DU HAR DET MYE VONDERE EN MEG – JEG SOM DATTER ER USIKKER OG REDD

du har det mye vondere en meg” – anonym

Altså hallo?! Hvem tror dere klarte å forsove seg helt frem til kl. 11 i morges? Er det mulig.. Det er noe med vinteren som gjør meg innmari trøtt og slakk i kroppen, vel jeg trener en god del og da blir man jo sliten i kroppen, men det er jo ikke noe nytt det, er det ikke rart? Nå som det er vinter og mørkt ute går jeg automatisk i dvalemodus selv om jeg sover mye. Jeg er nødt til å skjerpe meg og få døgnrytmen min i sjakk igjen. Anyways, det er en ting jeg sliter skikkelig med å forstå når det kommer til sykdom og mennesker. Jeg får vondt inni meg av tanken og skjønner ikke helt hvorfor disse situasjonene oppstår.

Det jeg snakker om er denne kommentaren her: “du har det mye vondere en meg”. Dette har jeg hørt folk si til både meg, mamma og mange andre mennesker også – hvorfor det? Alle kan ha det vondt selv om noen gjerne har det vondere. Vi er så utrolig forskjellige alle sammen og personlighetene våre, smertene våre og alle følelsene våre oppleves ulikt fra person til person. Noen får vondt av å ta sprøyte, mens andre syns det er gøy. Er det en ting som sårer meg veldig mye er det når noen påstår at andre har det vondere en dem, derfor har de ikke lyst til å snakke om sine problemer ellers tørr dem kanskje ikke. Det er så forferdelig og jeg kan forstå det, samtidig som jeg ikke forstår det i det hele tatt. Mamma fortalte meg en dag vi satt hjemme og pratet sammen om hvordan mennesker reagerer når de ser henne og vet at hun er alvorlig syk. Det er vanskelig for folk rundt å vite hvordan de skal oppføre seg, hva de skal si og hva de skal gjøre når de er rundt mamma.

Til og med jeg som er datteren hennes har slitt med å vite hva jeg skal si, for tenk om jeg sier noe feil? Man vil aldri tråkke på noen og det er nok derfor vi mennesker holder en god del tilbake når vi ser syke mennesker. Dette kan snakkes om i flere timer for her også er det faktisk ikke alle syke mennesker som ønsker å snakke med andre om sykdommen sin. Mamma derimot har alltid vært et åpent og fint menneske som mener at det å snakke om ting vil være til stor hjelp for andre der ute. Hun vet at veldig mange der ute har lyst til å snakke med henne, ringe henne eller bare gi henne en god klem, men de er redde for å “være til bry”. Når mamma ble syk var det deilig at folk tok litt avstand for hele familien sin del. Det var slitsomt da telefonen ringte hele tiden og man var nødt til å fortelle alt som hadde skjedd om og om igjen. Nå som månedene har gått er det veldig viktig for mamma med støtte slik at hun ikke føler seg alene. Hun er et helt vanlig menneske som alle oss andre, hun er bare sykere.

Og selv om hun er syk er hun ikke død. 

Man erfarer mye gjennom livet på godt og vondt. Jeg har vel egentlig erfart mer på dette ene året en det jeg har gjort på flere år – føles det ut som. Jeg er mer voksen, har egne meninger og tåler å stå i vinden for å kjempe for de tingene jeg syns er bra. Det som har vært veldig spesielt for min del er de gangene andre mennesker sier til meg at “du har det mye vondere en meg”, det samme gjør folk til mamma. Jeg kan sitte sammen med flere andre i ett rom hvor de snakker om sine problemer og helt plutselig avsluttes samtalen med at “du har det vondere en meg” til meg. Altså, nei. Ja. Kanskje. Alle har det vondt på hver sin måte og ja det er beintøft å ha en mor med en alvorlig sykdom, men du har også lov til å ha det vondt – ikke bare jeg, fordi jeg har det “mer” vondt en deg. Slik fungerer det ikke. Poenget mitt er at man skal alltid få lov til å snakke om våre egne problemer, samtidig som man lytter til andres. Det skal ikke handle om hvem som har det mest vondt. Alle har det vondt i blant, lytt og vær tilstede – ingen skal føle at de ikke kan snakke om sine problemer fordi andre har det “så mye verre”. Det finnes ingen definisjon på hva som er verst her i verden og dersom de hadde laget en quiz/spørreundersøkelse om det hadde ALLE mest sannsynligvis svart forskjellig.

