Hvorfor hadde du ikke en stor bursdagsfeiring som alle de andre bloggerne?
Dette spørsmålet har jeg fått en del av siden bursdagen min den 19. januar og det er flere som lurer på hvorfor jeg ikke har invitert noen fra Paradise Hotel, andre bloggere og slikt. Jeg skjønner at dere lurer på hvorfor, men det er ingen annen grunn foruten om at jeg ville ha en rolig feiring.. For å være helt ærlig med dere har jeg ikke satt av tid dette året til å planlegge bursdagen min ordentlig. I fjor var jeg i Mexico og jeg husker enda at jeg ga meg selv et løfte om å ha en rolig og fin bursdag sammen med familie og venner året etter – som da er i år. Dette er noe jeg er ekstremt glad for i dag!
I fjor savnet jeg mamma, pappa og resten av familien så mye at jeg gråt for meg selv. Heldigvis var det ingen andre som så meg – da jeg ikke liker den typen oppmerksomhet. Det var deilig å få litt tid alene til å tenke gjennom hvor mye familien min betyr for meg og dette fikk jeg virkelig kjenne på i Mexico. Bursdagen min i 2018 var kjempefin og skikkelig koselig, problemet var at jeg savnet alle hjemme i Norge. Vel, i år visste jeg at jeg kom til å få en fin bursdag så lenge jeg var sammen med venner og familie – noe som er det aller viktigste for meg! Jeg har veldig mange venner som bor spredt rundt omkring i Norge og det er skikkelig vanskelig å finne tid og plass til å invitere alle sammen på likt, men det kommer. Denne uken skal jeg sette meg ned for å finne tid til å feire bursdagen min ordentlig med alle vennene mine!!
Det er flere som har spurt meg om hvorfor jeg ikke dro på Vixen i går kveld og for å være helt ærlig med dere har jeg ikke hatt lyst til å dra dit. Det er selvfølgelig flere grunner til det, men den aller største er fordi rett og slett fordi jeg føler meg liten i bloggverden, svært liten. Det å starte en blogg etter Paradise har jeg tidligere skjønt på flere andre, skal være den “enkle” veien til å kunne drive med blogg på fulltid – noe som kan stemme, men også ikke. Hvor mange er det ikke som starter med blogg etter at de har deltatt i et realityshow og ikke lykkes? Det er en del mennesker. For at man skal klare å lykkes må man jobbe hardt og ikke gi opp selv om stormen etter å delta på TV gradvis forsvinner! Jeg vet jo hvor mye arbeid det er å drive en blogg, likevel dro jeg ikke fordi jeg føler meg liten og “ufortjent” til å være der. Det er jo kjempeteit av meg.
Hvorfor dro jeg ikke? Jeg angrer, men det får være. Det kommer flere år og akkurat dette året føltes det bare ikke riktig i det hele tatt. Vixen har fått utrolig mange forskjellige rykter på seg, både positive og negative.. jeg har dessverre latt mye av de negative ryktene gå inn på meg – noe som også fikk meg til å ikke dra. Det er utrolig synd og jeg angrer meg i hjel. Man kan faktisk ikke dømme noe eller noen ut fra rykter og dette er noe jeg er veldig imot. Jeg skjemmes over meg selv som lot dette styre valget mitt, spesielt ettersom det har gått flere rykter om meg. Det er så trist.. heldigvis kommer det ett nytt år neste år og da er jeg klar! Kanskje jeg også blir nominert til noe? Man skal aldri ta ting forgitt.
(Beklager dårlig kvalitet – bildene ble tatt med mobil)
ADVARSEL – EKLE OG BLODIGE BILDER
Som dere sikkert allerede har fått med dere skal jeg fjerne p-staven min og bytte over til p-piller. I dag var dagen – og gjett om jeg var redd? JA. Jeg var faktisk livredd, ikke fordi jeg var redd for at det skulle gjøre vondt, men fordi jeg har hørt at det kan være fryktelig ubehagelig. Da jeg delte dette med dere fikk jeg utrolig mange fine tilbakemeldinger og det har jeg lyst til å si tusen takk for. Det var også en del som trodde at jeg ville bli gravid – i og med at jeg skulle fjerne p-staven og det skal jeg altså ikke. P-stav er et fantastisk prevensjonsmiddel, men jeg har valgt å fjerne den etter å ha forhørt meg med overlegen til mamma. I min situasjon hvor mamma er ung – med eggstokk kreft er det aller beste for meg å gå over til p-piller da p-pillene inneholder de hormonene (??) jeg trenger. Dette er med på å forhindre eggstokk kreft. Både oldemor, mormor og mamma har fått dette, hva med meg da? Jeg er generasjonen etter mamma og det at mamma er så ung som hun er og har fått denne alvorlige krefttypen for kvinner har jeg lyst til å gjøre alt i min makt for å slippe dette selv.
