Hei, kjære, fine, gode dere🦋 Det føles nesten litt rart å sitte her og skrive til dere igjen da det er evighet siden sist. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne, men som de aller fleste av dere som har lest fast på bloggen min har merket, så har jeg ikke blogget noe på flere måneder! Det er ganske merkelig og det var en stor overgang for meg også, men jeg trengte det! Det er altfor mye som har skjedd, men jeg føler at jeg har lyst til å oppdatere dere og komme med en forklaring.

Har du sluttet å blogge? er det spørsmålet jeg har blitt stilt aller mest den siste tiden og svaret er nei. Jeg tok en pause fordi jeg merket at det ikke var helt min greie. Jeg hadde ikke noe å blogge om, det gikk i det samme og jeg ble rett og slett litt skuffet over meg selv, jeg følte faktisk at jeg mistet meg selv og delte for mye av det jeg egentlig skulle ha holdt for meg selv i perioder. Noen ganger prøver man å være tøffere i sinnet vårt enn det man egentlig er i perioder, en fasade jeg ikke orket å deale med mer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tiden de siste månedene har blitt brukt på å finne ut hvem jeg er og hva jeg virkelig vil drive på med. Og for meg var det bloggen som ikke ga meg noe tilbake. Jeg la ned ufattelig mange timer på å skrive innlegger og fikk ekstremt mye drit, men også noe bra. Jeg gikk runder med meg selv for å se hvorfor all driten kom og da gikk det opp for meg at jeg ikke visste helt hva jeg sto for eller hva jeg ville drive med lengre. Jeg skrev bare ting for å få ut innlegg – slik at dere skulle ha noe å lese!

Jeg er veldig takknemlig for alle dere som har lest bloggen min i flere år og til dere som heiet på meg og som støttet meg her inne, men likevel var det for mye usikkerhet. Etter å ha kuttet ut bloggen merket jeg at jeg fant ut hva jeg ville gjøre og i dag er jeg trygg på det, heldigvis. Jeg merket også hvor mye hat denne plattformen ga i forhold til andre plattformer og da var det ikke verdt det selv om jeg hadde noe inntekt og en viss glede med bloggingen likevel. 

Så, hva skjer nå? Jeg hadde egentlig bestemt meg for å slutte 100% å blogge, men etter å ha tenkt mye frem og tilbake så skal jeg gi det en liten sjanse til, men jeg kommer ikke til å blogge hver dag, men de gangene jeg føler at jeg har noe jeg vil dele med dere! Etter at corona kom ble det ekstra vanskelig å komme med innhold og jeg hele tiden satt å skrev ting jeg egentlig ikke tenkte var gøy å dele også ble det bare nok til slutt! Nå vet jeg at jeg vil fortsette å dele ting med dere, men jeg vil dele de tingene jeg faktisk ønsker å dele og ikke minst fokusere på positive ting, som er det som har gitt meg MYE de siste månedene på andre plattformer.

Jeg kommer til å blogge de gangene jeg har lyst, og om det er noe jeg vil dele med dere! Bilder er jo spesielt noe jeg syns er gøy å dele med dere her da jeg kan få vist mer av min hverdag og ting som skjer! Så, jeg tenker at jeg fortsetter å blogge for gøy og håper at det er noe dere også setter pris på! Så får vi se hva som skjer videre! Mange klemmer til alle dere som har gitt meg så mye fint her inne og jeg håper at dere nå vil fortsette å lese de gangene jeg deler noe og at vi heier på hverandre. Nå skal jeg faktisk stikke en tur på trening, vi prates.

I dag har det vært en litt annerledes dag og det er trolig nok fordi jeg har latt det gå lang tid siden sist vi snakket sammen. Det har vært travelt for begge og noen ganger er det bare slik, likevel har jeg virkelig kjent på savnet og hatt en liten skyldfølelse på at jeg ikke har snakket så mye med henne som jeg burde. Den personen jeg snakker om er min kjære mamma!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå har jeg bodd i Bergen i over ett år og elskeeeeer det(!!)🤘🏽, men det er fremdeles noe som mangler rundt meg og det er virkelig ikke til å legge skjul på at er familie og venner hjemmenfra. Savnet er så enormt stort og jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne tatt alle med meg til Bergen slik at de var rundt meg og at mulighetene for å sees hadde vært titusen ganger lettere, men sånn er det jo ikke. Meg og mamma har hatt det travelt og vi har ikke fått tid til å snakke så ofte sammen som vi gjorde før! Heldigvis har ting roet seg litt ned på jobbfronten og da får man også satt seg ordentlig ned for å snakke sammen om alt og ingenting, noe jeg elsker å gjøre med henne ettersom hun har kloke og gode ord å komme med. 

