BUKSE – HER, SKO – STEVE MADDEN, TOPP – BIKBOK, BELTE – HER
Hei dere! I går var jeg på TV3 sin høstlansering hvor vi fikk se hvilke programmer som skal komme på skjermen i høst og gjett om jeg gleder meg! Eventyrlig oppussing er vel det programmet jeg gleder meg mest til i og med at jeg elsker interiør og oppussing. Høstlanseringen var på Latter her i Oslo og det var helt stappa med mennesker. Det er veldig lenge siden jeg har vært så starstruck som det jeg var igår, hallo, Kristian Kjelling var der, hehe. Det var skikkelig god stemning med åpen bar, servering av mat og mye god musikk!
Jeg skal ikke legge skjul på at det var en liten ting som skjedde på slutten av kvelden som gjorde meg skikkelig opprørt og lei meg. Grunnen til at jeg velger å skrive om dette er fordi jeg ikke vil legge skjul på ting som ikke alltid er bra. Jeg hadde det jo kjempegøy, men selv om man av og til har det gøy kan andre ting oppstå som ødelegger dette og da er det heller ikke nødvendig og legge skjul på det.
Det var en person som fikk meg lei meg og uvel. Denne personen mener at jeg bruker henne for å få lesere på min blogg, at jeg namedropper henne. Nå når jeg skriver dette velger jeg å ikke skrive navnet hennes for å ikke gi henne vann på mølla. Problemet her er at jeg “bruker” ingen for å få lesere, men når jeg har spørsmålsrunde og mange folk spør meg: “hva syns du om diskusjonen mellom x og x” da svarer jeg. Denne saken ble skrevet om i VG, Dagbladet og mange andre bloggere/influencere har hengt seg på den diskusjonen fordi det handler mye om sak og ikke nødvendigvis person. Det jeg ikke helt forstår er hvorfor det alltid skal være et problem når jeg sier min mening og ikke andre. Jeg kopierer heller ingen, men dersom vi har vært på samme eventer, festivaler også videre sier det seg selv at man skriver mye om det samme, på hver vår måte. Ellers er det ikke noe kopi, men denne personen velger å si det for å fremme seg selv og for å overbevise seg selv om hun er den som “kommer opp med alle ideene”.
I går kveld følte jeg at det var ubehagelig og være sammen med denne personen og ikke minst at denne personen var ufin mot meg, ikke direkte, men man merker godt når andre mennesker ikke vil ha deg med på ting. Det å stå der alene mot flere mennesker som ikke kan si sin mening og snakke om ting er vondt og selv om jeg sa til disse menneskene at jeg kunne gå en annen plass eller at vi kunne gå sammen og spise var det ikke noe respons og få. Det var sårende og jeg skulle ønske at det var en mulighet for å få snakket om ting og ordne opp. Hva har jeg gjort som gjør at dette skjer? Og hva godt får hun utav og være sånn? Kanskje det enda handler om det som skjedde inne på Paradise Hotel? Jeg vet ikke.
Jeg hører ting fra forskjellige mennesker om hvorfor denne personen oppfører seg sånn. Det jeg vil si her er at selv om jeg hører ting fra andre bryr jeg meg ikke om det fordi jeg vet at det kan være rykter eller tullesnakk. Poenget her er at kvelden min ble ødelagt på grunn av småting som jeg stadig føler at jeg blir beskyldt for og jeg orker det ikke mer. Beklager for et litt nedlatende innlegg, og jeg mener ikke å henge ut denne personen, men jeg har også følelser akkurat som denne personen jeg snakker om, og da syns jeg at jeg kan få dele mine ærlige tanker og opplevelser her på en saklig og ordentlig måte.
Da var det en ny uke og enda en ny dag på SUS – Stavanger universitetssykehus sammen med mamma. Jeg vil bare takke alle som bruker litt av sin tid på dele sine historier med meg angående kreft og som støtter meg og mamma i dette! Jeg prøver å svare på alt jeg kan, men da jeg først valgte å dele at mamma har kreft hamstret det inn med meldinger og det var nesten umulig å få tid til å svare på alt! Det betyr i hvert fall veldig mye for meg og tro meg – det betyr mye for mamma også som får se alle meldingene dere sender!
