TIL DEG SOM KJENNER NOEN MED KREFT

Alle sykdommer er menneskelige på lik linje som følelsene våre, tankene våre, handlingene våre, og valgene våre.

Hver eneste dag er det noen som får påvist sykdommen kreft, noen blir friskmeldt mens andre forlater jorden. Hver eneste menneske der ute kjenner noen med kreft, noen som har blitt kreftfri eller noen de har mistet på grunn av kreften. Hver eneste dag er jeg redd og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette på lik linje som veldig mange andre der ute. Hadde det bare fantes en kur som gjorde alle friske eller et fasitsvar på hvordan man kan ha det best mulig selv om man er redd for at noen man er glad i skal forsvinne hadde alt vært perfekt. Det er det dessverre ikke. Jeg er bare 21 år gammel og har mamma som har fått påvist eggstokk kreft med spredning i en alder av 48 år, hun er omtrent dobbel så gammel som meg og for bare 27 år siden satt hun der i en alder av 21 år selv om ante ikke hva livet egentlig handlet om. Hun var der, ble gravid i samme alder som jeg er nå, slet med økonomien og lot mye av livet gå forbi gjennom sorg, krangling og selvfølgelig glede, men det var ikke før nå hun egentlig oppdaget hva livet hadde å by på. Det er ikke slik at vi lever for alltid så hvorfor tar vi ting forgitt? Jeg har tatt meg selv i det og det triste med dette er at jeg ikke satte så stor pris på henne som jeg egentlig burde før hun ble alvorlig syk. Heldigvis er hun her enda og lever livet sitt til det fulleste. Hva om hun hadde forlatt jorden en uke etter at hun fikk påvist sykdommen? Da hadde jeg angret og det er ingenting å legge skjul på. Dette tilfelle jeg snakker om nå skjer faktisk veldig mange mennesker der ute hver eneste dag. Vi kan ikke leve livet vårt etter at andre er syke, men vi kan velge å sette pris på de menneskene vi har oftere og ikke når det er for sent.

Dessverre er det slik at vi ikke alltid kan noe for hvem som får kreft eller ikke og veldig ofte tenker vi “det skjer ikke oss eller de vi er glad i”, men det kan skje helt plutselig og ut av det blå. Jeg skulle så gjerne ha ønsket at verken du eller jeg eller noen andre ikke måtte gå gjennom det helvete som jeg har gått gjennom de siste månedene. Veldig mange sliter med å vite hvordan de skal håndtere dette, hva sier man? hva gjør man? tenk om jeg sier noe feil? tenk om hun/han dør snart? og vet dere hva? Jeg vet heller ikke alltid hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg gråt hver eneste dag i flere uker fordi jeg var redd og lei meg på hennes vegner. Jeg vet ikke enda hva jeg skal gjøre for å komme i bedre humør og noen ganger syns jeg at det er helt greit å bli trist eller lei meg. Alle reagerer forskjellig og alle med kreft opplever det også forskjellig. Da mamma fikk kreft raste alt i livet mitt sammen i tusen biter og da er det jammen meg vanskelig å få alle bitene på plass igjen uten at det kommer noen riper i mellomtiden. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å gjøre noe som helst etter det, alt jeg gjorde var å gråte hver eneste dag, samtidig følte jeg at jeg kom til å miste henne innen veldig kort tid. Man blir redd for ordet kreft, derfor.

Hun er fortsatt mammaen min, like vakker som før, like glad i livet som før, like snill og god som før og like sterk som før. Den eneste forskjellen er at hun er vakrere, setter mer pris på livet, sterkere selv med sykdommen kreft.

Heldigvis er hun her enda akkurat som veldig mange andre der ute dere kjenner. Det som hjelper meg er å tenke at de faktisk er her og med det vil jeg ikke miste den tiden jeg har igjen. For all del kan det være en uke eller flere år. Vi vet heller aldri når det vil ta slutt, men den tiden vi har her og nå er den aller beste og det kun vi som har det valget om vi ønsker å være tilstede, skape minner, le og samtidig være litt leie oss i blant. Humøret mitt svinger hele tiden og det er ikke så mye jeg for gjort med det, men jeg vet at hun er her enda. Vi pleier å finne på en del ting sammen og det trenger ikke alltid å være så mye som skal til, men kanskje bare spise sammen, prate sammen, se en film eller bare være tilstede i hverandre sitt selskap. De gangene jeg er nedenfor lar jeg meg selv ha litt tid alene, det nemlig de gangene jeg innser hva livet handler om og man skal faktisk ha lov til å vise de følelsene vi er skapt med tenker jeg. Det hender også at jeg noen ganger knekker sammen foran mamma og da også er det helt greit, vi er tross alt bare mennesker..

