JEG HAR DET IKKE SÅ VELDIG BRA

I skrivende øyeblikk sitter jeg å tenker på at jeg har vært alvorlig syk i flere måneder uten å faktisk være klar over det. Det er så utrolig merkelig og jeg prøver flere ganger å tenke over hvilke forandringer jeg hadde uten at jeg visste jeg var så syk som jeg var/er i dag. Diabetes er jo en alvorlig sykdom og får man ikke insulin kan man dø. Den tanken der er også ganske merkelig fordi jeg føler meg frisk som en fisk og det er jo selvsagt fordi jeg får insulinen kroppen min trenger. Takk legene og det der for det. Før jeg fikk insulin kunne jeg merke at noe var fryktelig galt og det begynte å skremme meg. Det gikk liksom ikke bort fra tankene og det å ikke ha kontroll over sin egen kropp er ganske så jævlig.

Jeg tror helt ærlig at alt dette med diabetesen har gått hardere inn på meg en det jeg trodde det kom til å gjøre. Den helgen vi fant utav at jeg hadde det var det så mye annet som var “viktigere” om dere skjønner.. som bryllupet til broren min. Diabetes var liksom bare noe jeg så på som en forkjølelse der og da, ikke noe mer. I dag har jeg lært meg mer om sykdommen, jeg har blitt vandt til den og den er en del av meg – jeg aksepterer den, likevel skulle jeg ønske den ikke var her. Jeg har vært illsint og ganske frustrert til tider.. spesielt når jeg er sulten, haha. Stakkars Henrik som har måtte vitne til at jeg omtrent har kastet sprøytene med insulin i veggen og grått meg i hjel.

Veldig ofte tenker jeg “hvorfor meg?”, men jeg har valgt å legge av meg den tanken fordi jeg er helt sikker på at hvert menneske der ute får noe.. uansett. Det er det ingen tvil om, vi kommer alle til å få noe og om vi dør av det eller ikke vet vi ikke, men vi får noe. Diabetes er da ikke det verste og jeg mener ikke å klage fordi ja – andre har det verre, men for meg er dette også ganske dritt – derfor sier jeg det slik det er og oppleves for min del. Selv om noen har det verre er dette en helt annen hverdag for meg og en forandring som har gitt meg mye frustrasjon og sinne. Det merkeligste å tenke på er at jeg var så syk uten å vite det før kroppen kom med alle symptomene til meg. Jeg er glad jeg fant utav det før det gikk alvorlig galt. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men det er i hvert fall slik jeg har det nå rundt dette med diabetesen og det er helt sikkert noen der ute som kjenner seg igjen. Oppsøk en lege dersom du merker at ting ikke er som det skal og snakk med andre mennesker om det.

Jeg er per dags dato sliten og ganske frustrert over livssituasjonen min, bare sånn dere vet det. Jeg tror ikke dere forstår hvor mye som har skjedd i livet mitt de siste månedene eller 1,5 årene.. og takket være alle rundt meg og dere lesere har jeg kommet meg gjennom alt, men skjer det en ting til nå er jeg ganske sikker på at jeg ikke klarer å komme meg utav sengen på en god stund, jeg er knekt og det er på dager som dette jeg har lyst til å legge meg under dynen, skru av lyset, gråte og være for meg selv. HELT ALENE. 

Tårene mine triller, jeg er bare nødt til å få det ut og jeg driter i om noen syns jeg er slitsom, sutrete eller hva det måtte være. Jeg er bare så jævlig sliten psykisk og trenger noen timer av sosiale medier.

JEG BLIR SÅ JÆVLIG PROVOSERT

Først vil jeg starte med å si at jeg er så forbanna stolt over meg selv som har klart å kjøpe drømmebilen min i en alder av 22 år. Jeg har lyst til å vise at det går an dersom man jobber hardt for det. For bare et par måneder siden hadde jeg gjeld noen steder og da bestemte jeg meg for at dette ikke var greit lenger. Jeg tok tak i det, betalte det jeg måtte og sparte som bare det, nå et par måneder etterpå sitter jeg her med bilen jeg har drømt om og det samme kan du også gjøre! Ta kontroll over økonomien din, jobb for det og spar i et motiverende budsjett som du har satt opp for deg selv, jeg lover at det funker.

Over til noe annet..