Jeg vil så gjerne at hun vet hvor høyt jeg elsker henne og hvor vondt det er å bo i en annen by i den forstand av at jeg ikke alltid kan stikke innom slik jeg gjorde før. Det føles digg å være selvstendig og jeg stortrives med det, men herregud så takknemlig dere som har familie og venner rundt dere burde være, for man kan fort kjenne ekstremt mye på savnet og det er da man innser at man gjerne skulle hatt dem nært likevel.

Dagene går her i Bergen og jeg er vandt til å se familien min sjeldnere enn før, men savnet er fortsatt der, hver eneste dag og det kommer det alltid til å være! Fremover nå skal jeg planlegge enda bedre og få tid til å reise hjem et par dager uten planer slik at jeg kan henge med dem uten å måtte dra på det ene og det andre. Også skal jeg jobbe enda hardere fremover når jeg er i Bergen med å få ut innhold, flere bilder, videoer og diverse, men når vi er i slike perioder som nå blir det fort veldig lite man gjør og hva skal man liksom da skrive om? Så det er en case, men jeg finner utav det.

Jeg måtte bare få lettet litt på hjerte også håper jeg at dere får en nydelig helg. Det skal nemlig jeg ha, de har jo meldt dritfint vær dere!!*hyyyyyl, hahaha.

Hei fine! Jeg lovde at jeg skulle oppdatere dere etter at jeg hadde vært hos gynekologen i dag, so here I am. For det første kan jeg starte med å si at jeg var sinnssykt nervøs, stresset og redd for hva svaret kunne være. Man er jo alltid redd for å få de verste nyhetene selv om det som oftest går veldig bra.

Da jeg kom til gynekologen kjente jeg meg lettet over å ha dratt de for å faktisk sjekke, selv om flere mener at man ikke burde gjøre det. Den tanken der skremmer meg litt fordi hva om det er for sent?😓 Jeg er i hvert fall slik som person at det er bedre å være på den sikre siden og sjekke en gang for mye en for lite, men det var ikke den tankegangen jeg hadde før mamma fikk kreft. Hos gynekologen begynte jeg å bli superstresset fordi det er virkelig ikke behagelig å ligge der med beina spredd og fiffi i fri luft, hahah!! Det er så ubehagelig, likevel vet man jo at de jobber med det hver dag og ser alle nedentil.. så det får man bare tåle. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg tok celledelingsprøve og syns det var sykt ubehagelig.. det er jo noe jeg aldri har gjort før så den følelsen der har aldri kjent på. Det var utrolig merkelig, men ikke så vondt at man lager et nummer utav det. Hun tok også ultralyd om det er det jeg kan kalle det for av eggstokkene mine og de så helt fine ut, til og med mange egg der, så da var den verste delen over. Det er jo noe jeg kjenner mest på ettersom mamma har kreft i eggstokkene og generasjonene over der har slitt med dem. En lettelse mindre og en veldig takknemlig Ingrid. Ellers er det bare å vente på svaret fra celledelingsprøven. Jeg gruer meg så sjukt, men samtidig blir det godt å få et svar der også.. så nå håper jeg bare på det beste og krysser fingrene for fine resultater der også(!!).

Ja, hvor skal begynne da? Jeg har vært en levende berg og dalbane i det siste.. veldig opp og ned i humøret. Faktisk i en veldig lang periode nå uten å vite helt hvorfor.. selv om det føles ut som at jeg har vært det siden alle de store, ubehagelige forandringene i livet. Kort forklart regner jeg med at det har vært slik i nesten to år og det er svært frustrerende for meg og klare å være meg selv ordentlig.. spesielt når man ikke føler at man er helt seg selv, uten å vite hvorfor. Det å være fjern og ikke få med seg ting, falle av det sosiale og ikke prioritere riktig er ganske typisk meg når jeg er i de dårlige periodene mine og det er ufattelig rart. Man prøver veldig ofte å finne unnskyldninger for det, slik som jeg sier at jeg har vært som dette siden det skjedde forandringer i livet mitt og det stemmer jo på et visst sett, men ikke alltid. Kanskje jeg er lei? Eller bare lat eller svært umotivert? Jeg vet ikke.. jeg føler meg støkk, fastsittende i livet uten å vite som kommer til å skje i fremtiden jobbmessig og på privaten. Jeg vil bare SÅ jævlig MYE MER.

