammas immunforsvar har gått opp og blitt bedre. Kroppen hennes er klar for en ny cellegift og det gleder hjertet mitt. Det er for all del ikke 100% sikkert at hun får cellegiften på mandag, men i følge legen skal det skje og vi får bare fortsette med å krysse fingrene. 

Det andre som er positivt her er at de har funnet en ny type medisin som det sto skrevet om i VG angående eggstokkreft. Om et par uker får vi vite om de skal søke mamma inn på den nye medisinen og dette er altså en medisin som har fått folk med eggstokkreft friske. 70% ble friske.. ?? litt usikker, men det er betydelige forskjeller og dette er noe jeg vil at mamma skal prøve og være med på (om hun får lov). Hun får også vite om hun skal ha to ekstra runder med cellegift. Det er vanligvis 6 runder som er det vanlige for henne, men om de skal kjøre på med 8 runder er det store spørsmålet, og da blir vi enda gladere, hehe.

Mamma tok forresten noen ekstra blodprøver på mandag som var, der nyreprøvene hennes som skiller ut giften i kroppen er kjempebra og absolutt innenfor. Tror nyren kan bli svekket ved cellegift.. litt sikker. Magnesiumet hennes ligger under normalen, men hun har utlagt tarm og da skal det også være “normalt”, man får mye løs mage av det. Det som skremmer meg etter denne samtalen med mamma er faktisk det å få vite at ikke alle får ta disse blodprøvene og at man må passe på det selv og eventuelt spørre om å få disse ekstra blodprøvene.. det er sjukt. Vet dere hvorfor det er slik? Fordi det koster penger å analysere blodprøvene. Vi er så jævlig pengestyrt og det er vondt å vitne til. Tenk på alle de som burde ha fått slike blodprøver, men som ikke får det og som ikke vet om det pga. det er for dyrt, fyfader. Føles nesten ut som vi mennesker er brikker i et stort pengespill.

Jeg føler meg veldig heldig og mye av grunnen til det er fordi jeg har vært så heldig å møte en av de mest fantastiske menneskene noen sinne og dette betyr svært mye for meg. For bare et par måneder siden var jeg langt nede psykisk der jeg ikke visste hva som kom til å skje med meg, egentlig så vet jeg ikke hva som skjer med meg enda.. rett og slett fordi jeg verken er perfekt eller gjør alle ting riktig her i livet, på samme måte som alle andre der ute.. og jeg har virkelig mine ting jeg er nødt til å jobbe mye med. Noen ganger har jeg lyst til å legge skylden på mennesker som har såret meg og gjort meg så ubeskrivelig mye vondt, likevel er det ikke noe å gjøre med den dag i dag, det jeg kan og vil gjøre er å endre meg til det bedre, selvfølgelig med tiden.

I går var en tøff dag, Henrik og jeg satt sammen rundt kjøkkenbordet og snakket sammen om alt mulig. Vi vet veldig mye om hverandre selv om vi veldig ofte glemmer mange ting når hverdagen er travel og ting ikke går helt etter planene. Jeg brøt sammen i går og vet at jeg trenger å snakke med noen der ute som kan veilede meg og gi meg råd videre i livet. Det er mange vonde ting som har skjedd det siste året fra brudd, kreft, utroskap, miste jobben, opplevd ufrivillig sex for to år siden som ikke har blitt bearbeidet. Så, hvor er jeg egentlig i livet? Det var vel det vi kom frem til i går. Hva kan jeg gjøre for å få det bedre, selv om jeg har det bra? Gir det mening? Haha.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har alt jeg trenger og mye mer, jeg er lykkelig og vet at jeg trives slik livet mitt er i dag! Likevel kjenner jeg at det hadde vært deilig å få snakket ut med noen om ting, med noen som kan gjøre livet mitt enda litt bedre. Jeg mener at man ikke trenger å oppleve alt positivt her i livet for å føle seg lykkelig, men at man trives med hvordan ting er. Det er helt greit at jeg ikke er perfekt og har noen ting jeg må jobbe med, det er livets gang det, eller? Så, det jeg vet er at jeg kan prøve å jobbe med det slik at det blir bedre.. jeg vet ikke helt hva jeg skal frem til, det er vel egentlig bare godt å få ut litt følelser i blant og innse at vi ikke trenger å være ulykkelige for å ha noen ting vi må jobbe med, det er jo livet. Ellers ville også bare si at jeg ikke hadde klart dette uten Henrik. Jeg elsker han og er evig takknemlig for at han er i livet mitt, lytter på meg og ser meg for den jeg er. Perfekt er jeg ikke og det er helt greit, heldigvis. Samtidig er vi sterke nok til å innse at vi kan bli bedre på enkelte ting, men likevel elske hverandre like høyt som alltid.