Det er merkelig dette her med at veldig mange rundt meg skal ha en mening om det ene eller det andre.. og som regel er det positive meninger, mens andre ganger merker jeg at noe får mer negativitet en andre ting og akkurat denne gang kjenner jeg at jeg blir ganske provosert, men også utrolig skuffet over enkeltes menneskers oppførsel. Etter å ha delt den nye bilen min sitter jeg igjen med en kjemperar følelse i kroppen etter å ha lest noen av kommentarene som ble skrevet om dette. For eksempel så er det flere som påstår at bilen er Henrik sin.. noe den ikke er. Bilen er min, den står i mitt navn og jeg har eierskap til den. Jeg betalte for den og i utgangspunktet har den ikke noe annet med Henrik å gjøre en at vi “har den sammen” fordi begge to bruker den like mye.

Grunnen til jeg tar opp dette er fordi jeg sitter igjen med en følelse av at “jenter” ikke får “lov” til å eie en slik bil. Jeg føler at flere der ute mener at det er Henrik som eier den og da lurer jeg på hvorfor? Alle kan søke på den og se at den står i mitt navn og det at flere kommenterer dette får meg faktisk til å føle meg ganske undertrykket som jente. Jeg vet at det kanskje ikke er ment slik, men det er akkurat som om jeg, Ingrid og som er 22 år gammel og jente ikke kan eie en slik bil. Det er helt patetisk og ganske diskriminerende syns jeg. Er det ikke bare fett at jeg har klart å fått meg en slik bil og er det slik at veldig mange forbinder slike sportsbiler med gutter? Fordi akkurat det der er så sinnsykt teit. Jeg trodde vi var ferdig med den forskjellsbehandlingen på gutter og jenter, jeg syns vi skal ha litt mer girlpower og faktisk unne hverandre ting. Jeg lukter sjalusi lang vei fra noen der ute, men det jeg reagerer mest på er dette her med at “bilen må være Henrik sin”. Nå har jeg ikke mer å si om den saken. Dersom dere ønsker å diskutere den mer, greit, men hva er vitsen når jeg har sakt fasiten.. tenk heller litt over hva dere faktisk står for og hva dere skriver noen ganger fordi det føles ganske diskriminerende og det er noe vi burde bli ferdig med i dagens samfunn. 

Jeg mener ikke å være sint eller kjefte på dere som leser, men jeg er nødt til å si ifra til de som faktisk legger igjen slike kommentarer.. i et håp om at det sluttes med. Det er bare sinnssykt provoserende og lite kult.

VI HADDE INNBRUDD I NATT

Reklame | Nelly

Lue HER // Hettegenser NA-KD

Dere leste riktig.. vi har hatt innbrudd i bilen vår i natt. Hvor sjukt er ikke det? Jeg forstår ikke helt hvorfor eller hvordan. Som dere kanskje har fått med dere på de andre sosiale plattformene mine har det vært en lang dag for vår del og det at vi har havnet helt oppe i Tromsø over dagen er det grunner til, men ikke at noen har ranet alt som var inni bilen vår i natt.

Vi sto opp klokken 04:00 for å komme oss kjappest mulig til Flesland (flyplassen) for å rekke et veldig tidlig fly til Oslo også videre til Tromsø.. da vi skulle sette oss inn i bilen merket vi at den var helt tom og der har det vært noen å tatt alt vi eide og hadde i bilen.. fra lommeboken min til diverse andre ting som treningsskoene mine, headsettet mitt og iPhone laderen som var festet fremme i bilen, haha. Snakk om å nappe med seg alt? Heldigvis var det ikke noe som hadde noe særlig med verdi, det eneste som er dritt (syns jeg da) er at vi ikke vet hvem det er og at jeg er nødt til å fikse nye kort.. både bankkort og førerkort. Stress, argh. 🤦🏽‍♀️

Livet går ikke alltid etter planen? så, om dette/disse menneskene klarer å leve med å ha stjålet tingene mine får de bare gjøre det, men jeg håper de lærer til neste gang og blir tatt da det overhode ikke er greit å stjele andres ting. Henrik og jeg ble faktisk jævlig skuffet for å være helt ærlig med dere! Det er lenge siden jeg har kjent på en slik skuffelse og det handler nok om at jeg ikke forstår hvordan andre mennesker tar seg slik til rette på den måten. Er det en av naboene? Er det noen helt random? Kjenner vi de? Jeg vet ikke og jeg kommer ikke til å spekulere så mye mer i det, men jeg håper at personen har lært en lekse og slutter med der.

Uansett, vi har det travelt og holder på med veldig mye greier for tiden og øyeblikket, dere får vite mer etterhvert!! Kanskje imorgen faktisk, gleder meg. Jeg håper dere får en fin helg og husk at jeg svarer på ukens spørsmål i morgen. Dersom dere lurer på noe kan dere stille meg spørsmål i kommentarfeltet her eller på instagrammen min: ingridaguiluz.