Uansett, det er nok flere der ute som kanskje skal ta ut p-staven sin og slikt. Jeg syns ikke det gjorde vondt i det hele tatt, det eneste som var ekkelt og ubehagelig var da legen min skulle bruke makt til å dra den ut med en pinsett. Det hender jo at den setter seg litt fast med tanke på at den ligger der i flere år. Nå skal det sies at jeg ikke er redd for sprøyter heller, det er nok det som gjør mest vondt for de aller fleste. Heldigvis gikk alt fint og nå sitter jeg her uten prevensjon med et sting i armen. Jeg skal absolutt være forsiktig når det kommer til samleie – det er ikke rom for en bebis i livet mitt akkurat nå.
Jeg har verdens beste fastlege! Vi fikk lov til å ta bilder underveis og etter, se her.
Først fikk jeg bedøvelse i område der p-staven ligger. Som dere ser er det litt blod der, men det er ikke farlig.
Tenk at denne staven fikk plass ut det lille hullet der.. hjelp.
Ett sting måtte sys og jeg vil få et super lite arr – det kan jeg leve med.
Og til sist..
Tenk at denne lille plastikk-staven gjør at jeg ikke kan bli gravid(!!) Er det bare jeg som syns det er helt utrolig? Forresten, legg merke til hvor rar fingeren min ser ut og hva er de klumpene?! HAHA, hva har skjedd her? Den ser ikke slik ut, bare sånn det er sakt. Anyway, jeg kjenner at det er deilig å ha fått den ut, nå gjenstår det å være forsiktig under samleie og starte opp med p-piller igjen.
💭 Hvorfor legger jeg meg alltid så sent på kvelden? Døgnrytmen min er ikke bra i det hele tatt og det er på tide at jeg lærer meg å legge bort sosiale medier etter et visst klokkeslett slik at hode mitt får tid til å koble av før jeg sovner.
💭 Akkurat nå føler jeg meg som tidenes dårligste venninne av mange grunner.. og noen ganger er det viktig å ha venninner som ser deg og som gir beskjed om ting! Jeg vet hva jeg må jobbe med og det er helt fair, vi er ikke alltid perfekte og vi trenger å lære av feilene våre.
💭 Jeg gleder meg så sinnsykt mye til noe som skjer om ca. 2 uker(!!). Jeg får nemlig besøk av en person som betyr mye for meg og som jeg har lengtet etter å være sammen med i lang tid.
💭 Jeg er drittlei av junkfood, er det lov å tenke? I dag hadde jeg McDonalds, chips og dipp.. det er digg en gang i blant, men akkurat nå føler jeg meg rett og slett råtten innvendig. Hva skjedde liksom med treningen og det å spise sunt? Heldigvis begynner jeg for fullt med treningsplaner og et sunt kosthold fra og med i morgen av (jeg lover). Ett av nyttårsforsettene mine er å trene mer!
💭 Nå er det på tide å bli frisk! Her ligger jeg, i sengen min, fortsatt syk. Er det mulig? Tusen takk for alle tipsene jeg fikk inn på DM på Instagram – ingridaguiluz. Det setter jeg stor pris på <3
💭 Jeg vil reise mye mer en det som er planlagt til nå. Jeg har lyst til å se mer av det verden har å by på! Dersom dere har noen gode reisetips kan dere gjerne legge igjen en kommentar under, jeg tar hjertelig i mot alle tips.
💭 Jeg håper at mamma sover godt i natt og drømmer om noe vakkert. Av og til er det vanskelig å sove når jeg vet at mamma ligger syk i et annet rom og tro meg – det høres sinnsykt rart ut, men det er fakta. Alt jeg vil er at hun skal ha det bra og ikke være redd for andre ting. I kveld hadde vi en liten diskusjon og det er trist å dele med dere. Vi diskuterer sjeldent, men av og til er vi også nødt til å få ut frustrasjonen vi har i oss. Jeg angrer på at jeg ikke ga henne en god klem i kveld før hun gikk å la seg.
Alle sykdommer er menneskelige på lik linje som følelsene våre, tankene våre, handlingene våre, og valgene våre.
