Jeg vet aldri helt hvordan jeg skal starte slike innlegg som dette. Det er veldig vanskelig og vite hvor mye av privatlivet man har lyst til å dele med så mange andre mennesker som egentlig ikke kjenner deg. Hvor går grensa og hvor mye vil man faktisk dele med andre? 

Jeg har lyst til å dele et par tanker og bekymringer med dere som har gjort at jeg føler meg skikkelig utslitt i dag.
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Man blir utslitt av vonde tanker og bekymringer i hverdagen. Det er jo noe som er helt normalt og noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Jeg er utslitt fordi jeg er redd, usikker og bekymra, nettopp fordi jeg egentlig bryr meg. Jeg tenker veldig ofte på ting som er positivt og bra her i livet, men en gang i blant tar de vonde tankene og bekymringene styring over de gode. Det føles ut som det samler seg opp en helt del med bekymringer og dette for meg virker veldig normalt akkurat nå i og med at det har skjedd store forandringer i livet mitt på godt og vondt de siste månedene.

Tenk om jeg sier noe galt under intervjuer, eller skriver noe som kan feiltolkes av veldig mange mennesker. Vi tolker alle ting på forskjellige måter, vi har forskjellige meninger og forskjellige syn på ting. Dette er nok en av de vonde tankene som har klistret seg fast i hode mitt i og med at jeg faktisk har en stemme som kan nå ut til litt flere mennesker enn det hadde gjort dersom jeg ikke var en offentlig person. Tenk om jeg virker gal dersom jeg velger å skrive om personlige ting, eller kommer folk til å tro at jeg deler slike ting for å få oppmerksomhet – for ikke så altfor lenge siden fikk jeg høre av et menneske jeg ikke kjenner på noen som helst måte at jeg skrev om mamma for å få oppmerksomhet fra alle andre, noe som er helt absurd og uvirkelig for min del. Og jeg skjønner ikke hvordan noen kan si sånt i det hele tatt. Dette fikk jeg til og med høre etter at jeg hadde nevnt i et innlegg at jeg deler slike ting fordi at det kan hjelpe andre mennesker der ute til å åpne seg mer om det slik at vi kan støtte hverandre. Kreft en en sykdom som omtrent hver eneste familie i Norge rammes av.

Kommer mamma noen gang til å bli kreftfri? Er jeg god nok? Tenk om jeg opplever terror? Styrter flyet nå? Hva skal jeg blogge om? Blir dette altfor personlig å skrive om eller er det innenfor mine grenser? Må jeg skrive de sykeste tingene for å kunne drive med blogging på fulltid og havne øverst på topplisten? Dette er tanker som surrer gjennom hode mitt i underbevisstheten hele tiden, og det som gjør at jeg en gang i blant blir utslitt av de tankene er at en liten vond tanke og bekymring som føles så ekte og virkelig der og da presser frem alle de andre også helt samtidig. Jeg vet at jeg ikke er alene om det. Heldigvis er dette bare tanker og bekymringer, jeg er ikke tankene mine. 

Jeg har disse tankene akkurat nå fordi jeg egentlig bryr meg om alt, jeg er redd for å miste noen jeg er ekstremt glad i, jeg er redd for å ikke få til bloggen, jeg er redd for å fly og jeg er redd for å påvirke andre mennesker i feil retning. Om dette i det hele tatt gir mening? Jeg tror at disse tankene dukker opp fordi at jeg skal skjerpe meg og være forberedt dersom noe av dette skulle blitt realiteten, tro meg – det er skikkelig slitsomt og stressende, men normalt. Jeg har gjort ting jeg angrer på i fortiden og jeg har også en del fremtidsplaner, det å både tenke på fortiden og fremtiden gjør også at jeg tenker mye frem og tilbake: hva kunne jeg gjort annerledes eller bedre? Jeg klarer liksom ikke helt å ha kontroll over det som skjer her og nå. Jeg vet at disse tankene sjeldent dukker opp, men når alt kommer frem på likt blir jeg utslitt, men også klar over realiteten med livet og jeg blir faktisk mer fokusert på å skjerpe meg, jeg har det jo egentlig veldig bra.