JEG HAR FÅTT GJENNOMGÅ

Woopwoop, denne jenta er ute av sus og klar for å leve et nytt liv i samme kropp!! Jeg må nemlig bli kjent med kroppen min på nytt og det kjenner jeg skal bli deilig. Det er ikke alltid man får to sjanser til å hjelpe kroppen vår og det har jeg. Det føles så jææææævlig deilig å komme ut fra sus. Merkelig er det når man kommer inn i sykesengen og får på seg sykehusklærne, man blir jo automatisk dårligere? og det liker jeg ikke. Jeg er ute og det føles ut som en gledes dag, derfor har jeg valgt å gjøre noe gøy for de som betyr noe for meg og dette får dere se mer av imorgen! Tenk så heldig jeg er som har så mange som er der for meg og som stiller opp, kjører meg rundt, passer på at jeg ikke får føling og sover sammen med meg der jeg får en god arm rundt kroppen min, jeg er jo heldig.

Det har vært en av de mest slitsomme helgene mine hittil og tro det eller ei, hjernen min har også fått gjennomgå. Jeg har måtte lære meg en hel haug med nye ting og det er ikke bare bare når man har et bryllup i hode og såvidt fått tid til å fordøye sykdommen. Jeg har jo fått diabetes og syns det er helt greit. Dere tenker nok at jeg har blitt sykere av å være på sykehuset nå, men det er sant. Jeg skal kontrollere kroppen min og styre diabetesen min, den skal i hvert fall ikke styre meg og mitt liv. Jeg kan fortsatt spise det jeg vil, men med måte, begrensninger og med justeringer gjennom insulin og det er helt topp det. Jeg kommer til å lære og lage mye mat som ikke inneholder sukker. Treningen kommer til å bli en utfordring, men den har jeg også bestemt meg for å klare, så.. det å få komme ut av sus og sitte i skrivende stund på gaten mot Bergen føles AMAZING. Jeg skal hjem til kjæresten og samboeren min, for en lykke!! Vi snakkes i morgen, da kommer jeg til å blogge mer om dette og hvordan ting har vært. Tusen takk for all støtten og alle de fine kommentarene. Jeg ser dere og leser alt, men får ikke svart enda da det er full pågang i alle plattformene mine på sosiale medier. Uansett, vi snakkes snart og jeg er super klar til å fortelle mange ting som har skjedd og som skal skje. Jeg skal snart kjøpe noe sjuuuuuukt for å unne meg selv en premie!!

DE KUNNE HA TATT LIVET MITT

@Stavangeruniversitetssykehus

.. hva skal man si? Tror de aller fleste ikke fikk sjokk da jeg skrev at jeg har fått diabetes noe som er heeeelt utrolig. Jeg har først og fremst lyst til å takke alle dere som har tipset og rådet meg om å komme meg til en lege for å sjekke om jeg muligens kunne ha diabetes. Det gjorde jeg og det hadde jeg! Jeg har også lyst til å takke alle dere som har skrevet til meg og jeg har prøvd å svare så godt jeg kan, men har dessverre null energi til å gå gjennom alle kommentarene enda, men det er selvfølgelig noe jeg skal få til med tiden, først må jeg bli Ingrid igjen.

Det har vært et hektisk døgn, først får jeg vite at jeg har diabetes, deretter var det bare til å begynne å stikke på nåler og komme i gang for at jeg skulle få lov til å dra i bryllup. Dersom jeg ikke hadde klart å stikke meg selv og sette insulin injeksjoner på egenhånd hadde jeg heller ikke fått dratt i bryllupet og nå er jeg evig takknemlig for at jeg 1. ikke er redd for sprøyter og 2. for at jeg gikk 1,5 år på sykepleien og har litt erfaringer rundt det. 