Hver eneste dag er det noen som får påvist sykdommen kreft, noen blir friskmeldt mens andre forlater jorden. Hver eneste menneske der ute kjenner noen med kreft, noen som har blitt kreftfri eller noen de har mistet på grunn av kreften. Hver eneste dag er jeg redd og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette på lik linje som veldig mange andre der ute. Hadde det bare fantes en kur som gjorde alle friske eller et fasitsvar på hvordan man kan ha det best mulig selv om man er redd for at noen man er glad i skal forsvinne hadde alt vært perfekt. Det er det dessverre ikke. Jeg er bare 21 år gammel og har mamma som har fått påvist eggstokk kreft med spredning i en alder av 48 år, hun er omtrent dobbel så gammel som meg og for bare 27 år siden satt hun der i en alder av 21 år selv om ante ikke hva livet egentlig handlet om. Hun var der, ble gravid i samme alder som jeg er nå, slet med økonomien og lot mye av livet gå forbi gjennom sorg, krangling og selvfølgelig glede, men det var ikke før nå hun egentlig oppdaget hva livet hadde å by på. Det er ikke slik at vi lever for alltid så hvorfor tar vi ting forgitt? Jeg har tatt meg selv i det og det triste med dette er at jeg ikke satte så stor pris på henne som jeg egentlig burde før hun ble alvorlig syk. Heldigvis er hun her enda og lever livet sitt til det fulleste. Hva om hun hadde forlatt jorden en uke etter at hun fikk påvist sykdommen? Da hadde jeg angret og det er ingenting å legge skjul på. Dette tilfelle jeg snakker om nå skjer faktisk veldig mange mennesker der ute hver eneste dag. Vi kan ikke leve livet vårt etter at andre er syke, men vi kan velge å sette pris på de menneskene vi har oftere og ikke når det er for sent.
Dessverre er det slik at vi ikke alltid kan noe for hvem som får kreft eller ikke og veldig ofte tenker vi “det skjer ikke oss eller de vi er glad i”, men det kan skje helt plutselig og ut av det blå. Jeg skulle så gjerne ha ønsket at verken du eller jeg eller noen andre ikke måtte gå gjennom det helvete som jeg har gått gjennom de siste månedene. Veldig mange sliter med å vite hvordan de skal håndtere dette, hva sier man? hva gjør man? tenk om jeg sier noe feil? tenk om hun/han dør snart? og vet dere hva? Jeg vet heller ikke alltid hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg gråt hver eneste dag i flere uker fordi jeg var redd og lei meg på hennes vegner. Jeg vet ikke enda hva jeg skal gjøre for å komme i bedre humør og noen ganger syns jeg at det er helt greit å bli trist eller lei meg. Alle reagerer forskjellig og alle med kreft opplever det også forskjellig. Da mamma fikk kreft raste alt i livet mitt sammen i tusen biter og da er det jammen meg vanskelig å få alle bitene på plass igjen uten at det kommer noen riper i mellomtiden. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å gjøre noe som helst etter det, alt jeg gjorde var å gråte hver eneste dag, samtidig følte jeg at jeg kom til å miste henne innen veldig kort tid. Man blir redd for ordet kreft, derfor.
Hun er fortsatt mammaen min, like vakker som før, like glad i livet som før, like snill og god som før og like sterk som før. Den eneste forskjellen er at hun er vakrere, setter mer pris på livet, sterkere selv med sykdommen kreft.
Heldigvis er hun her enda akkurat som veldig mange andre der ute dere kjenner. Det som hjelper meg er å tenke at de faktisk er her og med det vil jeg ikke miste den tiden jeg har igjen. For all del kan det være en uke eller flere år. Vi vet heller aldri når det vil ta slutt, men den tiden vi har her og nå er den aller beste og det kun vi som har det valget om vi ønsker å være tilstede, skape minner, le og samtidig være litt leie oss i blant. Humøret mitt svinger hele tiden og det er ikke så mye jeg for gjort med det, men jeg vet at hun er her enda. Vi pleier å finne på en del ting sammen og det trenger ikke alltid å være så mye som skal til, men kanskje bare spise sammen, prate sammen, se en film eller bare være tilstede i hverandre sitt selskap. De gangene jeg er nedenfor lar jeg meg selv ha litt tid alene, det nemlig de gangene jeg innser hva livet handler om og man skal faktisk ha lov til å vise de følelsene vi er skapt med tenker jeg. Det hender også at jeg noen ganger knekker sammen foran mamma og da også er det helt greit, vi er tross alt bare mennesker..
De gangene jeg ikke har lyst til å gråte, men er lei meg finner jeg som regel på noe. Jeg trekker meg litt unna og er med venner for å få tankene over på noe annet. Jeg føler egentlig ikke at noe hjelper på humøret. Jeg kan liksom ikke bare dra på kino for å bli i bedre humør om jeg tenker på mamma, for den tanken kommer alltid til å være der og være vond. Så lenge jeg vet at hun har det bra blir jeg glad – og da har jeg det bra. Den skumleste tanken min er at jeg er redd får å miste henne for alltid og når noen av våre nærmeste får kreft blir de på en måte “dødsdømt” i og med at kreft er så alvorlig. Det er ikke alle typer kreft som er det heller, men kreft er skummelt og som regel forbinder de aller fleste kreft med død og smerter. Vi skal også dø en dag, derfor tenker jeg at det viktigste er her og nå, mer får vi ikke gjort noe med!