Andre tørr nesten ikke å snakke om sine problemer rundt oss og det skremmer meg. Det er ikke det at jeg er nysgjerrig og tenker “hvorfor sier hun ikke det eller det”, det handler mer om at jeg vil være der, støtte og hjelpe. Dersom alle skal slutte med å være åpne fordi jeg har det mye vondere en deg – opplegget – får jeg ikke muligheten til å være der slik jeg ønsker. Selv om jeg har det vondt brenner hjertet mitt for å hjelpe og støtte andre mennesker også! Ikke glem det.

HÅPER DU BRUKER MER TID PÅ MOREN DIN – ANONYM

“Håper du bruker mer tid på moren din”
var en kommentar jeg nylig fikk på bloggen min.

I skrivende øyeblikk ligger jeg i sengen og gråter. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne dette innlegget og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal formulere meg, tenk om jeg skriver noe feil, da har dere på en måte lov til å angripe meg. Det er helt forferdelig og jeg har holdt veldig mye inni meg når det kommer til følelsene mine rundt sykdommen til mamma. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, men det føles bare riktig å hele tiden ha et smil om munnen og si at alt kommer til å gå bra til slutt. Det er betryggende og det er det som gjør at jeg klarer meg hver eneste dag, selv om jeg egentlig har lyst til å gi henne alt jeg eier og har av friske celler, jeg vil gjøre henne frisk og kreftfri og jeg kunne ha gitt mitt liv til henne, fordi hun fortjener det. Livet er så jævlig urettferdig.

Det er ingen tvil om at ting ordner seg til slutt, men jeg er livredd for å miste mamma, hver dag er jeg det. Det smilet jeg hele tiden viser til alle andre er et smil som viser hvor sterk jeg er, et smil som skal få de rundt meg til å føle seg trygge og det smilet skal også hjelpe andre med å slippe og spørre meg så mye om mamma og sykdommen hennes. Jeg vet hvor ubehagelig det kan være for folk rundt meg når jeg har en mamma som er syk, når skal man være der for meg? Hvordan skal man kunne vite hva man skal si for at jeg skal ha det? Når vil Ingrid snakke om dette? Det er så mye og jeg vet hvordan det er å være utenfor i den situasjonen. Derfor er det godt for andre mennesker når eg viser at jeg har det bra, selv om jeg alltid ikke har det. Jeg er så forbanna sterk, familien min er sterk og ikke minst vennene mine er sterke. Hva med mamma da? Ja, hun er den sterkeste av oss alle. Det er hun som ikke har kontroll over sin egen kropp, det er hun som ikke har et valg og å gå rundt skallet og det er hun som er redd for å dø. Hun er det sterkeste menneske jeg kjenner og herregud så mye ros hun fortjener. Etter å ha kjempet seg gjennom sitt livs største kamp med flere cellegift behandlinger, mistet håret på hele kroppen, hatt ubeskrivelige smerter, vært redd for å måtte forlate alle de menneskene hun er glad i, vært redd for å ikke få lov til å oppleve fremtidens minner sammen med familien sin så er hun nå på bedringens vei. Hun har kjempet så mye at hun har klart å få kontroll over kroppen sin som hun en gang mistet. Verdiene på prøvene hennes er ikke til å tro på, nettopp fordi de er så sinnsykt gode. I dag har hun begynt å få hår på hode, hun har faktisk mye hår, hun smiler og nyter livet for hver dag som går. Jeg skjelver fordi jeg er redd, men samtidig så sinnsykt glad. Herregud.