Bryllupet i seg selv var stort og det er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Tross for alt kaoset med å måtte lære meg å stikke pluss mye annet på et par timer var det virkelig verdt det og jeg hadde en svært minnerik dag. Tenk at jeg fikk med meg bryllupet til Andrè og Christine dagen etter å ha fått en alvorlig og livsendrende diagnose, nemlig diabetes. Jeg ler faktisk litt når jeg skriver dette for hvor mye har ikke jeg gått gjennom av drastiske forandringer det siste året? Jeg som trodde alt gikk oppover og vipps der var det en stor nedgang atter en gang. Jeg føler virkelig at jeg lever i en berg og dal bane som er større en de aller fleste sin de siste året og nå takler jeg dette bedre en noen gang! Dette er helt vanlig, legene har stålkontroll og jeg skal da klare å venne meg til dette med diabetes på lik linje som det å bæsje for å være helt dønn ærlig med dere. Heldigvis var det ikke noe verre tenker jeg.. men det kunne ha gått ordentlig galt for man skal virkelig ikke gå rundt med en uoppdaget diabetes. Jeg har hatt høyt blodsukker i flere måneder har de klart å finne ut og et “normalt” blodsukker for meg var over 16.. noe som er veldig høyt. Tenk at jeg har hatt det slik i flere måneder og ikke fått symptomene så tydelig før for 2 måneder siden. I 2 måneder drakk jeg flere liter vann, våknet hver eneste time med sprengfull blære om natten for også måtte springe på do. Jeg hadde lite søvn, var helt tørr i munnen og merket at noe var galt.

Er det en ting som er sikkert så er det at jeg er glad jeg fikk den hjelpen jeg fortjente. Jeg dro til legevakten i Bergen fordi jeg merket at noe var galt og kom dit med tydelige symptomer og de mest vanlige for personer med diabetes. OG BLE HJEMSENDT. Det kunne ha drept meg. Jeg kunne ha kommet i koma og det som sårer meg mest er at jeg verken ble sett eller hørt. Jeg ble ikke tatt på alvor og jeg BA om å få et stikk i fingeren for å sjekke blodsukker da alle sa jeg mest sannsynligvis hadde diabetes. Fikk jeg det? Nei, det var for stress for meg. Meg av alle ting. Det var jo jeg som ba om dette og vet dere, det som var mest stress for meg var å ha disse symptomene, ikke å få et stikk i fingeren og et liv i behold. 

Man skal ta mennesker som merker store forandringer med kroppen sin seriøst og jeg ble ikke det. Blodsukkeret mitt lå på over 21 en periode og jeg kunne ha fått forgiftning og gått inn i dyp koma. Så, merker du slike symptomer.. kom deg til legen og be om et stikk i fingeren, det koster deg og legen 5 sekunder ekstra og et menneskeliv i god behold. Jeg er så satt ut jeg!! Håper de får orden på den legevakten i Bergen og tenker mer over at man ikke må komme inn med blod i ansiktet, haltende og gråte for at man skal få hjelp, men at man faktisk også får hjelp dersom man ser “vanlig” ut. Det er så vondt og skremmende og vite at dette kunne ha gått ordentlig galt og i verste fall ende opp med døden for min del.

Auch.. dette er stikkene mine etter et døgn med diabetes.. skulle så gjerne ønske at jeg ikke fikk dette.

Tenk at denne baggen her blir min nye følgesvenn på lik linje som mobilen min, det er så sjukt.

ET RENT MARERITT HOS LEGEVAKTEN

Jeg har gjort det og det føles utrolig deilig. For to dager siden dro Henrik og jeg inn til legevakten her i Bergen. Det har tatt tid og jeg har ikke helt orket eller gjort noe med situasjonen jeg er. Det er ikke like enkelt å flytte til en annen by for også få fastlege.. jeg står nemlig på venteliste og måtte derfor dra inn til legevakten da det begynte å haste. Dere lurer nok på hva det dreier seg om? Jo, jeg har nevnt noen ganger tidligere at jeg sliter med væskeinntaket mitt, som vil si at jeg drikker unormalt/ekstremt mye væske som vann, saft, brus, mer vann, enda mer vann og ja.. dere skjønner!

Problemet de siste nettene har vært at jeg våkner av meg selv med full blære hver halvtime. Jeg skjønner ingenting.. og nattesøvnen min får virkelig gjennomgå da jeg automatisk våkner av en sprengfull blære. Alt er blankt.. ja, litt mye detaljer her, men det er jo ikke slik det skal være. Noen sier det er sunt å drikke mye, mens andre ikke.. jeg aner ikke, det eneste jeg vet er at dette er en stor forandring i forhold til slik jeg har vært før, derfor føler jeg at noe ikke stemmer helt.

Uansett, jeg måtte få sjekket opp i det og dro til legevakten. Jeg har aldri i hele mitt liv vært mer skuffet over et legebesøk noen gang som det jeg var på legevakten i Bergen. Jeg vet at jeg ikke er vanskelig som menneske og godtar ganske mye før jeg bikker over til å bli ordentlig sint, men denne gang, fyfader så respektløst. Jeg har aldri opplevd maken og både Henrik og jeg så på hverandre, sto med åpen munn og ante ikke hva vi skulle si, begge to var nemlig i sjokk.

