Altså hallo?! Hvem tror dere klarte å forsove seg helt frem til kl. 11 i morges? Er det mulig.. Det er noe med vinteren som gjør meg innmari trøtt og slakk i kroppen, vel jeg trener en god del og da blir man jo sliten i kroppen, men det er jo ikke noe nytt det, er det ikke rart? Nå som det er vinter og mørkt ute går jeg automatisk i dvalemodus selv om jeg sover mye. Jeg er nødt til å skjerpe meg og få døgnrytmen min i sjakk igjen. Anyways, det er en ting jeg sliter skikkelig med å forstå når det kommer til sykdom og mennesker. Jeg får vondt inni meg av tanken og skjønner ikke helt hvorfor disse situasjonene oppstår.
Det jeg snakker om er denne kommentaren her: “du har det mye vondere en meg”. Dette har jeg hørt folk si til både meg, mamma og mange andre mennesker også – hvorfor det? Alle kan ha det vondt selv om noen gjerne har det vondere. Vi er så utrolig forskjellige alle sammen og personlighetene våre, smertene våre og alle følelsene våre oppleves ulikt fra person til person. Noen får vondt av å ta sprøyte, mens andre syns det er gøy. Er det en ting som sårer meg veldig mye er det når noen påstår at andre har det vondere en dem, derfor har de ikke lyst til å snakke om sine problemer ellers tørr dem kanskje ikke. Det er så forferdelig og jeg kan forstå det, samtidig som jeg ikke forstår det i det hele tatt. Mamma fortalte meg en dag vi satt hjemme og pratet sammen om hvordan mennesker reagerer når de ser henne og vet at hun er alvorlig syk. Det er vanskelig for folk rundt å vite hvordan de skal oppføre seg, hva de skal si og hva de skal gjøre når de er rundt mamma.
Til og med jeg som er datteren hennes har slitt med å vite hva jeg skal si, for tenk om jeg sier noe feil? Man vil aldri tråkke på noen og det er nok derfor vi mennesker holder en god del tilbake når vi ser syke mennesker. Dette kan snakkes om i flere timer for her også er det faktisk ikke alle syke mennesker som ønsker å snakke med andre om sykdommen sin. Mamma derimot har alltid vært et åpent og fint menneske som mener at det å snakke om ting vil være til stor hjelp for andre der ute. Hun vet at veldig mange der ute har lyst til å snakke med henne, ringe henne eller bare gi henne en god klem, men de er redde for å “være til bry”. Når mamma ble syk var det deilig at folk tok litt avstand for hele familien sin del. Det var slitsomt da telefonen ringte hele tiden og man var nødt til å fortelle alt som hadde skjedd om og om igjen. Nå som månedene har gått er det veldig viktig for mamma med støtte slik at hun ikke føler seg alene. Hun er et helt vanlig menneske som alle oss andre, hun er bare sykere.
Og selv om hun er syk er hun ikke død.
Man erfarer mye gjennom livet på godt og vondt. Jeg har vel egentlig erfart mer på dette ene året en det jeg har gjort på flere år – føles det ut som. Jeg er mer voksen, har egne meninger og tåler å stå i vinden for å kjempe for de tingene jeg syns er bra. Det som har vært veldig spesielt for min del er de gangene andre mennesker sier til meg at “du har det mye vondere en meg”, det samme gjør folk til mamma. Jeg kan sitte sammen med flere andre i ett rom hvor de snakker om sine problemer og helt plutselig avsluttes samtalen med at “du har det vondere en meg” til meg. Altså, nei. Ja. Kanskje. Alle har det vondt på hver sin måte og ja det er beintøft å ha en mor med en alvorlig sykdom, men du har også lov til å ha det vondt – ikke bare jeg, fordi jeg har det “mer” vondt en deg. Slik fungerer det ikke. Poenget mitt er at man skal alltid få lov til å snakke om våre egne problemer, samtidig som man lytter til andres. Det skal ikke handle om hvem som har det mest vondt. Alle har det vondt i blant, lytt og vær tilstede – ingen skal føle at de ikke kan snakke om sine problemer fordi andre har det “så mye verre”. Det finnes ingen definisjon på hva som er verst her i verden og dersom de hadde laget en quiz/spørreundersøkelse om det hadde ALLE mest sannsynligvis svart forskjellig.
Andre tørr nesten ikke å snakke om sine problemer rundt oss og det skremmer meg. Det er ikke det at jeg er nysgjerrig og tenker “hvorfor sier hun ikke det eller det”, det handler mer om at jeg vil være der, støtte og hjelpe. Dersom alle skal slutte med å være åpne fordi jeg har det mye vondere en deg – opplegget – får jeg ikke muligheten til å være der slik jeg ønsker. Selv om jeg har det vondt brenner hjertet mitt for å hjelpe og støtte andre mennesker også! Ikke glem det.