Ja, skjønner dere? Det er nok flere som tenker slik, men det hjelper jo ikke å bare tenke også ikke gjøre noe med det.. så til å ikke ha vært helt tilstede i det siste, til å ha vært veldig fjern så er jeg nå klar for å gjøre mitt beste for meg selv og de rundt meg. Jeg vil leve livet til det fulleste og ta tak i mitt eget liv, skape noe eget og gjøre noe bra, stråle av glede og ikke være redd for å uttrykke følelsene mine. Vil jeg reise så reiser jeg!! Ja.. ikke akkurat til utlandet i disse tider, men man har det bare så gøy som man gjør det til selv tenker jeg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter å ha vært mye fjern som jeg sier, og gått hjemme uten å bruke tiden fornuftig så har jeg da gjort en fornuftig ting vil jeg si. Det er nemlig å høre på podcasten til Lene Orvik som nå har blitt et så kalt “forbilde”, men også et girlcrush for min del. Hun er vakker, men ikke bare på utsiden også på innsiden der hun kommer med så kloke og fine ord. Har dere lyst til å bare høre på ei som har en veldig fin og rolig stemme så er det hennes podcast dere burde høre på altså! Jeg syns at hun er flink til å fokusere på de positive tingene i livet selv om hun har opplevd mye man gjerne ville ha unngått, så, takk for det.. fordi jeg føler at nettopp denne podcasten har fått meg opp på beina igjen. Jeg vil jobbe hardere og ha det gøy i livet rett og slett, så enkelt som det. <3

Derfor vil jeg også beklage til dere som mest sannsynligvis har forventet å se mye mer innhold av meg enn det som har kommet ut i det siste. Jeg har vært veldig fraværende og har ingen spesiell grunn rundt det. Dårlig perioder har vi alle og da syns jeg det er viktig at man bygger seg selv opp igjen psykisk for å komme sterkere utav det. Sååå, her er jeg og jeg smiler fra topp til tå i skrivende øyeblikk.. gleder meg til fortsettelsen.

Hei vakre dere! Jeg har lyst til å oppdatere dere angående det med at jeg var nervøs ovenfor gårsdagen der mamma skulle inn på sykehuset igjen på en 6 måneders kontroll og ta ultralyd av buken sin. Så, nyhetene vi fikk var sinnssyke. Jeg er målløs og hadde absolutt ikke noe å grue meg for når jeg fikk høre tilbakemeldingene fra legene! Pjuh.

For nå skal dere få høre! Legene fant ingen væske i buken hennes etter at de tok ultralyd, noe betyr at det ikke er mer spredning enn det hun allerede har og at hun faktisk holder seg stabilt og fint. Det er heeeeelt sinnsykt altså, jeg smiler fra øre til øre, er det mulig? Tablettene fungerer altså og gjør at mamma kan ha et lengre liv. Hvordan kan man få takket nok for det? Jeg skjelver og er veldig veldig veldig takknemlig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Skal jeg fortelle noe annet sinnssykt?! Regjeringen har nå åpent opp for at mennesker med eggstokkreft skal få disse tablettene!!! HERREGUD.❤️Etter at mamma var en av de som var med i forskningen på de nye tablettene og etter at hun ble brukt som et eksempel der tabletter virkelig fungerer ble det vedtatt!! HVOR SJUKT ER IKKE DET? Jeg gråter av glede. Fy fader for en maskin hun er og fy fader så kult at flere der ute nå kan få enda mer hjelp. Det forandrer jo menneskenes liv jo. Folk kan faktisk leve lengre og det syns jeg at mamma fortjener skryt for å være på. Uten test-kandidater hadde man heller ikke kunne testet ut nye medisiner og når de da fungerer er det bare til å hoppe av glede.

Ellers når det kommer til stomien hennes så skal hun ta en ny CT til høsten og da blir det snakk om å legge den inn i magen igjen på nyåret!! Herlighet.