Etter å ha ventet i noen timer på å få komme inn til å snakke med en “lege” måtte vi en sykepleierassistent bak pulten framfor meg. Jeg forklarte situasjonen min med inntaket og toalett-situasjonene, jeg forklarte også at jeg er sinnssykt tørr i munnen og har andre symptomer også. Ikke vet jeg om det er normalt eller ikke, men han uttalte seg som om han var en lege. Han snakket om at broren/kompisen (husker ikke) hadde opplevd det samme problemet?!?!?! Hvordan vet han om jeg har et problem eller ikke, og hvilket problem isåfall? Han sjekket meg jo ikke for noen ting og ikke var han lege heller. Det irriterte meg grenseløst der han satt. Hyggelig var han, men ingen hjelp å få. Jeg spurte om han ikke skulle ta blodprøver og slikt for å sjekke meg og tilstanden min. Kanskje jeg manglet noe i kroppen? Han sa seg enig, men mente det var stress for meg og han. Det var ikke så mye folk på legevakten denne kvelden, uansett, skal man få hjelpen man trenger og det følte jeg absolutt ikke at jeg fikk. Jeg var mer redd da jeg dro fra legevakten en det jeg var da jeg kom dit. Underveis da vi snakket med sykepleierassistenten kom det en dame bort til oss.. hun avbrøt og avbrøt. Jeg har aldri opplevd maken, nok en gang. VET DERE HVA HUN SA? Dere må bli ferdig, det er kø. ER DET KØDD? Vi hadde ikke brukt 5 minutter en gang og der sto der en stresset (lat i mine øyne) kvinne som ba oss om å bli ferdig. Hun var direkte ufin og virker som en av de som ikke gjør noe som helst selv, men som bare går rundt og lager dårlig stemning. Unnskyld for frustrasjonen her, men dette er den verste legevaktopplevelsen min noen sinne og jeg kjenner at det koker over. For et opplegg og for en dame. Det ente med at vi avbrøt timen, jeg dro hjem reddere og ble bedt om å prøve å drikke mindre på egenhånd for også komme tilbake om en uke. Det som er dumt her er at jeg har hatt det slik i to måneder nå. Akkurat som jeg ikke har prøvd å drikke mindre? Jo.. uff. 

Jeg er kjempesint og lei meg. Jeg har faktisk ikke ord og håper at de tar seg sammen på legevakten i Bergen og begynner å ta vare på pasientene. Det var flere ting vi reagerte på.. det var en dame blant annet som haltet inn mot skranken. Man må trekke kølapp for å få snakke med “legen”, sykepleierassisten.. man kommer ikke inn dersom man ikke trekker lapp. Hun sto utenfor å ventet på at en annen skulle komme ut og at hun kunne spørre om noe. Da kom det en annen sykepleier (eldre dame) som sa på en ufin og direkte måte “sett deg ned du!” og alle reagerte. Hvorfor spurte hun ikke om hun damen som haltet trengte hjelp? eller om det var noe spesielt i og med at hun sto oppreist og ventet? Hun dreit i det og hun jobber med mennesker som trenger hjelp. Uff, jeg spyr.

Det som skjer videre nå er at jeg kommer til å bestille en time hos min egen fastlege hjemme på Klepp. Orker ikke dette her mer og hadde jeg kunne bedt om en ting, var det en unnskyldning fra legevakten.

DEN STØRSTE OG BESTE NYHETEN I HELE MITT LIV

Klikk på bilde for å se videoen.

OMG!!! JEG ER I EKSTASE.. HVOR BEGYNNER JEG? Jeg skjelver og klarer ikke å stoppe for hva gjør man når man får vite den største nyheten noensinne? Jeg aner ikke hva jeg driver med og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, men vi er alle forskjellige kom jeg fram til. Tårene triller nedover kinnet mitt og lander i skrivende stund i fanget til Ninni – for GUD så heldige vi er. Åhh… 😭😍

Dette er det største som har skjedd meg noen sinne og jeg kunne ikke ha bedt om en bedre nyhet. Fyfader. ÆÆÆÆÆ.

LEGENES SKUMLE SVAR TIL MAMMA

Hei igjen dere. Jeg vet ikke om alle fikk med seg storyene jeg la ut på Instagram i går angående mamma og cellegift. For å være helt ærlig fikk jeg knekken i går og det er svært sjeldent jeg gjør det så offentlig som det jeg gjorde i går. Det er veldig mange der ute som helt sikkert føler seg veldig alene og som er i samme situasjon som meg, da er det godt å vite at man faktisk ikke er alene. Uten filter og for å vise realiteten til mennesker der ute valgte jeg å være svært åpen og ærlig om redselen min og hvor trist jeg er til tider. I går var det tungt og det er heller ikke vits å legge skjul på det så lenge man ikke trykker andre ned og sutrer hele tiden. 