Fra og med den dagen vi fikk vite at mamma hadde kreft har jeg vært der for henne, hvert eneste sekund, minutt og time! Hver dag har jeg tenkt på henne og hver dag har jeg kjent på den følelsen av at hun er et mirakel (for det er hun). Vi har brukt utrolig mye tid sammen på godt og vondt. Vi har skapt minner som aldri kommer til å bli glemt, vi har trøstet hverandre, hatt det morsomt sammen, støttet hverandre og hjulpet hverandre til en hver tid. Jeg har vært sammen med mamma på nesten hver legetime, jeg satt ved siden av henne hver gang hun fikk den forbanna cellegiften inn i kroppen sin. Fordi jeg vil det. Vi har faktisk aldri vært så mye sammen som det vi har vært etter at hun ble syk og det er fantastisk. Jeg angrer på at jeg ikke har vært like mye sammen med henne før kreften og det er trist at når man først innser at man kan miste noen, da skal man bruke mye tid sammen. Plutselig er de man er glad i borte før man faktisk vet ordet av det og jeg håper at dere bruker tid på de menneskene dere er glad i og setter mer pris på den tiden dere har sammen. Livet er kort og vi lever ikke i denne verden for å ha det vondt, vi lever heller ikke for å se på at livet går forbi uten og skape minner og ha det bra. Hvorfor kranglet jeg så mye med mamma før? Hvorfor orket jeg ikke å sette av en time til å gå en tur med henne? Det er så lite som skal til, men vi gidder ikke og det er kanskje noe av det jeg angrer mest på her i livet.

Da jeg leste kommentaren “håper du bruker mer tid på moren din” ble jeg knust. Jeg brøt ut i gråt og lå lenge og tenkte over hvordan noen kunne si noe sånt. Det er svært få mennesker der ute som vet hvordan livet til andre mennesker er bak fire vegger. Det er veldig få personer der ute som vet hvordan familien min har det for tiden. Vi bruker mye tid sammen, omtrent hver eneste dag, men det betyr ikke at livet ellers stopper opp. For mamma har det vært viktig at alle i familien fortsetter å gjøre de tingene vi hele tiden har gjort, for eksempel at pappa bruker tid på å male fordi han liker det, at jeg reiser rundt og opplever nye ting, at Andrè og Christine lever sine liv med ungene. Dette betyr ikke at vi ikke bruker tid sammen. Alle har sine ting i livet som må til for at man skal ha det bra med seg selv også. Til og med mamma er ute og farter hele dagen, nettopp fordi hun vil det. For henne er det viktig å finne på ting, oppleve ting, trene, spise sunt og passe på kroppen sin. Hun har ikke lyst til å sette livet sitt på vent fordi hun er syk. Plutselig er det for sent. Alle i familien er der for hverandre og vi bruker mye tid sammen som en familie, punktum. Dette er helt jævlig. Hvorfor gidder jeg å skrive dette? jeg føler jeg er nødt for å forklare meg, noe jeg egentlig ikke burde føle. Jeg gjør det slik at dere kan lære noe av det – det som hadde vært fantastisk er om dere faktisk bruker mer tid sammen med de menneskene dere er glad i, tro meg, livet er altfor kort til å ikke gjøre det, og når man den dagen har mistet noen man er glad i er det for sent.

JEG ER IKKE EN HORE

Og det er ikke du heller.

 

La oss snakke om slutshaming.
Ikke bare en gang, ikke bare to ganger, men sikkert hundre ganger har jeg reagert med sinne på grunn av slutshaming. Jeg snakker om stygge kommentarer på nett, spesielt på Instagram. Jeg ser det hele tiden både på venninners kommentarfelt, andre bloggere sine kommentarfelt og mitt eget. Slutshaming på nett foregår på grunn av en ukultur som finnes flere plasser i samfunnet. 