Jeg er kjempeglad og har nesten ikke mer å si annet en at jeg er så forbanna stolt over mammaen min og det hun får til. Helt siden dag en da hun fikk sjokkbeskjeden om å ha kreft har hun vært den sterkeste jeg kjenner!! Jeg har sett henne gå gjennom et helvete med smerter fra masse masse tårer, en redsel om å dø, hyling og roping etter operasjonen som var vond i hele kroppen hennes, oppkast, soving på dagtid, null søvn om natten, tabletter hit og dit, sprøyter, ledninger i armene, gift inn i kroppen.. fortsatt, merk dere, fortsatt er hun her og kjemper for livet!! Hun smiler, er glad, er sterk, stiller opp for alle, ABSOLUTT ALLE, ser meningen med livet og blir stadig vekk et enda bedre menneske – fordi hun vet hvor fort livet kan snu opp ned. Hun der er bare helten min og nå er hun også helten til andre mennesker der ute som kan få tatt i bruk nye medisiner som kan forlenge livet. 

Jeg elsker henne, min kjære mamma.

I skrivende øyeblikk sitter jeg å tenker på at jeg har vært alvorlig syk i flere måneder uten å faktisk være klar over det. Det er så utrolig merkelig og jeg prøver flere ganger å tenke over hvilke forandringer jeg hadde uten at jeg visste jeg var så syk som jeg var/er i dag. Diabetes er jo en alvorlig sykdom og får man ikke insulin kan man dø. Den tanken der er også ganske merkelig fordi jeg føler meg frisk som en fisk og det er jo selvsagt fordi jeg får insulinen kroppen min trenger. Takk legene og det der for det. Før jeg fikk insulin kunne jeg merke at noe var fryktelig galt og det begynte å skremme meg. Det gikk liksom ikke bort fra tankene og det å ikke ha kontroll over sin egen kropp er ganske så jævlig.

Jeg tror helt ærlig at alt dette med diabetesen har gått hardere inn på meg en det jeg trodde det kom til å gjøre. Den helgen vi fant utav at jeg hadde det var det så mye annet som var “viktigere” om dere skjønner.. som bryllupet til broren min. Diabetes var liksom bare noe jeg så på som en forkjølelse der og da, ikke noe mer. I dag har jeg lært meg mer om sykdommen, jeg har blitt vandt til den og den er en del av meg – jeg aksepterer den, likevel skulle jeg ønske den ikke var her. Jeg har vært illsint og ganske frustrert til tider.. spesielt når jeg er sulten, haha. Stakkars Henrik som har måtte vitne til at jeg omtrent har kastet sprøytene med insulin i veggen og grått meg i hjel.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Veldig ofte tenker jeg “hvorfor meg?”, men jeg har valgt å legge av meg den tanken fordi jeg er helt sikker på at hvert menneske der ute får noe.. uansett. Det er det ingen tvil om, vi kommer alle til å få noe og om vi dør av det eller ikke vet vi ikke, men vi får noe. Diabetes er da ikke det verste og jeg mener ikke å klage fordi ja – andre har det verre, men for meg er dette også ganske dritt – derfor sier jeg det slik det er og oppleves for min del. Selv om noen har det verre er dette en helt annen hverdag for meg og en forandring som har gitt meg mye frustrasjon og sinne. Det merkeligste å tenke på er at jeg var så syk uten å vite det før kroppen kom med alle symptomene til meg. Jeg er glad jeg fant utav det før det gikk alvorlig galt. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men det er i hvert fall slik jeg har det nå rundt dette med diabetesen og det er helt sikkert noen der ute som kjenner seg igjen. Oppsøk en lege dersom du merker at ting ikke er som det skal og snakk med andre mennesker om det.

Jeg er per dags dato sliten og ganske frustrert over livssituasjonen min, bare sånn dere vet det. Jeg tror ikke dere forstår hvor mye som har skjedd i livet mitt de siste månedene eller 1,5 årene.. og takket være alle rundt meg og dere lesere har jeg kommet meg gjennom alt, men skjer det en ting til nå er jeg ganske sikker på at jeg ikke klarer å komme meg utav sengen på en god stund, jeg er knekt og det er på dager som dette jeg har lyst til å legge meg under dynen, skru av lyset, gråte og være for meg selv. HELT ALENE. 