Først og fremt har jeg lovet dere å oppdatere dere på treningsfronten. Dette innebærer at jeg oppdaterer dere om hva jeg handler inn av mat i uken, hva jeg spiser til de ulike måltidene og hva jeg trener. Noen ting deler jeg mer en andre og dersom dere ønsker mer av alt burde dere følge meg på Instagram fordi det er det jeg deler det meste hverdagslige som da er det jeg spiser og slike ting. Jeg heter: Ingridaguiluz på Instagram dersom dere ønsker å søke meg opp der. 

På rett over en måned har kroppen min forandret seg mye. Jeg spiser sunt, men også dritt, jeg trener hardt hver dag fordi jeg orker å sette av tid til det og fordi jeg har lyst på fremgang og resultater. I et håp om at andre skal få motivasjon deler jeg dette, likevel er det skummelt fordi det handler om kropp. Jeg er ikke redd for ordet, men jeg er redd for konsekvensene av det å dele ting som handler om kropp og helse. Uansett hva man deler er det feil og det kjenner jeg at jeg irriterer meg sinnsykt mye over. Jeg deler dette fordi jeg får spørsmål om trening og kosthold daglig i innboksen også deler jeg det fordi det er en så stor del av livet mitt. Jeg håper at jeg kan motivere og komme med tips, men ikke skape et slags press rundt det at man må trene og slikt. Vet dere at jeg er ekstremt opptatt av at man skal være fornøyd med kroppen vår? Mange sier at man skal være fornøyd slik den er, mens jeg mener at det man selv velger å gjøre med kroppen vår er opp til hver enkel så lenge man er fornøyd, trives i kroppen vår og stråler i den. Jeg kunne ha snakka om dette i en evighet, men det er ikke det som er poenget her.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det jeg vil at dere skal vite er at jeg gjør dette for min egen del, fordi jeg har et mål og en stor viljestyrke til å bli mer trent en det jeg er nå. Det betyr ikke at du ønsker det samme, men om du gjør det så kan du kanskje lære noe eller få motivasjon gjennom meg! Jeg er ingen ekspert og slik noen veldig ofte gjør (altså rette på meg og sukkertips i maten) er helt greit. Det er dritbra fordi da lærer jeg også noe. Jeg deler i hvert fall hverdagen min og den er basert på trening og kosthold. Akkurat nå tar jeg 100kg i knebøy maks, og jobber stadig oppover for å kunne ta mer og gjerne ta igjen Henrik på kiloene, haha. Det er gøy og virkelig en hobby for min del. Vet dere? Et annet mål og en drøm jeg har hatt i mange år er å kunne ta pull ups basert på min egen kroppsvekt og tro meg, snart er jeg der!

Målet mitt er ikke å bli tynn fordi det er ikke slik jeg føler meg komfortabel i det hele tatt. Jeg føler meg heller ikke komfortabel de gangene jeg ikke trener, bare spiser dritt mat og legger på meg, nettopp fordi det gir meg lite energi og det er ikke slik jeg vil at livet mitt skal være. Drømmen min er å få en kropp jeg føler meg komfortabel i og som gjør at jeg kan sprudle rundt i bikini eller helt kliss naken for den saks skyld og bare kunne stråle av glede. Dette er virkelig noe jeg nærmer meg og jeg kjenner jeg smiler allerede nå når jeg skriver dette, fordi dette er min drøm, og jeg jobber hardt for det.