Mye har blitt sagt om skjønnhetsidealer, lettkledde bilder også videre i sosiale medier, men det som også har vært oppe for debatt er hvordan folk oppfører seg i kommentarfeltet på sosiale medier. Kommentarer fra både voksne og unge hvor det står akkurat disse ordene som jeg skrev over «hore» og «du er løs». Jeg syns det er verdt å ta opp den «slutshamingen» som jenter er utsatt for både i hverdagslivet og i sosiale medier. Tingen med slutshaming er at det er ikke noe nytt, det er ikke noe som oppsto med sosiale medier. Hvor mange ganger har man ikke hørt eller sett at noen er en «hore» fordi hun har ligget med flere gutter? Særlig på videregående skole husker jeg at det var noen jenter alle var «enige om» var horer. Jenter som publiserte lettkledde bilder på sosiale medier var «løse» også videre. Jeg syns det er helt forferdelig at det skal være slik, jenter må akkurat som gutter få lov til å gjøre hva de vil med kroppen sin uten at de skal få en merkelapp på seg. Jeg har fått mye dritt på sosiale medier fordi jeg har restylane i leppene mine, noen ekle menn har kalt det «sugelepper» og jeg spyr bare av tanken på at noen skriver slike ting til meg og ikke minst til andre. Alle foreldre, mødre og fedre der ute – dere har et ansvar for at barna deres vokser opp og ikke blir mennesker som kaller jenter for horer. Slutshaming er en uting både i hverdagslivet og i sosiale medier. Jeg skulle likt å se folk kommentere «hore» på bildene av kjente menn som publiserer lettkledde bilder (neida jeg hadde ikke likt det, men dere ser poenget). Vi jenter må også bli bedre på å respektere hverandre, fordi jeg føler ofte jenter er like ille som gutter. Vis ikke vi sier klart i fra selv både til hverandre og til gutter så er det en dag en selv som sitter der og er en «hore».

UTSLITT AV VONDE TANKER OG BEKYMRINGER

Jeg vet aldri helt hvordan jeg skal starte slike innlegg som dette. Det er veldig vanskelig og vite hvor mye av privatlivet man har lyst til å dele med så mange andre mennesker som egentlig ikke kjenner deg. Hvor går grensa og hvor mye vil man faktisk dele med andre? 

Jeg har lyst til å dele et par tanker og bekymringer med dere som har gjort at jeg føler meg skikkelig utslitt i dag.
 

Man blir utslitt av vonde tanker og bekymringer i hverdagen. Det er jo noe som er helt normalt og noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Jeg er utslitt fordi jeg er redd, usikker og bekymra, nettopp fordi jeg egentlig bryr meg. Jeg tenker veldig ofte på ting som er positivt og bra her i livet, men en gang i blant tar de vonde tankene og bekymringene styring over de gode. Det føles ut som det samler seg opp en helt del med bekymringer og dette for meg virker veldig normalt akkurat nå i og med at det har skjedd store forandringer i livet mitt på godt og vondt de siste månedene.

Tenk om jeg sier noe galt under intervjuer, eller skriver noe som kan feiltolkes av veldig mange mennesker. Vi tolker alle ting på forskjellige måter, vi har forskjellige meninger og forskjellige syn på ting. Dette er nok en av de vonde tankene som har klistret seg fast i hode mitt i og med at jeg faktisk har en stemme som kan nå ut til litt flere mennesker enn det hadde gjort dersom jeg ikke var en offentlig person. Tenk om jeg virker gal dersom jeg velger å skrive om personlige ting, eller kommer folk til å tro at jeg deler slike ting for å få oppmerksomhet – for ikke så altfor lenge siden fikk jeg høre av et menneske jeg ikke kjenner på noen som helst måte at jeg skrev om mamma for å få oppmerksomhet fra alle andre, noe som er helt absurd og uvirkelig for min del. Og jeg skjønner ikke hvordan noen kan si sånt i det hele tatt. Dette fikk jeg til og med høre etter at jeg hadde nevnt i et innlegg at jeg deler slike ting fordi at det kan hjelpe andre mennesker der ute til å åpne seg mer om det slik at vi kan støtte hverandre. Kreft en en sykdom som omtrent hver eneste familie i Norge rammes av.