De gangene jeg ikke har lyst til å gråte, men er lei meg finner jeg som regel på noe. Jeg trekker meg litt unna og er med venner for å få tankene over på noe annet. Jeg føler egentlig ikke at noe hjelper på humøret. Jeg kan liksom ikke bare dra på kino for å bli i bedre humør om jeg tenker på mamma, for den tanken kommer alltid til å være der og være vond. Så lenge jeg vet at hun har det bra blir jeg glad – og da har jeg det bra. Den skumleste tanken min er at jeg er redd får å miste henne for alltid og når noen av våre nærmeste får kreft blir de på en måte “dødsdømt” i og med at kreft er så alvorlig. Det er ikke alle typer kreft som er det heller, men kreft er skummelt og som regel forbinder de aller fleste kreft med død og smerter. Vi skal også dø en dag, derfor tenker jeg at det viktigste er her og nå, mer får vi ikke gjort noe med!

Jeg håper at dere innser at det å være alene og bryte sammen er helt okei, det viser bare at du er glad i noen og er redd for å miste den personen. Det å være positiv er ikke lett og da mamma fikk påvist kreft brøt broren min sammen og sa “Ingrid, du må forberede deg på deg verste”. Jeg husker enda at jeg også brøt sammen, men jeg tenkte ikke det aller verste, jeg klarte det ikke. Hun var jo så frisk og sterk, hvorfor skulle jeg forberede meg på det verste når vi ikke visste helt sikkert? I dag skjønner jeg jo hvorfor han sa det. Vi vet faktisk aldri hva som skjer å av og til er det lurt å være litt forberedt, men jeg er svært imot det at man hele tiden skal tenke “tenk viss/tenk om ting blir verre osv”. Det er ikke heldig for noen av oss og det som skjer i fortiden vet vi jo ingenting om. Da vi fikk vite at hun hadde kreft tenkte jeg “ja, de fjerner det bare”, men da de åpnet henne var det ikke slik. Hun hadde spredning og ting ble mye mer alvorlig og ikke minst vanskelig for legene. Jeg brøt sammen, men likevel ga jeg ikke opp! Jeg var der ved hennes side fra dag en av og er det enda. Jeg gir henne håp og motivasjon og forteller henne at vi skal klare dette sammen. Og tro meg – hun gir meg håp. Vi er der for hverandre, støtter hverandre og lever slik vi “burde” ha gjort i alle år. Jeg tror det er utrolig viktig at dere også er sterke, at dere tenker positivt og ikke lar alle “tenk viss/tenk om det og det skjer” tankene tar over dere. Da bryter man seg selv ned og alle andre rundt oss, jeg tror også at vi bryter ned den som faktisk har kreft. Husk at man har lov til å vise følelser og reagere på forskjellige måter, men vi vet faktisk aldri hva som skjer i fremtiden. Vi er bare mennesker og vi skal leve her og nå som det er vårt aller siste.

Jeg håper at dere har det bra og at det jeg skrev ga noe mening, jeg vet at det ble en lang tekst her, men det er bare slik jeg føler det og jeg har lyst til å gi dere håp fordi det finnes. Akkurat nå tenker jeg mye på alle dere der ute og krysser fingrene for at de dere kjenner med kreft blir friske, om ikke håper jeg at dere bruker tiden fornuftig. Til dere som ikke kjenner noen med kreft – tenk over hva som er viktig for deg og hvordan du har lyst til å leve, plutselig er det for sent. Dere er alle sterke og jeg vet hvor mange der ute som har det vondt, takk for at dere deler deres historier med meg, sammen er vi sterkest. Til slutt har jeg lyst til å sende mange klemmer og si at jeg ønsker dere alt vel. ❤️

10 kommentarer

Siste innlegg