EN LITEN OPPDATERING
Hvordan går det med moren din? Hun har det bra. De tre siste ukene har hun faktisk valgt og få seg en PT som hjelper henne i gang med trening. Dette er noe som motiverer henne og som gjør at hun føler seg bedre. Det er veldig mange med kreft som ikke orker å trene, men for mamma er treningen veldig viktig og jeg kan med hånden på hjerte si at hun virker frisk og kreftfri. Hun sier også at hun føler seg frisk.
Hvordan har cellegiften virket på kroppen hennes? I dag fikk vi svar på en CT hun tok på Fredag. Mamma tok en CT etter at hun fikk svar gjennom en blodprøve at hun hadde eggstokk kreft. Dette var for å sjekke hvor hun eventuelt hadde kreftsvulster, og de er jo nå operert ut, heldigvis. Hun har tatt 3 av 6 cellegift behandlinger med 3 ukers mellomrom og for at legene skal vite om cellegiften har hatt effekt tar de da en ny CT når hun er halvveis i behandlingsforløpet. Jeg føler meg 10kg lettere og har vært veldig redd og spent på hvordan cellegiften har virket på kroppen hennes. I dag fikk mamma beskjed at cellegiften hadde virket positivt og at kornene av kreft som ligger igjen rundt mageområdet ikke hadde blitt større, men mindre! Kreftcellene hennes produserer også vann, og nå etter 3 behandlinger med cellegift viser det også til at de ikke produsere like mye vann lenger! Cellegiften gjør altså jobben sin og takk alt som finnes for det. Både for mamma sin del og resten av oss rundt henne var disse nyhetene skikkelig motiverende og selv om hun har fått beskjed at hun aldri vil bli kvitt kreften, har vi motet oppe og tror på et lite mirakel.
Den siste tiden har jeg fått en del meldinger fra enkelte som “plutselig” har lyst til å henge med meg, invitere meg med på vors og mye mer. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal tenke om dette, for i utgangspunktet er det jo veldig hyggelig og bli invitert til ting og ikke minst bli kjent med nye mennesker, det liker jeg, men det er en ting jeg ikke helt klarer og forstå meg på.
De menneskene som tidligere har gått rundt og snakket dritt om meg, disset meg på sosiale medier og som tidligere aldri har snakket til meg begynner å ta kontakt. Slutt med det. Jeg er ikke interessert i å bruke min tid på det i det hele tatt og jeg gjennomskuer det veldig kjapt. Hvor flaut er det ikke å disse meg på sosiale medier med blant annet “swipe up” som dere setter inn over alt hvor det ikke er relevant, for også skrive til meg privat etterpå? Jeg merker det og andre mennesker merker det også.
Det er ikke meningen og starte dagen på denne måten, men jeg blir faktisk skikkelig forvirra og irritert. Helt siden jeg var liten har veldig mange trodd at jeg er en bitch, noe jeg vet at jeg ikke er, selv om vi alle en gang i blant kan være det. Folk har spredd rykter om meg og snakka så uendelig mye om meg bak min rygg, og jeg lurer på hvorfor? Hva har jeg gjort og hva er det som gjør at dere først henger meg ut på sosiale medier for også skrive overraskende hyggelige ting til meg etterpå? Det koker inni meg, og nå skal jeg slutte og skrive mer om det. Det var bare noe jeg måtte få ut.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette blogginnlegget. Jeg har det vondt og trenger litt alene tid og tid sammen med mine nærmeste. Det siste døgnet har jeg valgt å koble meg fra alt som heter sosiale medier for å bruke tid på meg selv, men det er dessverre umulig for meg å ikke sjekke sosiale medier i og med at jeg driver med denne bloggen og andre ting.
Det har gått utrolig mange forskjellige rykter det siste døgnet. Det er flere som har spurt meg om hvorfor jeg og Erik ikke er sammen lenger. Det er flere som har sendt meg meldinger og skreve at det var min feil og at jeg er dum. Det er flere som kommer med påstander om Erik også videre.