På treningsfronten går det også veldig bra, jeg øker i kiloene på øvelsene og blir bare sterkere og sterkere. I tillegg springer jeg annen hver dag intervaller/langdistanse for å brenne bort fettet slik at musklene skal komme frem og huden bli strammere. De dagene jeg ikke springer trener jeg mage og slik fortsetter det! Det er ikke det at jeg bare springer på en tredemølle, jeg springer meg i hjel og gråter mens jeg føler at jeg kaste opp, igjen fordi jeg digger det.. haha.

Noen sier nok noe dritt om dette også, men det er slik jeg er og slik jeg elsker å ha det. De gangene jeg ikke føler at kroppen er sliten etter trening, ja de gangene der føles ikke så bra for min del, jeg elsker å yte maks på trening og faktisk gi alt, noe som også sitter igjen i meg etter at jeg satset fotball og håndball da jeg var yngre. Jeg vil bli flink og vil nå målet mitt. Maten min er så som så, jeg har blogget om det i ny og ne. Jeg spiser sunt til nesten hvert måltid, men dersom jeg vet at det er helg kjøper jeg med glede chips, sjokolade og mye mer drit, bare fordi jeg vil. Ikke bare i helgene for dersom jeg skal spise noe usunt i ukedagene spiser jeg sunt resten av dagen og et måltid usunt, skjønner dere? Det kan jo ødelegge treningen min og resultatene mine, men jeg skal ikke stille i bikinifitness heller. Om resultatene kommer etter en måned, to måneder, et halvt år, okei? Så koser jeg meg da og spiser slik jeg vil, mens jeg får resultater.

Mange lurer på hvor jeg finner motivasjonen til å trene så mye med tanke på at jeg har blitt 100% student, driver bloggen 100% og skal få tid til hverdagslige ting + skolearbeid utenom. Jo, her kommer det et eget innlegg.. men man finner motivasjon i forskjellige ting og når man først finner det tror jeg at det er mye lettere å komme seg på trening, trene og få de resultatene man ønsker.

Bilde til venstre er slik jeg ser ut i dag, mens bilde til høyre er slik kroppen min så ut 20.juli i år(!!). Dette er min forandring på rett over en måned og jeg er kjempestolt over meg selv. Ikke fordi jeg har gått ned i vekt fordi det har jeg ikke, men fordi jeg har blitt strammere i huden og fått mer muskler en det jeg hadde tidligere. Så til de som lurer er altså vekten min den samme, og jeg sier det igjen, vekt har ikke noe å bety, etter min mening. Noen er lave, noen er høye, noen er tynne, noen har former, mens andre ikke.. det er så mange forskjellige kropper der ute og alt er fint så lenge man trives og eier sin egen kropp! Muskler veier, fett veier, bein veier, vann i kroppen veier, derfor syns jeg vekten er urelevant for dere å vite og snakke om. Finn ut hva du trives best med, er det å trene? Så gjør det! Hva stopper deg? Liker du å trene en dag i uken? Gjør det! Orker du ikke å trene? Gjør det også! Ingenting er et fasitsvar så lenge du er fornøyd med deg selv om ikke sammenligner deg med andre! Trives du med å spise hva du vil, så gjør det. Jeg tror at dersom vi bryr oss litt mer om oss selv rundt det med kropp og ikke sammenligner oss med andre, men heller bruker tid på å finne ut hva man selv trives med så kommer man langt i livet.