Jeg håper at dere innser at det å være alene og bryte sammen er helt okei, det viser bare at du er glad i noen og er redd for å miste den personen. Det å være positiv er ikke lett og da mamma fikk påvist kreft brøt broren min sammen og sa “Ingrid, du må forberede deg på deg verste”. Jeg husker enda at jeg også brøt sammen, men jeg tenkte ikke det aller verste, jeg klarte det ikke. Hun var jo så frisk og sterk, hvorfor skulle jeg forberede meg på det verste når vi ikke visste helt sikkert? I dag skjønner jeg jo hvorfor han sa det. Vi vet faktisk aldri hva som skjer å av og til er det lurt å være litt forberedt, men jeg er svært imot det at man hele tiden skal tenke “tenk viss/tenk om ting blir verre osv”. Det er ikke heldig for noen av oss og det som skjer i fortiden vet vi jo ingenting om. Da vi fikk vite at hun hadde kreft tenkte jeg “ja, de fjerner det bare”, men da de åpnet henne var det ikke slik. Hun hadde spredning og ting ble mye mer alvorlig og ikke minst vanskelig for legene. Jeg brøt sammen, men likevel ga jeg ikke opp! Jeg var der ved hennes side fra dag en av og er det enda. Jeg gir henne håp og motivasjon og forteller henne at vi skal klare dette sammen. Og tro meg – hun gir meg håp. Vi er der for hverandre, støtter hverandre og lever slik vi “burde” ha gjort i alle år. Jeg tror det er utrolig viktig at dere også er sterke, at dere tenker positivt og ikke lar alle “tenk viss/tenk om det og det skjer” tankene tar over dere. Da bryter man seg selv ned og alle andre rundt oss, jeg tror også at vi bryter ned den som faktisk har kreft. Husk at man har lov til å vise følelser og reagere på forskjellige måter, men vi vet faktisk aldri hva som skjer i fremtiden. Vi er bare mennesker og vi skal leve her og nå som det er vårt aller siste.
Jeg håper at dere har det bra og at det jeg skrev ga noe mening, jeg vet at det ble en lang tekst her, men det er bare slik jeg føler det og jeg har lyst til å gi dere håp fordi det finnes. Akkurat nå tenker jeg mye på alle dere der ute og krysser fingrene for at de dere kjenner med kreft blir friske, om ikke håper jeg at dere bruker tiden fornuftig. Til dere som ikke kjenner noen med kreft – tenk over hva som er viktig for deg og hvordan du har lyst til å leve, plutselig er det for sent. Dere er alle sterke og jeg vet hvor mange der ute som har det vondt, takk for at dere deler deres historier med meg, sammen er vi sterkest. Til slutt har jeg lyst til å sende mange klemmer og si at jeg ønsker dere alt vel. ❤️
Jeg kommer ikke til å svare på noen spørsmål eller kommentarer rundt dette innlegget – alt jeg vil er å åpne opp øynene til noen der ute som virkelig trenger å se hva de gjør mot andre mennesker.
Vi har alle opplevd å slenge dritt til andre mennesker og jeg er helt sikker på at vi har opplevd å få dritt også. Noen ganger sier man stygge ting i sinne fordi man reagerer på noe som traff et sårbart punkt. Vi er bare mennesker og akkurat nå sitter jeg i en posisjon som overhode ikke er god å sitte i. Jeg er knust og klarer ikke å blogge ordentlig om mitt “vanlige” hverdagslige liv, bare fordi hjertet mitt aldri får fred.
I går opplevde jeg noe forferdelig og hensikten med dette innlegget er ikke å henge ut noen, men å få frem en ting jeg bryr meg om. Det er ingenting i hele verden som gjør mer vondt en å være på kanten til å miste noen man er utrolig glad i. Jeg elsker mamma og hver eneste dag ber jeg om at hun skal bli frisk igjen. Jeg er livredd for å miste henne, hva skal jeg gjøre uten..? Veldig mange av dere kjære som sitter å leser bloggen min vet at jeg har delt en del ting når det kommer til kreften, men ikke alt. Hver dag får jeg tilsendt fine meldinger og kommentarer fra folk der ute som bryr seg om meg, mamma og resten av familien. Ikke kjenner de meg, men herregud så ubeskrivelig fint det er å få slike meldinger. Det viser hvor mange fantastiske mennesker det er der ute som virkelig bryr seg om andre mennesker. Jeg har lyst til å takke alle dere som har gitt meg håp og ikke minst til alle dere som deler deres historier med meg! Jeg er evig takknemlig og sammen er vi sterkere en det vi er alene. Det er det ingen tvil om.