Kommer mamma noen gang til å bli kreftfri? Er jeg god nok? Tenk om jeg opplever terror? Styrter flyet nå? Hva skal jeg blogge om? Blir dette altfor personlig å skrive om eller er det innenfor mine grenser? Må jeg skrive de sykeste tingene for å kunne drive med blogging på fulltid og havne øverst på topplisten? Dette er tanker som surrer gjennom hode mitt i underbevisstheten hele tiden, og det som gjør at jeg en gang i blant blir utslitt av de tankene er at en liten vond tanke og bekymring som føles så ekte og virkelig der og da presser frem alle de andre også helt samtidig. Jeg vet at jeg ikke er alene om det. Heldigvis er dette bare tanker og bekymringer, jeg er ikke tankene mine. 

Jeg har disse tankene akkurat nå fordi jeg egentlig bryr meg om alt, jeg er redd for å miste noen jeg er ekstremt glad i, jeg er redd for å ikke få til bloggen, jeg er redd for å fly og jeg er redd for å påvirke andre mennesker i feil retning. Om dette i det hele tatt gir mening? Jeg tror at disse tankene dukker opp fordi at jeg skal skjerpe meg og være forberedt dersom noe av dette skulle blitt realiteten, tro meg – det er skikkelig slitsomt og stressende, men normalt. Jeg har gjort ting jeg angrer på i fortiden og jeg har også en del fremtidsplaner, det å både tenke på fortiden og fremtiden gjør også at jeg tenker mye frem og tilbake: hva kunne jeg gjort annerledes eller bedre? Jeg klarer liksom ikke helt å ha kontroll over det som skjer her og nå. Jeg vet at disse tankene sjeldent dukker opp, men når alt kommer frem på likt blir jeg utslitt, men også klar over realiteten med livet og jeg blir faktisk mer fokusert på å skjerpe meg, jeg har det jo egentlig veldig bra.

HØSTLANSERING PÅ LATTER

 

Annonse / Lenker fra nelly

BUKSE – HER, SKO – STEVE MADDEN, TOPP – BIKBOK, BELTE – HER

Hei dere! I går var jeg på TV3 sin høstlansering hvor vi fikk se hvilke programmer som skal komme på skjermen i høst og gjett om jeg gleder meg! Eventyrlig oppussing er vel det programmet jeg gleder meg mest til i og med at jeg elsker interiør og oppussing. Høstlanseringen var på Latter her i Oslo og det var helt stappa med mennesker. Det er veldig lenge siden jeg har vært så starstruck som det jeg var igår, hallo, Kristian Kjelling var der, hehe. Det var skikkelig god stemning med åpen bar, servering av mat og mye god musikk! 

Jeg skal ikke legge skjul på at det var en liten ting som skjedde på slutten av kvelden som gjorde meg skikkelig opprørt og lei meg. Grunnen til at jeg velger å skrive om dette er fordi jeg ikke vil legge skjul på ting som ikke alltid er bra. Jeg hadde det jo kjempegøy, men selv om man av og til har det gøy kan andre ting oppstå som ødelegger dette og da er det heller ikke nødvendig og legge skjul på det.

Det var en person som fikk meg lei meg og uvel. Denne personen mener at jeg bruker henne for å få lesere på min blogg, at jeg namedropper henne. Nå når jeg skriver dette velger jeg å ikke skrive navnet hennes for å ikke gi henne vann på mølla. Problemet her er at jeg “bruker” ingen for å få lesere, men når jeg har spørsmålsrunde og mange folk spør meg: “hva syns du om diskusjonen mellom x og x” da svarer jeg. Denne saken ble skrevet om i VG, Dagbladet og mange andre bloggere/influencere har hengt seg på den diskusjonen fordi det handler mye om sak og ikke nødvendigvis person. Det jeg ikke helt forstår er hvorfor det alltid skal være et problem når jeg sier min mening og ikke andre. Jeg kopierer heller ingen, men dersom vi har vært på samme eventer, festivaler også videre sier det seg selv at man skriver mye om det samme, på hver vår måte. Ellers er det ikke noe kopi, men denne personen velger å si det for å fremme seg selv og for å overbevise seg selv om hun er den som “kommer opp med alle ideene”. 