Grunnen til jeg valgte å dele at “imorgen” som da er i dag var dagen vi får vite om mamma får cellegift eller ikke, var fordi jeg var redd, trist og ganske nervøs. Jeg vil at folk der ute skal se at alle dager ikke er en dans på roser og at det er lov til å være lei seg, nedenfor og ikke ha et perfekt liv som sosiale medier ofte viser til.

Natten har vært lang og jeg tror jeg har sovet ca. 4 timer.. jeg kom aldri i noen dyp søvn og merket at jeg spratt opp av senga da Henrik dro på jobb i morges. Nervene var så ufattelig store og jeg hadde ikke sjans til å klare å sovne igjen med det første. Timene gikk og jeg satt oppe for å redigere house-touren vår som kommer ut senere i dag på YouTube og her på bloggen. Dette er noe jeg har lovet dere lenge og endelig er den klar til å publiseres! Midt i all redigeringen dukket det opp en melding fra mamma hvor det sto “må vente til mandag”.. og i det jeg leste dette knuste hjertet mitt. Jeg har ikke snakket med noen i dag, jeg har såvidt klart å gjøre noe fornuftig, bare tenkt, drukket masse vann, spist, tenkt og aner ikke hvor tiden har blitt av.❤️

Det gjør så vondt, men frykt ikke.. selv om hun ikke fikk cellegiften sin i dag ba de henne om å vente til mandag! Derfor er cellegiften utsatt noen dager og det er fordi hun må ha 1,5 på en blodprøve av immunforsvaret og hennes prøver var 1,4 i dag.. nære, men ikke nærme nok, dessverre. Det positive oppi dette er jo at mammas immunforsvar har gått opp og blitt bedre. Kroppen hennes er klar for en ny cellegift og det gleder hjertet mitt. Det er for all del ikke 100% sikkert at hun får cellegiften på mandag, men i følge legen skal det skje og vi får bare fortsette med å krysse fingrene. 

Det andre som er positivt her er at de har funnet en ny type medisin som det sto skrevet om i VG angående eggstokkreft. Om et par uker får vi vite om de skal søke mamma inn på den nye medisinen og dette er altså en medisin som har fått folk med eggstokkreft friske. 70% ble friske.. ?? litt usikker, men det er betydelige forskjeller og dette er noe jeg vil at mamma skal prøve og være med på (om hun får lov). Hun får også vite om hun skal ha to ekstra runder med cellegift. Det er vanligvis 6 runder som er det vanlige for henne, men om de skal kjøre på med 8 runder er det store spørsmålet, og da blir vi enda gladere, hehe.

Mamma tok forresten noen ekstra blodprøver på mandag som var, der nyreprøvene hennes som skiller ut giften i kroppen er kjempebra og absolutt innenfor. Tror nyren kan bli svekket ved cellegift.. litt sikker. Magnesiumet hennes ligger under normalen, men hun har utlagt tarm og da skal det også være “normalt”, man får mye løs mage av det. Det som skremmer meg etter denne samtalen med mamma er faktisk det å få vite at ikke alle får ta disse blodprøvene og at man må passe på det selv og eventuelt spørre om å få disse ekstra blodprøvene.. det er sjukt. Vet dere hvorfor det er slik? Fordi det koster penger å analysere blodprøvene. Vi er så jævlig pengestyrt og det er vondt å vitne til. Tenk på alle de som burde ha fått slike blodprøver, men som ikke får det og som ikke vet om det pga. det er for dyrt, fyfader. Føles nesten ut som vi mennesker er brikker i et stort pengespill.

JEG ELSKER DEG.

Jeg føler meg veldig heldig og mye av grunnen til det er fordi jeg har vært så heldig å møte en av de mest fantastiske menneskene noen sinne og dette betyr svært mye for meg. For bare et par måneder siden var jeg langt nede psykisk der jeg ikke visste hva som kom til å skje med meg, egentlig så vet jeg ikke hva som skjer med meg enda.. rett og slett fordi jeg verken er perfekt eller gjør alle ting riktig her i livet, på samme måte som alle andre der ute.. og jeg har virkelig mine ting jeg er nødt til å jobbe mye med. Noen ganger har jeg lyst til å legge skylden på mennesker som har såret meg og gjort meg så ubeskrivelig mye vondt, likevel er det ikke noe å gjøre med den dag i dag, det jeg kan og vil gjøre er å endre meg til det bedre, selvfølgelig med tiden.