Jeg driter i andres kropper (på en måte), jeg vil jo at folk skal være sunne og ta vare på helsen sin, men det er ikke mitt valg. Jeg kan komme med tips og si det jeg mener så får det være opp til dere hva dere selv velger å gjøre. 👊🏽

Reklame | NELLY

TOPP HER (20% RABATT) – SKJØRT HER – VESKE GUCCI – SKO STEVE MADDEN

For snart ett år siden var jeg på mitt aller første live intervju utenom de vi hadde under premieren til Paradise Hotel. Jeg husker enda hvor nervøs jeg var til å stille opp på dette intervjuet som skulle være i hjembyen min Stavanger. For det første ante jeg ikke hva jeg kom til og for det andre hadde jeg lite peiling på hva de kom til å spørre meg om.. dette fikk jeg og ja – jeg svarte på alt den gang og dersom dere ønsker å se videoen kan dere klikke her. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvilke konsekvenser fikk du etter Paradise Hotel?

Hvem er egentlig du?

Angrer du på at du deltok på Paradise Hotel?

Syns du det er et “skandalehotell”? Mistet jobben?

Hva er en influenser?

Hadde du tenkt før du var med på Paradise Hotel at du ville bli en influenser?

Deler du alt om deg selv i detaljer?

Kreft? Operasjoner? Sex på tv?

Hvordan var det å komme hjem til Klepp etter deltagelsen?

Forberedte du deg på å bli hatet?

Hva er det verste du har fått høre?

Hvorfor blogger bloggere dersom de fleste har angst og at blogg gir dem angst?

Hvor er Ingrid om 5år? Vil du leve av bloggen?

Jeg husker ikke at jeg delte dette intervjuet da det faktisk lå ute i fjor(??) og derfor gjør jeg det nå. Det er snart ett år siden jeg svarte på disse spørsmålene og tro meg – i dag vil jeg si at jeg har forandret mitt siden den gang. Hva syns dere? Forresten, i intervjuet røper jeg noe veldig spesielt som skjedde med meg etter at jeg deltok på Paradise Hotel. Det er kanskje noe av det mest krenkende jeg har opplevd og dette kom fra et voksent utdanna menneske. Jeg snakker om konsekvensene jeg fikk etter at jeg deltok på Paradise Hotel, om jeg angrer på at jeg deltok eller ikke, om jeg syns det er et skandalehotell.. jeg forteller mer om jobben min som jeg ble tvunget til å si opp i, jeg snakker om det å være/å bli en influenser, kreften og sex på tv.. operasjoner og alt dere kan tenke dere blir delt i dette intervjuet og husk at dette er snart ett år siden, ting har forandret seg og det vet dere dersom dere leser bloggen fast! 

KLIKK HER FOR Å SE INTERVJUET OG FOR Å FÅ SVAR PÅ DISSE SPØRSMÅLENE.

Nå er det over ett år siden noe av det vanskeligste i hele mitt liv skjedde.. dette er noe jeg aldri har fortalt dere tidligere.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne dette innlegget da jeg har prøvd å skrive det en million ganger før, men det føles bare ut som jeg forklarer ting feil og at det kan tolkes utrolig feil, noe jeg ikke ønsker. Jeg vil ikke henge ut noen med å skrive dette, likevel handler denne bloggen om livet mitt og det som skjer på godt og vondt.