I går kveld følte jeg at det var ubehagelig og være sammen med denne personen og ikke minst at denne personen var ufin mot meg, ikke direkte, men man merker godt når andre mennesker ikke vil ha deg med på ting. Det å stå der alene mot flere mennesker som ikke kan si sin mening og snakke om ting er vondt og selv om jeg sa til disse menneskene at jeg kunne gå en annen plass eller at vi kunne gå sammen og spise var det ikke noe respons og få. Det var sårende og jeg skulle ønske at det var en mulighet for å få snakket om ting og ordne opp. Hva har jeg gjort som gjør at dette skjer? Og hva godt får hun utav og være sånn? Kanskje det enda handler om det som skjedde inne på Paradise Hotel? Jeg vet ikke.

Jeg hører ting fra forskjellige mennesker om hvorfor denne personen oppfører seg sånn. Det jeg vil si her er at selv om jeg hører ting fra andre bryr jeg meg ikke om det fordi jeg vet at det kan være rykter eller tullesnakk. Poenget her er at kvelden min ble ødelagt på grunn av småting som jeg stadig føler at jeg blir beskyldt for og jeg orker det ikke mer. Beklager for et litt nedlatende innlegg, og jeg mener ikke å henge ut denne personen, men jeg har også følelser akkurat som denne personen jeg snakker om, og da syns jeg at jeg kan få dele mine ærlige tanker og opplevelser her på en saklig og ordentlig måte.


Blogglisten
hits

FØLER MEG 10 KG LETTERE

Da var det en ny uke og enda en ny dag på SUS – Stavanger universitetssykehus sammen med mamma. Jeg vil bare takke alle som bruker litt av sin tid på dele sine historier med meg angående kreft og som støtter meg og mamma i dette! Jeg prøver å svare på alt jeg kan, men da jeg først valgte å dele at mamma har kreft hamstret det inn med meldinger og det var nesten umulig å få tid til å svare på alt! Det betyr i hvert fall veldig mye for meg og tro meg – det betyr mye for mamma også som får se alle meldingene dere sender!

EN LITEN OPPDATERING

Hvordan går det med moren din?
Hun har det bra. De tre siste ukene har hun faktisk valgt og få seg en PT som hjelper henne i gang med trening. Dette er noe som motiverer henne og som gjør at hun føler seg bedre. Det er veldig mange med kreft som ikke orker å trene, men for mamma er treningen veldig viktig og jeg kan med hånden på hjerte si at hun virker frisk og kreftfri. Hun sier også at hun føler seg frisk.

Hvordan har cellegiften virket på kroppen hennes?
I dag fikk vi svar på en CT hun tok på Fredag. Mamma tok en CT etter at hun fikk svar gjennom en blodprøve at hun hadde eggstokk kreft. Dette var for å sjekke hvor hun eventuelt hadde kreftsvulster, og de er jo nå operert ut, heldigvis. Hun har tatt 3 av 6 cellegift behandlinger med 3 ukers mellomrom og for at legene skal vite om cellegiften har hatt effekt tar de da en ny CT når hun er halvveis i behandlingsforløpet. Jeg føler meg 10kg lettere og har vært veldig redd og spent på hvordan cellegiften har virket på kroppen hennes. I dag fikk mamma beskjed at cellegiften hadde virket positivt og at kornene av kreft som ligger igjen rundt mageområdet ikke hadde blitt større, men mindre! Kreftcellene hennes produserer også vann, og nå etter 3 behandlinger med cellegift viser det også til at de ikke produsere like mye vann lenger! Cellegiften gjør altså jobben sin og takk alt som finnes for det. Både for mamma sin del og resten av oss rundt henne var disse nyhetene skikkelig motiverende og selv om hun har fått beskjed at hun aldri vil bli kvitt kreften, har vi motet oppe og tror på et lite mirakel.