Det jeg reagerte aller mest på som gjorde at jeg virkelig måtte skrive dette innlegget var et rykte om Martine Lunde og Erik. Jeg har fått høre flere ganger at Martine og Erik “må” ha gjort noe under innspillingen til Farmen Kjendis. Og at de har gjort ting her hjemme. Det er noe jeg kan avkrefte med en gang. DET ER IKKE SANT. Martine og Erik er veldig gode venner i dag og det er ikke noe mer en det. Hun er sammen med Aleksander og jeg var sammen med Erik. Vær så snill å hold Martine Lunde ute av denne saken her. Hun har ingenting å gjøre med hvorfor det ble slutt mellom meg og Erik. Jeg og Erik er som sakt gode venner og holder kontakten hele tiden. Det som har skjedd mellom meg og Erik er noe som er mellom oss to. Selv om jeg har full forståelse for at dere er nysgjerrige så er det veldig fint om enkelte kan ha respekt for nok til å ikke finne på ting.
Da jeg skrev innlegget i går om at det var slutt mellom meg og Erik var jeg hundre prosent sikker på at flere der ute kom til å spekulere mye, og finne på rykter om oss. Det irriterer meg så sinnsykt mye. Det finnes så uendelig mange forskjellige grunner til hvorfor folk velger å ikke være sammen lenger, og vi har våre grunner.
Jeg er ikke dum. Jeg vet at dersom jeg velger å være åpen om personlige ting så skal dere få ha en mening om det. Men dersom vi ønsker å dele med dere hvorfor det ble slutt så gjør vi det når den tid kommer. Det er ikke noe mer å si om dette. Alt jeg ønsker er at dere skal la oss få den tiden vi selv trenger.
Jeg sliter veldig mye med å skrive dette innlegget. Jeg har tenkt flere ganger på hvordan jeg skal skrive dette til dere. Skal jeg i det hele tatt skrive det på bloggen? eller ikke. Det er mitt liv og svært personlig, men i og med at jeg deler personlige og tunge ting på bloggen så er det riktig for meg å dele dette også.
Det er flere som har lurt på hvorfor jeg skrev så personlige, dype tanker og følelser for to dager siden. Jeg visste at jeg kom til å svare på det og her får dere svaret. Ja, det er slutt mellom meg og Erik. Jeg blir utrolig lei meg av å skrive det. Det siste året har vi vært på en stor reise sammen der vi møttes inne på Paradise Hotel i Mexico for aller første gang, i Januar. Det føles ut som en evighet siden. Da vi kom hjem fra Mexico starta alt kjøret med sosiale medier og mye oppmerksomhet. Det var mye festing og vi bodde på forskjellige steder i Norge. Etter det startet vi innspillingen av kollektivet og fem dager før Erik skulle på Farmen innspilling fikk jeg vite hvor alvorlig syk mamma var. Erik dro allikevel på innspilling og jeg hadde aldri i verden stoppet han fra å gjøre det. Det er ikke hver dag man får muligheten til å være på med på Farmen. Han kom hjem for bare noen få uker siden og vi har nesten ikke hatt tid til hverandre siden da, vi har møttes en gang og vært sammen på Palmesus og det sårer meg så sinnsykt mye. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Vi har helt sinnsyke minner sammen som ingen av oss kommer til å glemme. Det er virkelig ikke en dans på roser og være sammen i offentlighet, alle vet at vi er sammen, men allikevel forstår ikke enkelte mennesker at vi er det. Folk ødelegger og snakker dritt. Dette har gjort at forholdet våres har vært utrolig tøft. Det var spesielt vanskelig for forholdet vårt når Erik var på Farmen Kjendis innspilling, jeg fikk ikke se han eller snakke med han på lang tid. Vi har også slitt veldig mye med ting i familiene våre som har gjort at vi ikke har fått den tiden vi trenger sammen. Vi er fortsatt veldig glad i hverandre og gode venner, men akkurat nå er det best for oss begge at vi tenker på oss selv, hvem vet hva fremtiden bringer.. Jeg er utrolig lei meg og Erik betyr uendelig mye for meg, men akkurat nå er dette det beste for oss begge to.
Det har også skjedd ting jeg ikke ønsker å skrive om på bloggen fordi det er privat, men jeg ville ikke annet en at forholdet mellom meg og Erik skulle funke bra. Dere kan spekulere så mye dere vil, men akkurat nå trenger jeg tid for meg selv og det samme gjør Erik. Tiden fremover nå skal jeg bruke på å jobbe hardt, ha det bra i livet og ikke minst bruke mye tid på de rundt meg. Jeg og Erik har fortsatt mye kontakt og er heldigvis gode venner.