I går var en tøff dag, Henrik og jeg satt sammen rundt kjøkkenbordet og snakket sammen om alt mulig. Vi vet veldig mye om hverandre selv om vi veldig ofte glemmer mange ting når hverdagen er travel og ting ikke går helt etter planene. Jeg brøt sammen i går og vet at jeg trenger å snakke med noen der ute som kan veilede meg og gi meg råd videre i livet. Det er mange vonde ting som har skjedd det siste året fra brudd, kreft, utroskap, miste jobben, opplevd ufrivillig sex for to år siden som ikke har blitt bearbeidet. Så, hvor er jeg egentlig i livet? Det var vel det vi kom frem til i går. Hva kan jeg gjøre for å få det bedre, selv om jeg har det bra? Gir det mening? Haha.

Jeg har alt jeg trenger og mye mer, jeg er lykkelig og vet at jeg trives slik livet mitt er i dag! Likevel kjenner jeg at det hadde vært deilig å få snakket ut med noen om ting, med noen som kan gjøre livet mitt enda litt bedre. Jeg mener at man ikke trenger å oppleve alt positivt her i livet for å føle seg lykkelig, men at man trives med hvordan ting er. Det er helt greit at jeg ikke er perfekt og har noen ting jeg må jobbe med, det er livets gang det, eller? Så, det jeg vet er at jeg kan prøve å jobbe med det slik at det blir bedre.. jeg vet ikke helt hva jeg skal frem til, det er vel egentlig bare godt å få ut litt følelser i blant og innse at vi ikke trenger å være ulykkelige for å ha noen ting vi må jobbe med, det er jo livet. Ellers ville også bare si at jeg ikke hadde klart dette uten Henrik. Jeg elsker han og er evig takknemlig for at han er i livet mitt, lytter på meg og ser meg for den jeg er. Perfekt er jeg ikke og det er helt greit, heldigvis. Samtidig er vi sterke nok til å innse at vi kan bli bedre på enkelte ting, men likevel elske hverandre like høyt som alltid.

UKENS OPPDATERING AV KROPPEN MIN

Først og fremt har jeg lovet dere å oppdatere dere på treningsfronten. Dette innebærer at jeg oppdaterer dere om hva jeg handler inn av mat i uken, hva jeg spiser til de ulike måltidene og hva jeg trener. Noen ting deler jeg mer en andre og dersom dere ønsker mer av alt burde dere følge meg på Instagram fordi det er det jeg deler det meste hverdagslige som da er det jeg spiser og slike ting. Jeg heter: Ingridaguiluz på Instagram dersom dere ønsker å søke meg opp der. 

På rett over en måned har kroppen min forandret seg mye. Jeg spiser sunt, men også dritt, jeg trener hardt hver dag fordi jeg orker å sette av tid til det og fordi jeg har lyst på fremgang og resultater. I et håp om at andre skal få motivasjon deler jeg dette, likevel er det skummelt fordi det handler om kropp. Jeg er ikke redd for ordet, men jeg er redd for konsekvensene av det å dele ting som handler om kropp og helse. Uansett hva man deler er det feil og det kjenner jeg at jeg irriterer meg sinnsykt mye over. Jeg deler dette fordi jeg får spørsmål om trening og kosthold daglig i innboksen også deler jeg det fordi det er en så stor del av livet mitt. Jeg håper at jeg kan motivere og komme med tips, men ikke skape et slags press rundt det at man må trene og slikt. Vet dere at jeg er ekstremt opptatt av at man skal være fornøyd med kroppen vår? Mange sier at man skal være fornøyd slik den er, mens jeg mener at det man selv velger å gjøre med kroppen vår er opp til hver enkel så lenge man er fornøyd, trives i kroppen vår og stråler i den. Jeg kunne ha snakka om dette i en evighet, men det er ikke det som er poenget her.

Det jeg vil at dere skal vite er at jeg gjør dette for min egen del, fordi jeg har et mål og en stor viljestyrke til å bli mer trent en det jeg er nå. Det betyr ikke at du ønsker det samme, men om du gjør det så kan du kanskje lære noe eller få motivasjon gjennom meg! Jeg er ingen ekspert og slik noen veldig ofte gjør (altså rette på meg og sukkertips i maten) er helt greit. Det er dritbra fordi da lærer jeg også noe. Jeg deler i hvert fall hverdagen min og den er basert på trening og kosthold. Akkurat nå tar jeg 100kg i knebøy maks, og jobber stadig oppover for å kunne ta mer og gjerne ta igjen Henrik på kiloene, haha. Det er gøy og virkelig en hobby for min del. Vet dere? Et annet mål og en drøm jeg har hatt i mange år er å kunne ta pull ups basert på min egen kroppsvekt og tro meg, snart er jeg der!