Blogglisten
hits

TIL DERE SOM NÅ HAR LYST TIL Å BLI MIN VENN

Den siste tiden har jeg fått en del meldinger fra enkelte som “plutselig” har lyst til å henge med meg, invitere meg med på vors og mye mer. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal tenke om dette, for i utgangspunktet er det jo veldig hyggelig og bli invitert til ting og ikke minst bli kjent med nye mennesker, det liker jeg, men det er en ting jeg ikke helt klarer og forstå meg på.

De menneskene som tidligere har gått rundt og snakket dritt om meg, disset meg på sosiale medier og som tidligere aldri har snakket til meg begynner å ta kontakt. Slutt med det. Jeg er ikke interessert i å bruke min tid på det i det hele tatt og jeg gjennomskuer det veldig kjapt. Hvor flaut er det ikke å disse meg på sosiale medier med blant annet “swipe up” som dere setter inn over alt hvor det ikke er relevant, for også skrive til meg privat etterpå? Jeg merker det og andre mennesker merker det også. 

Det er ikke meningen og starte dagen på denne måten, men jeg blir faktisk skikkelig forvirra og irritert. Helt siden jeg var liten har veldig mange trodd at jeg er en bitch, noe jeg vet at jeg ikke er, selv om vi alle en gang i blant kan være det. Folk har spredd rykter om meg og snakka så uendelig mye om meg bak min rygg, og jeg lurer på hvorfor? Hva har jeg gjort og hva er det som gjør at dere først henger meg ut på sosiale medier for også skrive overraskende hyggelige ting til meg etterpå? Det koker inni meg, og nå skal jeg slutte og skrive mer om det. Det var bare noe jeg måtte få ut.


Blogglisten
hits

JEG SVARER PÅ UTROSKAPSRYKTER


Hei dere!

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette blogginnlegget. Jeg har det vondt og trenger litt alene tid og tid sammen med mine nærmeste. Det siste døgnet har jeg valgt å koble meg fra alt som heter sosiale medier for å bruke tid på meg selv, men det er dessverre umulig for meg å ikke sjekke sosiale medier i og med at jeg driver med denne bloggen og andre ting.

Jeg er nødt for å være på hele tiden.

Det har gått utrolig mange forskjellige rykter det siste døgnet. Det er flere som har spurt meg om hvorfor jeg og Erik ikke er sammen lenger. Det er flere som har sendt meg meldinger og skreve at det var min feil og at jeg er dum. Det er flere som kommer med påstander om Erik også videre. 

Det jeg reagerte aller mest på som gjorde at jeg virkelig måtte skrive dette innlegget var et rykte om Martine Lunde og Erik. Jeg har fått høre flere ganger at Martine og Erik “må” ha gjort noe under innspillingen til Farmen Kjendis. Og at de har gjort ting her hjemme. Det er noe jeg kan avkrefte med en gang. DET ER IKKE SANT. Martine og Erik er veldig gode venner i dag og det er ikke noe mer en det. Hun er sammen med Aleksander og jeg var sammen med Erik. Vær så snill å hold Martine Lunde ute av denne saken her. Hun har ingenting å gjøre med hvorfor det ble slutt mellom meg og Erik. Jeg og Erik er som sakt gode venner og holder kontakten hele tiden. Det som har skjedd mellom meg og Erik er noe som er mellom oss to. Selv om jeg har full forståelse for at dere er nysgjerrige så er det veldig fint om enkelte kan ha respekt for nok til å ikke finne på ting. 

Da jeg skrev innlegget i går om at det var slutt mellom meg og Erik var jeg hundre prosent sikker på at flere der ute kom til å spekulere mye, og finne på rykter om oss. Det irriterer meg så sinnsykt mye. Det finnes så uendelig mange forskjellige grunner til hvorfor folk velger å ikke være sammen lenger, og vi har våre grunner. 