Tårene mine triller, jeg er bare nødt til å få det ut og jeg driter i om noen syns jeg er slitsom, sutrete eller hva det måtte være. Jeg er bare så jævlig sliten psykisk og trenger noen timer av sosiale medier.

Først vil jeg starte med å si at jeg er så forbanna stolt over meg selv som har klart å kjøpe drømmebilen min i en alder av 22 år. Jeg har lyst til å vise at det går an dersom man jobber hardt for det. For bare et par måneder siden hadde jeg gjeld noen steder og da bestemte jeg meg for at dette ikke var greit lenger. Jeg tok tak i det, betalte det jeg måtte og sparte som bare det, nå et par måneder etterpå sitter jeg her med bilen jeg har drømt om og det samme kan du også gjøre! Ta kontroll over økonomien din, jobb for det og spar i et motiverende budsjett som du har satt opp for deg selv, jeg lover at det funker.

Over til noe annet..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er merkelig dette her med at veldig mange rundt meg skal ha en mening om det ene eller det andre.. og som regel er det positive meninger, mens andre ganger merker jeg at noe får mer negativitet en andre ting og akkurat denne gang kjenner jeg at jeg blir ganske provosert, men også utrolig skuffet over enkeltes menneskers oppførsel. Etter å ha delt den nye bilen min sitter jeg igjen med en kjemperar følelse i kroppen etter å ha lest noen av kommentarene som ble skrevet om dette. For eksempel så er det flere som påstår at bilen er Henrik sin.. noe den ikke er. Bilen er min, den står i mitt navn og jeg har eierskap til den. Jeg betalte for den og i utgangspunktet har den ikke noe annet med Henrik å gjøre en at vi “har den sammen” fordi begge to bruker den like mye.

Grunnen til jeg tar opp dette er fordi jeg sitter igjen med en følelse av at “jenter” ikke får “lov” til å eie en slik bil. Jeg føler at flere der ute mener at det er Henrik som eier den og da lurer jeg på hvorfor? Alle kan søke på den og se at den står i mitt navn og det at flere kommenterer dette får meg faktisk til å føle meg ganske undertrykket som jente. Jeg vet at det kanskje ikke er ment slik, men det er akkurat som om jeg, Ingrid og som er 22 år gammel og jente ikke kan eie en slik bil. Det er helt patetisk og ganske diskriminerende syns jeg. Er det ikke bare fett at jeg har klart å fått meg en slik bil og er det slik at veldig mange forbinder slike sportsbiler med gutter? Fordi akkurat det der er så sinnsykt teit. Jeg trodde vi var ferdig med den forskjellsbehandlingen på gutter og jenter, jeg syns vi skal ha litt mer girlpower og faktisk unne hverandre ting. Jeg lukter sjalusi lang vei fra noen der ute, men det jeg reagerer mest på er dette her med at “bilen må være Henrik sin”. Nå har jeg ikke mer å si om den saken. Dersom dere ønsker å diskutere den mer, greit, men hva er vitsen når jeg har sakt fasiten.. tenk heller litt over hva dere faktisk står for og hva dere skriver noen ganger fordi det føles ganske diskriminerende og det er noe vi burde bli ferdig med i dagens samfunn. 

Jeg mener ikke å være sint eller kjefte på dere som leser, men jeg er nødt til å si ifra til de som faktisk legger igjen slike kommentarer.. i et håp om at det sluttes med. Det er bare sinnssykt provoserende og lite kult.

Reklame | Nelly

Lue HER // Hettegenser NA-KD

Dere leste riktig.. vi har hatt innbrudd i bilen vår i natt. Hvor sjukt er ikke det? Jeg forstår ikke helt hvorfor eller hvordan. Som dere kanskje har fått med dere på de andre sosiale plattformene mine har det vært en lang dag for vår del og det at vi har havnet helt oppe i Tromsø over dagen er det grunner til, men ikke at noen har ranet alt som var inni bilen vår i natt.