Jeg er så ufattelig sint, skuffet og forbanna. Når det kommer til disse kommentarene og meldingene folk legger igjen til meg er det ikke alle som er like gode. Yeeezus, det er så vanskelig å dele dette. I går fikk jeg hundrevis av meldinger fra en person som står meg nær. Mer har jeg ikke lyst til å utdype fordi det ikke er relevant. På disse meldingene fikk jeg kommentarer slengt som ikke bare skrives fordi man reagerer og er sint for noe. Jeg fikk meldinger som ikke skal være mulig å sende til andre mennesker i det hele tatt og noen ganger lurer jeg på hvordan et annet menneske klarer å skrive slike ting – spesielt når man er nære hverandre. Jeg er så jævlig sint og lei meg. Jeg fikk meldinger hvor det sto “håper du dør”, “hele familien min håper at du dør”, “det er din feil at jeg dør, takk”. Samtidig skrek denne personen i telefonen til hun ene venninnen min at “håper moren din dør av kreft”. Er det en ting som er sikker her så er det at den siste kommentaren ikke glemmes. Den kommer aldri til å glemmes fordi den traff meg midt i hjertet. Hva svarer man på sånt? Tusen takk?
Det er så forbanna vondt og de kommentarene der setter sine spor. I går kveld knakk jeg sammen, jeg brøt ut i gråt foran flere mennesker uten å vite hvordan jeg skulle reagere. Det som skjedde var at jeg ble stående der sammen med en venninne og gråt. Jeg vet hvor sterk jeg er, jeg vet at jeg har kontroll på ting i livet mitt, men når andre mennesker klarer å si så nedlatende ting til meg klarer jeg ikke mer. Jeg håper at dere aldri truer andre mennesker med å si at dere skal dø på grunn av dem, eller at dere bruker de mest sårbare punktene til andre for å rakke ned eller slenge dritt. Tro meg – selv om jeg brøt sammen i gråt i går vet jeg med meg selv at denne personen trenger hjelp og en stor lærepenge. For dere som også har opplevd eller opplever å få slike kommentarer, husk alltid at de menneskene der ute som klarer å si så fæle ting til andre ikke har det bra med selv. De trenger eventuelt hjelp eller en liten lærepenge på hva som er greit og ikke greit å si.
Jeg føler meg nesten litt slem som deler dette med dere? Likevel er jeg dritt lei av å måtte sitte igjen med dårlig samvittighet på grunn av feil andre mennesker gjør mot meg. Disse menneskene klarer ikke å se sine egne problemer, men får alt til å virke andres feil slik at de har det bedre med seg selv. Rettere sagt er de psykopater/egoister.
Altså hallo?! Hvem tror dere klarte å forsove seg helt frem til kl. 11 i morges? Er det mulig.. Det er noe med vinteren som gjør meg innmari trøtt og slakk i kroppen, vel jeg trener en god del og da blir man jo sliten i kroppen, men det er jo ikke noe nytt det, er det ikke rart? Nå som det er vinter og mørkt ute går jeg automatisk i dvalemodus selv om jeg sover mye. Jeg er nødt til å skjerpe meg og få døgnrytmen min i sjakk igjen. Anyways, det er en ting jeg sliter skikkelig med å forstå når det kommer til sykdom og mennesker. Jeg får vondt inni meg av tanken og skjønner ikke helt hvorfor disse situasjonene oppstår.
Det jeg snakker om er denne kommentaren her: “du har det mye vondere en meg”. Dette har jeg hørt folk si til både meg, mamma og mange andre mennesker også – hvorfor det? Alle kan ha det vondt selv om noen gjerne har det vondere. Vi er så utrolig forskjellige alle sammen og personlighetene våre, smertene våre og alle følelsene våre oppleves ulikt fra person til person. Noen får vondt av å ta sprøyte, mens andre syns det er gøy. Er det en ting som sårer meg veldig mye er det når noen påstår at andre har det vondere en dem, derfor har de ikke lyst til å snakke om sine problemer ellers tørr dem kanskje ikke. Det er så forferdelig og jeg kan forstå det, samtidig som jeg ikke forstår det i det hele tatt. Mamma fortalte meg en dag vi satt hjemme og pratet sammen om hvordan mennesker reagerer når de ser henne og vet at hun er alvorlig syk. Det er vanskelig for folk rundt å vite hvordan de skal oppføre seg, hva de skal si og hva de skal gjøre når de er rundt mamma.
Til og med jegsom er datteren hennes har slitt med å vite hva jeg skal si, for tenk om jeg sier noe feil? Man vil aldri tråkke på noen og det er nok derfor vi mennesker holder en god del tilbake når vi ser syke mennesker. Dette kan snakkes om i flere timer for her også er det faktisk ikke alle syke mennesker som ønsker å snakke med andre om sykdommen sin. Mamma derimot har alltid vært et åpent og fint menneske som mener at det å snakke om ting vil være til stor hjelp for andre der ute. Hun vet at veldig mange der ute har lyst til å snakke med henne, ringe henne eller bare gi henne en god klem, men de er redde for å “være til bry”. Når mamma ble syk var det deilig at folk tok litt avstand for hele familien sin del. Det var slitsomt da telefonen ringte hele tiden og man var nødt til å fortelle alt som hadde skjedd om og om igjen. Nå som månedene har gått er det veldig viktig for mamma med støtte slik at hun ikke føler seg alene. Hun er et helt vanlig menneske som alle oss andre, hun er bare sykere.