I fjor startet året på sitt beste og som dere sikkert vet så endte det ganske tøft med at mamma fikk påvist kreft og det ble slutt med meg og min tidligere eks. Poenget er at livet etter Paradise Hotel er ikke en drøm for alle. Livet mitt var faktisk en drøm selv om negative ting skjedde – nettopp fordi jeg var flink til å håndtere situasjonene og være åpen om de, likevel var det ikke alt jeg turte å dele med dere. Jeg ble tvunget til å si opp jobben min på sykehjemmet jeg jobbet på. Dette er en situasjon jeg aldri ønsker å komme borti igjen fordi det var rett og slett helt jævlig. Etter deltakelsen min på Paradise Hotel fikk jeg høre at jeg ikke hadde moral og verdi i livet som kunne være med på noe slikt som, ja, nettopp, Paradise Hotel. Jeg fikk også høre at jeg måtte ha hatt en dårlig barneoppdragelse og at sjefen min selv sine barn aldri hadde fått lov til å være med på noe sånt. Da jeg fikk vite dette ble jeg helt satt ut.. for tenk at en ferdig utdanna sykepleier med spesiell videreutdanning innenfor omsorg og slikt som vi lærer på sykepleien kan sitte å si noe sånt til et annet menneske? Det kommer jeg aldri til å forstå. Igjen – vi mennesker er forskjellige og det er greit. Dette her skjedde i påskeferien i fjor da jeg var i Nord Norge og aldri før har en ferie vært så forferdelig. En telefonsamtale til mamma ble til en tårevåt og forferdelig vond samtale der mamma også måtte vitne til at sjefen min syns jeg hadde hatt en dårlig barneoppdragelse.. hvordan? Hun kjente meg godt i jobbsammenheng og ja – jeg var kjempeflink i det jeg gjorde, men hun kjente meg aldri på privaten og det å uttale seg om andres liv på den måten fordi jeg som da var 20år selv hadde bestemt å delta på dette programmet er ikke greit. Det var mitt valg, ikke mamma eller pappas valg.

Jeg kunne ha skrevet evig om dette og det er nok derfor jeg aldri får ut innlegget. Det er så mye jeg vil si, men som jeg ikke klarer å sette ord på. I hvert fall, jeg sa opp fordi jeg ble presset til det gjennom denne telefonsamtalen i påsken. Enten måtte jeg si opp eller så sparket hun meg. Okei? hun hadde ikke lov til å sparke meg før hun gikk gjennom sin leder igjen, men dette fant jeg utav i ettertid. For det andre hadde jeg ingen advarsler og slik fordi jeg var flink på jobb! Det var en trussel og en oppsigelse som måtte leveres på grunnlag av at sjefen min rett og slett ikke tolererte PARADISE HOTEL. Hun mente at pasientene som var ekstremt demente kunne se meg. Unnskyldninger på unnskyldninger som aldri stoppet og jeg lyttet. Hva skulle jeg gjøre da? Man blir svært usikker på reglene og hva man har lov til når man er ansatt og det er her problemet ligger. Fordi dette skjer garantert ikke bare meg, men MANGE. Jeg er helt sikker på at flere yngre – og voksne blir utnyttet uten at de er klar over det. Vi blir truet og fortalt ting som ikke er sant for at dette skal gå til fordel for sjefer. Som en avslutning på denne telefonsamtalen fikk jeg høre “det kommer til å bli enkelt å dekke vaktene dine, Ingrid”. Hyggelig.

Nå håper jeg bare at dere som leser dette kanskje leser gjennom litt regler og ikke minst kontrakter for arbeidsplassen deres og ikke la dere bli utnyttet. Sjekk hva dere har rett på, sjekk lønnen deres og ikke vær redd for å spørre andre om det er noe angående jobb og slikt dere lurer på – tro meg.. det er så jævlig viktig. Hadde jeg visst mer om dette hadde jeg aldri sagt opp den gang gjennom trusler, men faktisk funnet ut av hva som var riktig og galt i denne sammenhengen. For et år 2018 var..

Det skjer.. Ingrid skal begynne på skolen til høsten og er ganske klar for å starte opp igjen med en helt ny bachelorgrad i en ny by på en helt ny skole! Syke greier? Jepp. Jeg gruer meg først og fremst noe så sinnssykt mye, jeg kjenner ingen og vet ikke om motivasjonen kommer til å synke med en gang skolen starter fordi akkurat nå er jeg full i motivasjon, men vil det faktisk vare lengre inn i utdanningen? 🤟🏽