Vi sto opp klokken 04:00 for å komme oss kjappest mulig til Flesland (flyplassen) for å rekke et veldig tidlig fly til Oslo også videre til Tromsø.. da vi skulle sette oss inn i bilen merket vi at den var helt tom og der har det vært noen å tatt alt vi eide og hadde i bilen.. fra lommeboken min til diverse andre ting som treningsskoene mine, headsettet mitt og iPhone laderen som var festet fremme i bilen, haha. Snakk om å nappe med seg alt? Heldigvis var det ikke noe som hadde noe særlig med verdi, det eneste som er dritt (syns jeg da) er at vi ikke vet hvem det er og at jeg er nødt til å fikse nye kort.. både bankkort og førerkort. Stress, argh. 🤦🏽‍♀️

Livet går ikke alltid etter planen? så, om dette/disse menneskene klarer å leve med å ha stjålet tingene mine får de bare gjøre det, men jeg håper de lærer til neste gang og blir tatt da det overhode ikke er greit å stjele andres ting. Henrik og jeg ble faktisk jævlig skuffet for å være helt ærlig med dere! Det er lenge siden jeg har kjent på en slik skuffelse og det handler nok om at jeg ikke forstår hvordan andre mennesker tar seg slik til rette på den måten. Er det en av naboene? Er det noen helt random? Kjenner vi de? Jeg vet ikke og jeg kommer ikke til å spekulere så mye mer i det, men jeg håper at personen har lært en lekse og slutter med der.

Uansett, vi har det travelt og holder på med veldig mye greier for tiden og øyeblikket, dere får vite mer etterhvert!! Kanskje imorgen faktisk, gleder meg. Jeg håper dere får en fin helg og husk at jeg svarer på ukens spørsmål i morgen. Dersom dere lurer på noe kan dere stille meg spørsmål i kommentarfeltet her eller på instagrammen min: ingridaguiluz.

Woopwoop, denne jenta er ute av sus og klar for å leve et nytt liv i samme kropp!! Jeg må nemlig bli kjent med kroppen min på nytt og det kjenner jeg skal bli deilig. Det er ikke alltid man får to sjanser til å hjelpe kroppen vår og det har jeg. Det føles så jææææævlig deilig å komme ut fra sus. Merkelig er det når man kommer inn i sykesengen og får på seg sykehusklærne, man blir jo automatisk dårligere? og det liker jeg ikke. Jeg er ute og det føles ut som en gledes dag, derfor har jeg valgt å gjøre noe gøy for de som betyr noe for meg og dette får dere se mer av imorgen! Tenk så heldig jeg er som har så mange som er der for meg og som stiller opp, kjører meg rundt, passer på at jeg ikke får føling og sover sammen med meg der jeg får en god arm rundt kroppen min, jeg er jo heldig.

Det har vært en av de mest slitsomme helgene mine hittil og tro det eller ei, hjernen min har også fått gjennomgå. Jeg har måtte lære meg en hel haug med nye ting og det er ikke bare bare når man har et bryllup i hode og såvidt fått tid til å fordøye sykdommen. Jeg har jo fått diabetes og syns det er helt greit. Dere tenker nok at jeg har blitt sykere av å være på sykehuset nå, men det er sant. Jeg skal kontrollere kroppen min og styre diabetesen min, den skal i hvert fall ikke styre meg og mitt liv. Jeg kan fortsatt spise det jeg vil, men med måte, begrensninger og med justeringer gjennom insulin og det er helt topp det. Jeg kommer til å lære og lage mye mat som ikke inneholder sukker. Treningen kommer til å bli en utfordring, men den har jeg også bestemt meg for å klare, så.. det å få komme ut av sus og sitte i skrivende stund på gaten mot Bergen føles AMAZING. Jeg skal hjem til kjæresten og samboeren min, for en lykke!! Vi snakkes i morgen, da kommer jeg til å blogge mer om dette og hvordan ting har vært. Tusen takk for all støtten og alle de fine kommentarene. Jeg ser dere og leser alt, men får ikke svart enda da det er full pågang i alle plattformene mine på sosiale medier. Uansett, vi snakkes snart og jeg er super klar til å fortelle mange ting som har skjedd og som skal skje. Jeg skal snart kjøpe noe sjuuuuuukt for å unne meg selv en premie!!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