Og selv om hun er syk er hun ikke død.
Man erfarer mye gjennom livet på godt og vondt. Jeg har vel egentlig erfart mer på dette ene året en det jeg har gjort på flere år – føles det ut som. Jeg er mer voksen, har egne meninger og tåler å stå i vinden for å kjempe for de tingene jeg syns er bra. Det som har vært veldig spesielt for min del er de gangene andre mennesker sier til meg at “du har det mye vondere en meg”, det samme gjør folk til mamma. Jeg kan sitte sammen med flere andre i ett rom hvor de snakker om sine problemer og helt plutselig avsluttes samtalen med at “du har det vondere en meg” til meg. Altså, nei. Ja. Kanskje. Alle har det vondt på hver sin måte og ja det er beintøft å ha en mor med en alvorlig sykdom, men du har også lov til å ha det vondt – ikke bare jeg, fordi jeg har det “mer” vondt en deg. Slik fungerer det ikke. Poenget mitt er at man skal alltid få lov til å snakke om våre egne problemer, samtidig som man lytter til andres. Det skal ikke handle om hvem som har det mest vondt. Alle har det vondt i blant, lytt og vær tilstede – ingen skal føle at de ikke kan snakke om sine problemer fordi andre har det “så mye verre”. Det finnes ingen definisjon på hva som er verst her i verden og dersom de hadde laget en quiz/spørreundersøkelse om det hadde ALLE mest sannsynligvis svart forskjellig.
Andre tørr nesten ikke å snakke om sine problemer rundt oss og det skremmer meg. Det er ikke det at jeg er nysgjerrig og tenker “hvorfor sier hun ikke det eller det”, det handler mer om at jeg vil være der, støtte og hjelpe. Dersom alle skal slutte med å være åpne fordi jeg har det mye vondere en deg – opplegget – får jeg ikke muligheten til å være der slik jeg ønsker. Selv om jeg har det vondt brenner hjertet mitt for å hjelpe og støtte andre mennesker også! Ikke glem det.
“Håper du bruker mer tid på moren din” var en kommentar jeg nylig fikk på bloggen min.
I skrivende øyeblikk ligger jeg i sengen og gråter. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne dette innlegget og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal formulere meg, tenk om jeg skriver noe feil, da har dere på en måte lov til å angripe meg. Det er helt forferdelig og jeg har holdt veldig mye inni meg når det kommer til følelsene mine rundt sykdommen til mamma. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, men det føles bare riktig å hele tiden ha et smil om munnen og si at alt kommer til å gå bra til slutt. Det er betryggende og det er det som gjør at jeg klarer meg hver eneste dag, selv om jeg egentlig har lyst til å gi henne alt jeg eier og har av friske celler, jeg vil gjøre henne frisk og kreftfri og jeg kunne ha gitt mitt liv til henne, fordi hun fortjener det. Livet er så jævlig urettferdig.
Det er ingen tvil om at ting ordner seg til slutt, men jeg er livredd for å miste mamma, hver dag er jeg det. Det smilet jeg hele tiden viser til alle andre er et smil som viser hvor sterkjeg er, et smil som skal få de rundt meg til å føle seg trygge og det smilet skal også hjelpe andre med å slippe og spørre meg så mye om mamma og sykdommen hennes. Jeg vet hvor ubehagelig det kan være for folk rundt meg når jeg har en mamma som er syk, når skal man være der for meg? Hvordan skal man kunne vite hva man skal si for at jeg skal ha det? Når vil Ingrid snakke om dette? Det er så mye og jeg vet hvordan det er å være utenfor i den situasjonen. Derfor er det godt for andre mennesker når eg viser at jeg har det bra, selv om jeg alltid ikke har det. Jeg er så forbanna sterk, familien min er sterk og ikke minst vennene mine er sterke. Hva med mamma da? Ja, hun er den sterkeste av oss alle. Det er hun som ikke har kontroll over sin egen kropp, det er hun som ikke har et valg og å gå rundt skallet og det er hun som er redd for å dø. Hun er det sterkeste menneske jeg kjenner og herregud så mye ros hun fortjener. Etter å ha kjempet seg gjennom sitt livs største kamp med flere cellegift behandlinger, mistet håret på hele kroppen, hatt ubeskrivelige smerter, vært redd for å måtte forlate alle de menneskene hun er glad i, vært redd for å ikke få lov til å oppleve fremtidens minner sammen med familien sin så er hun nå på bedringens vei. Hun har kjempet så mye at hun har klart å få kontroll over kroppen sin som hun en gang mistet. Verdiene på prøvene hennes er ikke til å tro på, nettopp fordi de er så sinnsykt gode. I dag har hun begynt å få hår på hode, hun har faktisk mye hår, hun smiler og nyter livet for hver dag som går. Jeg skjelver fordi jeg er redd, men samtidig så sinnsykt glad. Herregud.