Det er dritmange som har stilt meg spørsmål om studiene mine og nå skal jeg prøve å svare på en del her fordi jeg skal nemlig begynne på skolen om under to uker og da er det greit for dere å vite litt mer om dette. Jeg begynner på Handelshøyskolen BI  i Bergen og skal gå en bachelorgrad i økonomi og administrasjon.. som vil si tre år med skole sammenhengende for de som ikke vet det. Jeg aner ikke hva jeg kommer til, forhåpentligvis blir det et spennende og ikke minst et veldig bra år for min del. Nå er jeg 22 år gammel og vil være ferdig utdanna når jeg er 25 år og gjett om det skal bli deilig?! Med mindre det kommer en baby eller to i mellom.. hm(??). Neeida, joda, kanskje. Man skal aldri si aldri. Uansett, dersom dere skal begynne på det samme som meg etter sommeren nå kan dere gjerne kontakte meg, det er bare kjempegøy å vite hvem man skal gå sammen med. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg gruer meg fordi jeg ikke kjenner noen og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om det. Så, om du har lyst til å gå sammen med noen er jeg her og jeg stiller veldig gjerne opp!

Over til noe annet som jeg har tenkt mye på i det siste.. og som flere har brukt til å slenge dritt til andre bloggere med. Det er nemlig dette her med at man “må” ha en utdanning og at “vi er nødt til å få en ordentlig jobb”..  det må man ikke, men det er lurt å ha en utdanning ja. Hadde ikke jeg blogget og hatt det som en fulltidsjobb samt ikke utdannet meg er det jo en selvfølge at det er begrenset med jobber for meg, men det betyr ikke at man har feilet eller mislyktes i livet. Det er utrolig mange som ikke kan studere av visse årsaker, mens noen andre ikke gidde fordi de trives med å gå rett i jobb. Noen sliter med å finne jobber, men da må de ta det valget selv om de ønsker å utdanne seg for å øke sjansene eller fortsette å lete. Vi er så utrolig forskjellige.. noen jobber seg høyt opp i enkelte bedrifter, mens noen ikke gjør en dritt fordi de har arvet nok cash til å klare seg resten av livet. Jeg syns det er dumt å lese at vi bloggere ikke jobber ordentlig og at vi burde utdanne oss. Når det er sagt så tjener bloggere kanskje mye mer en et menneske som har utdanna seg i flere år, hvorfor skal man da utdanne seg?

Jeg personlig har valgt å utdanne meg fordi jeg ønsker å ha en utdanning. Skole har alltid vært noe jeg syns er helt ok, faktisk ganske gøy til tider og jeg vet også at bloggen kan gå svært dårlig og vipps der kan man ikke leve av det lenger, hvem vet? Derfor utdanner jeg meg også fordi jeg vil føle meg tryggere på framtiden min. Sist men ikke minst så har jeg valgt økonomi og administrasjon på BI fordi jeg liker matte og er interessert i økonomi! Jeg vil bare vite mer og kunne tipse dere om både skole, utdanning og økonomi generelt. Jeg tror faktisk at jeg pr.dags dato er den eneste bloggeren som tar meg en utdanning til høsten? Jeg har ikke hørt eller lest om noen andre, hm. 

Det er også en del som spør om jeg skal studere fordi jeg ikke har nok penger og der kan jeg si med en gang at jeg klarer meg veldig bra!! Det er som sagt for tryggheten og fordi jeg vil bruke tiden min nå mens jeg kan. Jeg har ikke lyst til å være 30 år når jeg eventuelt har tatt en utdanning, jeg ønsker å være litt yngre for å være helt ærlig med dere! Så, denne jenta blir student til høsten og gleder seg til å oppdatere dere gjennom det nye kapittelet. Smask. ✌🏽

HJEM KJÆRE HJEM.. DU HAR VÆRT SAVNET.