I natt skjedde det noe skikkelig uforventa som gjorde at jeg måtte dra inn på sykehuset med ambulansen. Jeg har aldri i hele mitt liv vært i en ambulanse før og det var skikkelig ubehagelig og skummelt. I dag er det lørdag og endelig helg.. selv om det ikke er verdens hyggeligste lørdag for min del.
Ca klokken 04:30 i natt våknet jeg opp med intense magesmerter på høyre side av magen. Det føltes ut som noen stakk meg med en kniv og vridde den rundt. Helt forferdelig vondt. Jeg ble redd og jeg husker enda at jeg såvidt klarte å snu meg rundt og reise meg opp på sengekanten på grunn av all smerten. Da jeg endelig klarte det, kom jeg meg opp til mamma og pappa mens jeg hylte og skreik. Det er det vondeste jeg noen sinne har opplevd. Jeg går ikke så ofte til legen og jeg liker ikke sykehuset noe særlig, men akkurat disse smertene gjorde at jeg visste noe ikke var riktig. Vi reiste inn til legevakten på Klepp som da selvfølgelig var stengt. Jeg hadde jo fortsatt ekstremt vondt, men måtte holde meg fra å ikke kollapse til vi kom frem til legevakten på Sandnes. Der fikk jeg en sprøyte i rumpen med smertestillende og jeg ble skikkelig trøtt og sliten av det. Ambulansen kom og vi reiste inn til SUS – Stavanger Universitetssykehus på grunn av mulig blindtarmbetennelse eller vanncyste på eggstokken som muligens hadde sprukket. Jeg fikk helt angst av å tenke på om det kanskje kunne være cyster på eggstokkene og det er fordi at mamma har eggstokk kreft med spredning. Da de etter noen prøver fant ut at det ikke var blindtarmbetennelse var hovedfokuset på cyster. Jeg ble så flyttet opp i gynekologisk avdeling. En plass jeg ikke liker meg. Jeg har brukt flere timer inne på den avdelingen sammen med mamma på godt og vondt og når man til slutt ender opp der inne selv føler man at noe kommer til å skikkelig galt. Heldigvis viste det seg at jeg ikke hadde blindtarmbetennelse, men at det kanskje kunne ha vært en vanncyste som hadde sprukket på eggstokken min. Det er vanlig at vi jenter får vanncyster og de skal i utgangspunktet ikke være farlige, men det er alikevel ufattelig vondt når de sprekker og det sies at det er like vondt som en blindtarmbetennelse.
Det var ikke noe mer de kunne gjøre en å sjekke meg for ulike ting i natt. Jeg er veldig glad for at det gikk som det gikk og at jeg slapp operasjon. Det eneste som skremmer meg nå er at jeg ikke vet om de smertene kan komme tilbake dersom en ny cyste eventuelt sprekker! Jeg hadde fryktelig vondt og dersom du kjenner at du får ekstremt vonde magesmerter må du dra til legevakten så kjapt som mulig.
Akkurat nå ligger jeg hjemme på sofaen med sykehus-klærne på og skal se serie, jeg har ikke fått sovet noen ting i natt og det skal bli deilig og slappe av i noen timer, selv om det er mye annet jeg burde ha prioritert først. Jeg håper dere får en fin helg videre og gjerne ser VM? Det skal jeg.
Jo, vi jenter ødelegger oss selv. Kanskje vi jenter er en sykdom? Jeg vet ikke.
Jeg skal virkelig ikke ta alle jenter under en kamp her, men det jeg kommer til å skrive om nå er noe jeg tror flere jenter kan kjenne seg igjen i både på godt og vondt.
Viss jeg skriver disse ordene her: Utseende, press, hårsåre, mistenkelige, sammenligninger
Er jeg helt sikker på at dere vet hva jeg kommer til å skrive om og dere tenker nok med engang at dette er relevant for innholdet. Vi jenter bryr oss utrolig mye om alt og ingenting, vi er opptatt av hvordan vi ser ut, om vi er bra nok, vi føler oss aldri fine nok og vi kunne hatt en mastergrad i det å sammenligne oss selv med andre jenter, men er vi egentlig bare usikre?