Jeg er ikke dum. Jeg vet at dersom jeg velger å være åpen om personlige ting så skal dere få ha en mening om det. Men dersom vi ønsker å dele med dere hvorfor det ble slutt så gjør vi det når den tid kommer. Det er ikke noe mer å si om dette. Alt jeg ønsker er at dere skal la oss få den tiden vi selv trenger.



Blogglisten
hits

DET ER SLUTT MELLOM MEG OG ERIK


Jeg sliter veldig mye med å skrive dette innlegget. Jeg har tenkt flere ganger på hvordan jeg skal skrive dette til dere. Skal jeg i det hele tatt skrive det på bloggen? eller ikke. Det er mitt liv og svært personlig, men i og med at jeg deler personlige og tunge ting på bloggen så er det riktig for meg å dele dette også.

Det er flere som har lurt på hvorfor jeg skrev så personlige, dype tanker og følelser for to dager siden. Jeg visste at jeg kom til å svare på det og her får dere svaret. Ja, det er slutt mellom meg og Erik. Jeg blir utrolig lei meg av å skrive det. Det siste året har vi vært på en stor reise sammen der vi møttes inne på Paradise Hotel i Mexico for aller første gang, i Januar. Det føles ut som en evighet siden. Da vi kom hjem fra Mexico starta alt kjøret med sosiale medier og mye oppmerksomhet. Det var mye festing og vi bodde på forskjellige steder i Norge. Etter det startet vi innspillingen av kollektivet og fem dager før Erik skulle på Farmen innspilling fikk jeg vite hvor alvorlig syk mamma var. Erik dro allikevel på innspilling og jeg hadde aldri i verden stoppet han fra å gjøre det. Det er ikke hver dag man får muligheten til å være på med på Farmen. Han kom hjem for bare noen få uker siden og vi har nesten ikke hatt tid til hverandre siden da, vi har møttes en gang og vært sammen på Palmesus og det sårer meg så sinnsykt mye. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Vi har helt sinnsyke minner sammen som ingen av oss kommer til å glemme. Det er virkelig ikke en dans på roser og være sammen i offentlighet, alle vet at vi er sammen, men allikevel forstår ikke enkelte mennesker at vi er det. Folk ødelegger og snakker dritt. Dette har gjort at forholdet våres har vært utrolig tøft. Det var spesielt vanskelig for forholdet vårt når Erik var på Farmen Kjendis innspilling, jeg fikk ikke se han eller snakke med han på lang tid. Vi har også slitt veldig mye med ting i familiene våre som har gjort at vi ikke har fått den tiden vi trenger sammen. Vi er fortsatt veldig glad i hverandre og gode venner, men akkurat nå er det best for oss begge at vi tenker på oss selv, hvem vet hva fremtiden bringer.. Jeg er utrolig lei meg og Erik betyr uendelig mye for meg, men akkurat nå er dette det beste for oss begge to.

Det har også skjedd ting jeg ikke ønsker å skrive om på bloggen fordi det er privat, men jeg ville ikke annet en at forholdet mellom meg og Erik skulle funke bra. Dere kan spekulere så mye dere vil, men akkurat nå trenger jeg tid for meg selv og det samme gjør Erik. Tiden fremover nå skal jeg bruke på å jobbe hardt, ha det bra i livet og ikke minst bruke mye tid på de rundt meg. Jeg og Erik har fortsatt mye kontakt og er heldigvis gode venner.


Blogglisten
hits

MITT HJERTE ER KNUST


Mine tanker og følelser akkurat nå


– Jeg har det utrolig vondt for tiden. Kanskje vondere en jeg nogen gang har hatt det.

– Jeg fortjener å ha det bra.

– Er jeg god nok?

– Er jeg fin nok?

– Hvor mye skal et menneske klare å gå gjennom før det en dag tar slutt?

– Det å være i et offentlig forhold er helt jævlig.

– Rykter er ikke alltid til å tro på.

 

Jeg trenger denne dagen fri fordi jeg er rett og slett helt ferdig.

Har jeg møtt veggen?

ja.


Blogglisten
hits