Fra og med den dagen vi fikk vite at mamma hadde kreft har jeg vært der for henne, hvert eneste sekund, minutt og time! Hver dag har jeg tenkt på henne og hver dag har jeg kjent på den følelsen av at hun er et mirakel (for det er hun). Vi har brukt utrolig mye tid sammen på godt og vondt. Vi har skapt minner som aldri kommer til å bli glemt, vi har trøstet hverandre, hatt det morsomt sammen, støttet hverandre og hjulpet hverandre til en hver tid. Jeg har vært sammen med mamma på nesten hver legetime, jeg satt ved siden av henne hver gang hun fikk den forbanna cellegiften inn i kroppen sin. Fordi jeg vil det. Vi har faktisk aldri vært så mye sammen som det vi har vært etter at hun ble syk og det er fantastisk. Jeg angrer på at jeg ikke har vært like mye sammen med henne før kreften og det er trist at når man først innser at man kan miste noen, da skal man bruke mye tid sammen. Plutselig er de man er glad i borte før man faktisk vet ordet av det og jeg håper at dere bruker tid på de menneskene dere er glad i og setter mer pris på den tiden dere har sammen. Livet er kort og vi lever ikke i denne verden for å ha det vondt, vi lever heller ikke for å se på at livet går forbi uten og skape minner og ha det bra. Hvorfor kranglet jeg så mye med mamma før? Hvorfor orket jeg ikke å sette av en time til å gå en tur med henne? Det er så lite som skal til, men vi gidder ikke og det er kanskje noe av det jeg angrer mest på her i livet.
Da jeg leste kommentaren “håper du bruker mer tid på moren din” ble jeg knust. Jeg brøt ut i gråt og lå lenge og tenkte over hvordan noen kunne si noe sånt. Det er svært få mennesker der ute som vet hvordan livet til andre mennesker er bak fire vegger. Det er veldig få personer der ute som vet hvordan familien min har det for tiden. Vi bruker mye tid sammen, omtrent hver eneste dag, men det betyr ikke at livet ellers stopper opp. For mamma har det vært viktig at alle i familien fortsetter å gjøre de tingene vi hele tiden har gjort, for eksempel at pappa bruker tid på å male fordi han liker det, at jeg reiser rundt og opplever nye ting, at Andrè og Christine lever sine liv med ungene. Dette betyr ikke at vi ikke bruker tid sammen. Alle har sine ting i livet som må til for at man skal ha det bra med seg selv også. Til og med mamma er ute og farter hele dagen, nettopp fordi hun vil det. For henne er det viktig å finne på ting, oppleve ting, trene, spise sunt og passe på kroppen sin. Hun har ikke lyst til å sette livet sitt på vent fordi hun er syk. Plutselig er det for sent. Alle i familien er der for hverandre og vi bruker mye tid sammen som en familie, punktum. Dette er helt jævlig. Hvorfor gidder jeg å skrive dette? jeg føler jeg er nødt for å forklare meg, noe jeg egentlig ikke burde føle. Jeg gjør det slik at dere kan lære noe av det – det som hadde vært fantastisk er om dere faktisk bruker mer tid sammen med de menneskene dere er glad i, tro meg, livet er altfor kort til å ikke gjøre det, og når man den dagen har mistet noen man er glad i er det for sent.
La oss snakke om slutshaming.
Ikke bare en gang, ikke bare to ganger, men sikkert hundre ganger har jeg reagert med sinne på grunn av slutshaming. Jeg snakker om stygge kommentarer på nett, spesielt på Instagram. Jeg ser det hele tiden både på venninners kommentarfelt, andre bloggere sine kommentarfelt og mitt eget. Slutshaming på nett foregår på grunn av en ukultur som finnes flere plasser i samfunnet.
Mye har blitt sagt om skjønnhetsidealer, lettkledde bilder også videre i sosiale medier, men det som også har vært oppe for debatt er hvordan folk oppfører seg i kommentarfeltet på sosiale medier. Kommentarer fra både voksne og unge hvor det står akkurat disse ordene som jeg skrev over «hore» og «du er løs». Jeg syns det er verdt å ta opp den «slutshamingen» som jenter er utsatt for både i hverdagslivet og i sosiale medier. Tingen med slutshaming er at det er ikke noe nytt, det er ikke noe som oppsto med sosiale medier. Hvor mange ganger har man ikke hørt eller sett at noen er en «hore» fordi hun har ligget med flere gutter? Særlig på videregående skole husker jeg at det var noen jenter alle var «enige om» var horer. Jenter som publiserte lettkledde bilder på sosiale medier var «løse» også videre. Jeg syns det er helt forferdelig at det skal være slik, jenter må akkurat som gutter få lov til å gjøre hva de vil med kroppen sin uten at de skal få en merkelapp på seg. Jeg har fått mye dritt på sosiale medier fordi jeg har restylane i leppene mine, noen ekle menn har kalt det «sugelepper» og jeg spyr bare av tanken på at noen skriver slike ting til meg og ikke minst til andre. Alle foreldre, mødre og fedre der ute – dere har et ansvar for at barna deres vokser opp og ikke blir mennesker som kaller jenter for horer. Slutshaming er en uting både i hverdagslivet og i sosiale medier. Jeg skulle likt å se folk kommentere «hore» på bildene av kjente menn som publiserer lettkledde bilder (neida jeg hadde ikke likt det, men dere ser poenget). Vi jenter må også bli bedre på å respektere hverandre, fordi jeg føler ofte jenter er like ille som gutter. Vis ikke vi sier klart i fra selv både til hverandre og til gutter så er det en dag en selv som sitter der og er en «hore».