Jeg er ingen ekspert eller har et fasitsvar og komme med, men jeg vil allikevel si min mening om hvor sykt dette er og jeg er faktisk en av disse personene selv. Sosiale medier er en stor del av vår hverdag, noe som er positivt og negativt på hver sin måte, vi kan ha kontakt med andre mennesker, vi kommuniserer mye kjappere og lettere med andre, men så har vi også alt som følger med og utvikler seg ved siden av. Denne utviklingen er blant annet med på å kunne gjøre at jeg sitter her nå og skriver dette innlegget. Hadde det ikke vært for sosiale medier hadde heller jeg aldri hatt en blogg som jeg kan formidle og dele ting på. Utviklingen er skummel og jeg tror at dette er med på å øke presset blant oss unge jenter. Vi kommer aldri til å slette Instagram eller Snapchat selv om vi alle vet at det er utrolig mye press gjennom dette. Det finnes så utrolig mange andre ting en sosiale medier også som kan være med å påvirke oss jenter, men hva er det? og hvorfor er det ingen som gjør noe med det?
I Norge har vi det relativt bra og tenk den muligheten vi har til å gjerne gjemme bort et par kviser, arr, og mye mer med sminke, vi kan ta på oss vippeextention som gjør at vi får enda mer vipper, vi kan ta solarium/selvbruning for å bli enda brunere, vi kan legge på negler som gjør at vi får enda finere negler, vi kan ta operasjoner som gjør at vi endrer noe personlig ved oss selv, vi kan bleke tennene for å få dem enda hvitere. Hva er det vi ikke kan gjøre i dag, lurer jeg på? Vi kan nesten gjøre noe med ALT.
Jeg vet at jeg har en Instagramkonto, jeg vet også at jeg legger ut de bildene jeg liker best av meg selv og de tingene rundt jeg liker best, som nye steder eller nye ting jeg har kjøpt/fått. Jeg tar flere titals med bilder, for også sitte i flere timer og redigere de bildene jeg syns er finest av meg selv. Jeg redigerer meg gjerne brunere enn det jeg er. Til slutt publiserer jeg et av hundre bilder på sosiale media for å få en slags aksept av andre og ikke minst for å vise alle andre der ute hva jeg gjør, hvordan jeg “ser ut” og hvordan jeg har det i mitt “perfekte liv”. Jeg føler at vi prøver å fremstille ting så perfekt som mulig, selv om vi alle vet at det er langt i fra virkeligheten. Jeg hater det ordet og jeg har skreve om det tidligere. Ingenting er perfekt. Ingen er perfekt. I utgangspunktet er det jo nesten ikke slik jeg ser ut lengre, etter hundre bilder med redigering, sminke, falske negler, falske vipper også videre. Og det er greit det også. For i dag har vi en fantastisk mulighet til å kunne gjøre ting som det, men kjære jenter. Jeg har flere ganger kjedet meg i hjel, gått inn på utforsk på Instagram og sett utrolig mange vakre jenter og flere ganger har jeg tenkt “hun var pen” eller “jeg vil også være så flink til å sminke meg som henne” eller “jeg vil også se sånn ut” Det er feil. Husk at de jentene som du tenker er pene ser også på andre jenter igjen som er pene i deres øyner. Vi alle har forskjellige meninger om hva som er fint og derfor er det heller ikke et ord som heter perfekt.
Dette er en ond sirkel som aldri kommer til å stoppe, med mindre vi jenter gjør noe med det. Vi er fæle til å sammenligne oss selv med andre. Jeg gjør akkurat det samme selv og er ikke stolt over det. Jeg vil ikke virke som en kjip jente som skal dra alle andre ned og skrive at alle er sånn som dette, men jeg tror at flere kjenner seg igjen. Jeg vil bare at vi jenter skal slutte å lage et eget press på oss selv om at vi aldri er bra nok, vi bør også slutte å sammenligne oss selv med andre fordi vi kommer aldri til å bli en annen person enn den personen vi selv er. Jeg syns at både sminke, negler og operasjoner har sine positive sider og jeg tar ingen side i den saken, men jeg syns det er viktig at vi jenter kan være stolte over oss selv fordi du er fin akkurat som du er og det er det ingen andre enn deg selv som kan ta fra deg. Ingen.