Målet mitt er ikke å bli tynn fordi det er ikke slik jeg føler meg komfortabel i det hele tatt. Jeg føler meg heller ikke komfortabel de gangene jeg ikke trener, bare spiser dritt mat og legger på meg, nettopp fordi det gir meg lite energi og det er ikke slik jeg vil at livet mitt skal være. Drømmen min er å få en kropp jeg føler meg komfortabel i og som gjør at jeg kan sprudle rundt i bikini eller helt kliss naken for den saks skyld og bare kunne stråle av glede. Dette er virkelig noe jeg nærmer meg og jeg kjenner jeg smiler allerede nå når jeg skriver dette, fordi dette er min drøm, og jeg jobber hardt for det.

På treningsfronten går det også veldig bra, jeg øker i kiloene på øvelsene og blir bare sterkere og sterkere. I tillegg springer jeg annen hver dag intervaller/langdistanse for å brenne bort fettet slik at musklene skal komme frem og huden bli strammere. De dagene jeg ikke springer trener jeg mage og slik fortsetter det! Det er ikke det at jeg bare springer på en tredemølle, jeg springer meg i hjel og gråter mens jeg føler at jeg kaste opp, igjen fordi jeg digger det.. haha.

Noen sier nok noe dritt om dette også, men det er slik jeg er og slik jeg elsker å ha det. De gangene jeg ikke føler at kroppen er sliten etter trening, ja de gangene der føles ikke så bra for min del, jeg elsker å yte maks på trening og faktisk gi alt, noe som også sitter igjen i meg etter at jeg satset fotball og håndball da jeg var yngre. Jeg vil bli flink og vil nå målet mitt. Maten min er så som så, jeg har blogget om det i ny og ne. Jeg spiser sunt til nesten hvert måltid, men dersom jeg vet at det er helg kjøper jeg med glede chips, sjokolade og mye mer drit, bare fordi jeg vil. Ikke bare i helgene for dersom jeg skal spise noe usunt i ukedagene spiser jeg sunt resten av dagen og et måltid usunt, skjønner dere? Det kan jo ødelegge treningen min og resultatene mine, men jeg skal ikke stille i bikinifitness heller. Om resultatene kommer etter en måned, to måneder, et halvt år, okei? Så koser jeg meg da og spiser slik jeg vil, mens jeg får resultater.

Mange lurer på hvor jeg finner motivasjonen til å trene så mye med tanke på at jeg har blitt 100% student, driver bloggen 100% og skal få tid til hverdagslige ting + skolearbeid utenom. Jo, her kommer det et eget innlegg.. men man finner motivasjon i forskjellige ting og når man først finner det tror jeg at det er mye lettere å komme seg på trening, trene og få de resultatene man ønsker.


Bilde til venstre er slik jeg ser ut i dag, mens bilde til høyre er slik kroppen min så ut 20.juli i år(!!). Dette er min forandring på rett over en måned og jeg er kjempestolt over meg selv. Ikke fordi jeg har gått ned i vekt fordi det har jeg ikke, men fordi jeg har blitt strammere i huden og fått mer muskler en det jeg hadde tidligere. Så til de som lurer er altså vekten min den samme, og jeg sier det igjen, vekt har ikke noe å bety, etter min mening. Noen er lave, noen er høye, noen er tynne, noen har former, mens andre ikke.. det er så mange forskjellige kropper der ute og alt er fint så lenge man trives og eier sin egen kropp! Muskler veier, fett veier, bein veier, vann i kroppen veier, derfor syns jeg vekten er urelevant for dere å vite og snakke om. Finn ut hva du trives best med, er det å trene? Så gjør det! Hva stopper deg? Liker du å trene en dag i uken? Gjør det! Orker du ikke å trene? Gjør det også! Ingenting er et fasitsvar så lenge du er fornøyd med deg selv om ikke sammenligner deg med andre! Trives du med å spise hva du vil, så gjør det. Jeg tror at dersom vi bryr oss litt mer om oss selv rundt det med kropp og ikke sammenligner oss med andre, men heller bruker tid på å finne ut hva man selv trives med så kommer man langt i livet.

Jeg driter i andres kropper (på en måte), jeg vil jo at folk skal være sunne og ta vare på helsen sin, men det er ikke mitt valg. Jeg kan komme med tips og si det jeg mener så får det være opp til dere hva dere selv velger å gjøre. 👊🏽