Jeg vet aldri helt hvordan jeg skal starte slike innlegg som dette. Det er veldig vanskelig og vite hvor mye av privatlivet man har lyst til å dele med så mange andre mennesker som egentlig ikke kjenner deg. Hvor går grensa og hvor mye vil man faktisk dele med andre?
Jeg har lyst til å dele et par tanker og bekymringer med dere som har gjort at jeg føler meg skikkelig utslitt i dag.
Man blir utslitt av vonde tanker og bekymringer i hverdagen. Det er jo noe som er helt normalt og noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Jeg er utslitt fordi jeg er redd, usikker og bekymra, nettopp fordi jeg egentlig bryr meg. Jeg tenker veldig ofte på ting som er positivt og bra her i livet, men en gang i blant tar de vonde tankene og bekymringene styring over de gode. Det føles ut som det samler seg opp en helt del med bekymringer og dette for meg virker veldig normalt akkurat nå i og med at det har skjedd store forandringer i livet mitt på godt og vondt de siste månedene.
Tenk om jeg sier noe galt under intervjuer, eller skriver noe som kan feiltolkes av veldig mange mennesker. Vi tolker alle ting på forskjellige måter, vi har forskjellige meninger og forskjellige syn på ting. Dette er nok en av de vonde tankene som har klistret seg fast i hode mitt i og med at jeg faktisk har en stemme som kan nå ut til litt flere mennesker enn det hadde gjort dersom jeg ikke var en offentlig person. Tenk om jeg virker gal dersom jeg velger å skrive om personlige ting, eller kommer folk til å tro at jeg deler slike ting for å få oppmerksomhet – for ikke så altfor lenge siden fikk jeg høre av et menneske jeg ikke kjenner på noen som helst måte at jeg skrev om mamma for å få oppmerksomhet fra alle andre, noe som er helt absurd og uvirkelig for min del. Og jeg skjønner ikke hvordan noen kan si sånt i det hele tatt. Dette fikk jeg til og med høre etter at jeg hadde nevnt i et innlegg at jeg deler slike ting fordi at det kan hjelpe andre mennesker der ute til å åpne seg mer om det slik at vi kan støtte hverandre. Kreft en en sykdom som omtrent hver eneste familie i Norge rammes av.
Kommer mamma noen gang til å bli kreftfri? Er jeg god nok? Tenk om jeg opplever terror? Styrter flyet nå? Hva skal jeg blogge om? Blir dette altfor personlig å skrive om eller er det innenfor mine grenser? Må jeg skrive de sykeste tingene for å kunne drive med blogging på fulltid og havne øverst på topplisten? Dette er tanker som surrer gjennom hode mitt i underbevisstheten hele tiden, og det som gjør at jeg en gang i blant blir utslitt av de tankene er at en liten vond tanke og bekymring som føles så ekte og virkelig der og da presser frem alle de andre også helt samtidig. Jeg vet at jeg ikke er alene om det. Heldigvis er dette bare tanker og bekymringer, jeg er ikke tankene mine.
Jeg har disse tankene akkurat nå fordi jeg egentlig bryr meg om alt, jeg er redd for å miste noen jeg er ekstremt glad i, jeg er redd for å ikke få til bloggen, jeg er redd for å fly og jeg er redd for å påvirke andre mennesker i feil retning. Om dette i det hele tatt gir mening? Jeg tror at disse tankene dukker opp fordi at jeg skal skjerpe meg og være forberedt dersom noe av dette skulle blitt realiteten, tro meg – det er skikkelig slitsomt og stressende, men normalt. Jeg har gjort ting jeg angrer på i fortiden og jeg har også en del fremtidsplaner, det å både tenke på fortiden og fremtiden gjør også at jeg tenker mye frem og tilbake: hva kunne jeg gjort annerledes eller bedre? Jeg klarer liksom ikke helt å ha kontroll over det som skjer her og nå. Jeg vet at disse tankene sjeldent dukker opp, men når alt kommer frem på likt blir jeg utslitt, men også klar over realiteten med livet og jeg blir faktisk mer fokusert på å skjerpe meg, jeg har det jo egentlig veldig bra.