Det er nok noen som har fått med seg hvor jeg befinner meg akkurat nå gjennom Instagram og det er absolutt en grunn til at jeg dro hjem til Stavanger alene denne helgen. For to måneder siden (ca.) flyttet jeg til Bergen og tok et valg om å starte studiene mine i en helt ny by til høsten. Livet mitt snudde ganske kjapt og fra det å bo oppi familien min til å nesten ikke kunne se de lenger var en svært stor overgang for meg og det er det fortsatt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det føles nesten litt sårt til tider og noen ganger setter jeg virkelig et spørsmålstegn rundt dette her med flyttingen, om det faktisk var så lurt? og om jeg burde ha hørt på noen av dere som sa det var for dumt å flytte fra familie og mamma spesielt. Selv om det føles som et anger av og til er det ikke det, jeg angrer ikke i det hele tatt fordi akkurat nå på denne tiden her kan jeg klappe meg selv på skulderen for å ha lært hvordan man skal stå på egne bein og det hadde jeg aldri gjort dersom jeg ikke flyttet. I tillegg får jeg se, ta på og snakke med Henrik hver eneste dag, jeg vet.. klisje, men det er sant. Han gjør dagene mine svært positive og det er verdt å bo i Bergen selv om jeg savner hjemme av og til. 

Uansett, jeg sitter i den gamle sengen min hjemme hos mamma og pappa mens jeg blogger, tar regnskap og svarer på mailer. Det er det jeg bedriver tiden min med og det føles digg. Hva ellers skal jeg gjøre? Trene? ja, det kommer om en times tid, men før det hadde jeg lyst til å fortelle dere hvorfor jeg er her selv om dere kanskje kan tenke dere til det. Jeg savner familien min og i dag feiret tantebarnet mitt Norah 8 år. Jeg har droppet for mye familie og vennetid det siste året og merker at jeg ofrer hva som helst for å få tid sammen med de akkurat nå, så jeg dro fra han. Henrik må dessverre jobbe i morgen og kunne derfor ikke være med denne gang, likevel føles det litt digg, men også litt uvant. Vi har vært sammen hver eneste dag i siden vi flyttet inn og det at jeg nå dro er ganske ubehagelig selv om tiden jeg har med familien min nå er svært koselig og litt alenetid skal man vel ha?

Jeg er veldig forelsket og merker hvor mye jeg har lyst til å være sammen med Henrik. Det er ikke gøy å være borte fra han og jeg krysser fingrene mine for at han kommer hit imorgen til meg! Noen syns nok at jeg er teit som “klager”, men følelsene mine er så sterke at .. Jo jeg kjenner hvor drit det er og da klager jeg litt, hehe. Hmm.. ellers så skal jeg som sagt komme meg på trening, noe jeg aldri hadde orket å gjøre for flere uker siden. Jeg er stolt over meg selv jeg og det håper jeg dere også er av og til (hele tiden), så vi snakkes. <3

Ahh.. hvor skal jeg starte dette innlegget da? 

Jeg brukte over hundre tusen på tull og nå angrer jeg.

Vel, dette er et innlegg jeg sliter med å dele, men likevel gjør jeg det slik at ingen andre (forhåpentligvis) gjør samme feil som dumme meg. Okei.. here we go! Jeg har vært blank når det kommer til økonomi generelt. Med for lite kunnskaper har jeg ikke visst noe om hvor lurt det er å spare og få en oversikt over økonomien min. Så heldig som jeg har vært har jeg bodd hjemme gratis og da ikke klart å se hva penger er verdt og hvordan de skal brukes. Jeg har jobbet siden jeg var 13 år gammel og har siden da vært flink til å jobbe for mine egne penger. Allerede da fikk jeg en forståelse av hvor viktig det var å jobbe for å kunne tjene penger og at jeg da kunne unne meg noe og kjøpe det jeg hadde lyst på.