@Stavangeruniversitetssykehus

.. hva skal man si? Tror de aller fleste ikke fikk sjokk da jeg skrev at jeg har fått diabetes noe som er heeeelt utrolig. Jeg har først og fremst lyst til å takke alle dere som har tipset og rådet meg om å komme meg til en lege for å sjekke om jeg muligens kunne ha diabetes. Det gjorde jeg og det hadde jeg! Jeg har også lyst til å takke alle dere som har skrevet til meg og jeg har prøvd å svare så godt jeg kan, men har dessverre null energi til å gå gjennom alle kommentarene enda, men det er selvfølgelig noe jeg skal få til med tiden, først må jeg bli Ingrid igjen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det har vært et hektisk døgn, først får jeg vite at jeg har diabetes, deretter var det bare til å begynne å stikke på nåler og komme i gang for at jeg skulle få lov til å dra i bryllup. Dersom jeg ikke hadde klart å stikke meg selv og sette insulin injeksjoner på egenhånd hadde jeg heller ikke fått dratt i bryllupet og nå er jeg evig takknemlig for at jeg 1. ikke er redd for sprøyter og 2. for at jeg gikk 1,5 år på sykepleien og har litt erfaringer rundt det. 

Bryllupet i seg selv var stort og det er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Tross for alt kaoset med å måtte lære meg å stikke pluss mye annet på et par timer var det virkelig verdt det og jeg hadde en svært minnerik dag. Tenk at jeg fikk med meg bryllupet til Andrè og Christine dagen etter å ha fått en alvorlig og livsendrende diagnose, nemlig diabetes. Jeg ler faktisk litt når jeg skriver dette for hvor mye har ikke jeg gått gjennom av drastiske forandringer det siste året? Jeg som trodde alt gikk oppover og vipps der var det en stor nedgang atter en gang. Jeg føler virkelig at jeg lever i en berg og dal bane som er større en de aller fleste sin de siste året og nå takler jeg dette bedre en noen gang! Dette er helt vanlig, legene har stålkontroll og jeg skal da klare å venne meg til dette med diabetes på lik linje som det å bæsje for å være helt dønn ærlig med dere. Heldigvis var det ikke noe verre tenker jeg.. men det kunne ha gått ordentlig galt for man skal virkelig ikke gå rundt med en uoppdaget diabetes. Jeg har hatt høyt blodsukker i flere måneder har de klart å finne ut og et “normalt” blodsukker for meg var over 16.. noe som er veldig høyt. Tenk at jeg har hatt det slik i flere måneder og ikke fått symptomene så tydelig før for 2 måneder siden. I 2 måneder drakk jeg flere liter vann, våknet hver eneste time med sprengfull blære om natten for også måtte springe på do. Jeg hadde lite søvn, var helt tørr i munnen og merket at noe var galt.

Er det en ting som er sikkert så er det at jeg er glad jeg fikk den hjelpen jeg fortjente. Jeg dro til legevakten i Bergen fordi jeg merket at noe var galt og kom dit med tydelige symptomer og de mest vanlige for personer med diabetes. OG BLE HJEMSENDT. Det kunne ha drept meg. Jeg kunne ha kommet i koma og det som sårer meg mest er at jeg verken ble sett eller hørt. Jeg ble ikke tatt på alvor og jeg BA om å få et stikk i fingeren for å sjekke blodsukker da alle sa jeg mest sannsynligvis hadde diabetes. Fikk jeg det? Nei, det var for stress for meg. Meg av alle ting. Det var jo jeg som ba om dette og vet dere, det som var mest stress for meg var å ha disse symptomene, ikke å få et stikk i fingeren og et liv i behold. 

Man skal ta mennesker som merker store forandringer med kroppen sin seriøst og jeg ble ikke det. Blodsukkeret mitt lå på over 21 en periode og jeg kunne ha fått forgiftning og gått inn i dyp koma. Så, merker du slike symptomer.. kom deg til legen og be om et stikk i fingeren, det koster deg og legen 5 sekunder ekstra og et menneskeliv i god behold. Jeg er så satt ut jeg!! Håper de får orden på den legevakten i Bergen og tenker mer over at man ikke må komme inn med blod i ansiktet, haltende og gråte for at man skal få hjelp, men at man faktisk også får hjelp dersom man ser “vanlig” ut. Det er så vondt og skremmende og vite at dette kunne ha gått ordentlig galt og i verste fall ende opp med døden for min del.

Auch.. dette er stikkene mine etter et døgn med diabetes.. skulle så gjerne ønske at jeg ikke fikk dette.

Tenk at denne baggen her blir min nye følgesvenn på lik linje som mobilen min, det er så sjukt.