Det er en ting jeg er veldig glad for at jeg har gjort den dag i dag. Mamma og pappa har alltid vært veldig snille med å gi ting til meg, men likevel så har jeg måtte jobbe for pengene mine. Det jeg ikke lærte meg var bruken av pengene som kom inn på kontoen min. Jeg hadde null peiling på at jeg burde spare, men samtidig var lønnen såpass lav at jeg ikke kunne spare mer en det jeg trengte å bruke i måneden. Dette er noe jeg ikke har lært meg før i senere tid og har akkurat nå et stort behov for å dele dette med dere slik at dere kanskje kan lære noe “før det er for sent”. Jeg sier ikke at jeg vet hva som er best for dere, men jeg har lyst til å være ærlig med dere slik at (forhåpentligvis) ikke noen andre gjør de samme feilene som meg.

Uansett.. med tiden og årene ble jeg flinkere til å spare. Jeg sparte på BSU og hadde sparekonto utenom, mer en det visste jeg dessverre ikke. Aksjer, budsjett og slike “ord” var håpløse for meg helt til jeg skjønte at jeg hadde aksjer av en eller grunn.. ser dere? Jeg hadde null kontroll over økonomien min og det er skremmende. Jeg begynte på en bachelorgrad og jobbet mye overtid, helger og ekstravakter for å tjene penger og spare. Jeg var flink, men tror dere jeg hadde kontroll over økonomien? Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg brente bort pengene på tull, sparte litt, men ikke nok. Da jeg kom ut av Paradise Hotel og “det livet der begynte” var alt helt nytt. Enda mer penger kom inn i bilde og jeg brukte enda mer. Festet, reiste og shoppet dyre merker. Det var og er luksus, men det er ikke slik jeg vil ha det og det er ikke det som er lurt i lengden for den framtiden jeg ønsker å ha. Akkurat nå sitter jeg her og har for aller første gang i hele mitt liv i en alder av 22 år skrevet et realistisk budsjett. Heldigvis er Henrik flink med penger og kan lære meg mye for.. Herre Jesus jeg har brukt for mye penger på tull og vas. Det er ikke det at jeg ikke har nok, men det at jeg sløser bort så mye på ingenting er bare ekstremt teit.

Jeg er heldig, men samtidig dum. Penger er vanskelig for noen og jeg har alltid vært den personen som ikke har forstått helt hvordan jeg skal gjøre det med penger. I dag har jeg et stort ønske om å kjøpe og eie en nyere bil, et eget hus utenom Henrik sitt, gjerne en leilighet.. og bla bla bla, men har festet bort veldig mye av det som kunne ha vært med på å hjelpe meg med å oppnå disse drømmene.

Nå starter en reise og et nytt kapittel for min del. Jeg sparer som bare det og gleder meg til å se kontoene med penger som jeg kan bruke på mine framtidsplaner og drømmer! Jeg blir som sagt student til høsten og er heldig som har den jobben jeg har ved siden av det å skulle studere. Mange må dra til andre jobber for også betale flere tusen i husleie..

Spare, spare, spare og lære enda mer økonomi på skolen skal bli veldig lærerikt og spennende for min del!

Poenget med dette innlegget er at jeg angrer på at jeg har sløst bort flere tusen på tull og ikke minst kastet bort flere år i arbeid, foruten om at jeg har mye erfaring med meg som er bra og ha. Vær så snill å spar! Sett opp et realtstisk budsjett som du kan følge hver måned ut i fra lønnen du har og begynn å spar til drømmene dine. Det jeg har gjort er å sette opp flere kontoer i banken min der jeg kaller feks den ene kontoen for “bil” og der setter jeg av en fast sum i måneden til bil nettopp slik at jeg kan kjøpe drømmebilen om ikke så altfor lenge. Det samme har jeg gjort med husleie, bensin, mat, ferie og mye annet. Få oversikt over økonomien din og gjerne sett deg mål for ting du ønsker å spare til. Bolig er kjempeviktig i framtiden så hvor gøy er det ikke å se at pengene stiger på kontoen fordi du er flink til å spare? Det er det jeg syns er kult og gjett om det motiverer meg? JAA.