Vi er heller ingen sykdom, men vi må lære oss å takle problemer, møte motgang og stå for det. Har du ikke et Gucci-belte? Neivell, ingen bryr seg. Det er ikke det som er viktig. Vi må forstå at det livet noen poster på sosiale medier ikke er vårt liv. Hvem vet? For all del kan det være at de som fremstiller livet sitt “perfekt” hele tiden lyver. Vi har ingenting med det å gjøre og jeg tror at det aller beste for oss er å leve et godt liv, vi jenter ødelegger oss selv uten tvil, så vær så snill å tenk litt over dette.
Vil du ha det bra med deg selv? Eller vil du hele tiden leve et liv hvor du prøver å være som alle andre? Jeg velger å ha det bra med meg selv.
Mitt liv har vært alt annet enn enkelt.. Ved å skrive dette innlegget viser jeg en side og en historie som jeg, frem til nå, har holdt for meg selv.
Jeg er en priviligert ung mann som kommer fra et trygt hjem og jeg har alltid hatt det relativt godt. Samtidig hadde jeg det aldri lett i oppveksten og særlig i de tidlige årene av ten-årene.
La meg starte med å forklare en del ting, jeg kommer fra en veldig liten plass, da jeg begynte på grunnskolen var vi mellom 30 og 40 elever. Da jeg avsluttet skolegangen på Storjord var vi vel 17 elever tror jeg. Det sier seg selv at miljøet aldri var det største på min hjemplass. Da vi begynte på skolen var vi meg pluss to gutter i klassen min, ellers måtte jeg to og tre år opp i alder for å finne venner da det ikke var noen i alderen hverken året over eller under meg. Jeg har alltid hatt et voldsomt sinne, det har fulgt meg hele livet mitt. Jeg har aldri funnet meg i å bli tråkket på. Problemet med å være han som klikker er at da vil ofte andre prøve å få deg til å klikke. Siden de andre guttene på skolen var eldre, større og sterkere endte det ofte opp med at når de plaget seg på meg tok jeg igjen, men endte som regel opp med å få juling. Det er ikke til å stikke under en stol at det i skolegården ofte kom opp at broren min var homofil. Erlend begynte tidlig å gi meg klær i gaver og jeg så som regel mye finere ut enn alle de andre guttene som gikk i arvede dongeribukser og fotballsko på skolen. Resultatet var jo at de skolegården så var ikke bare Erlend «homo», men jeg også.
Jeg var selvfølgelig ikke homofil, men dette ble følgelig slengt i trynet mitt hver dag i mange år. Men jeg er sånn at du må gjerne kødde med meg, men kødder du med familien min da blir jeg gærnere enn Hannibal Lecter. Min beste venn fra 1-4 klasse het Audun og han var stort sett den som sto med min side når folk kødda med meg. Audun flyttet til Finmark da vi skulle begynne i 5 klasse. Jeg husker fortsatt den sommeren gråt jeg hele sommeren og i ettertid har både mamma og pappa fortalt hvordan det skjærte i hjertet deres når jeg, bare 9 år gammel låste meg inne på rommet og gråt fordi jeg ikke hadde noen venner.
Venner er en viktig del av livet til et barn, og mange av de vennene som jeg egentlig hadde fra jeg var liten av, ble ofte for kule for meg når vi kom på skolen. Jeg husker spesielt en episode, jeg var invitert i en bursdag til en gutt som var to år eldre. Jeg kledde meg opp og mamma kjørte meg de to milene til gutten som hadde bursdag. Da jeg kom frem fikk jeg ikke lov å komme inn, de tok gaven jeg hadde med også låste de meg ute. Jeg var heldig og kom i puberteten tidlig, selv om det var jævlig kjedelig og ha kviser som 8 åring ble jeg samtidig mye større enn alle de andre guttene på min alder. Det gjorde at jeg faktisk kunne slå fra meg når jeg sloss med de eldre guttene.
Da jeg var 11 år ble min far ordfører i Tysfjord kommune. Dere kan google Tysfjord så ser dere at det er en kommune med mildt sagt anspent politisk klima. Nå skal ikke jeg gå inn på politikk her, men greia er i hvert fall: Kommunen er delt i to, og begge sidene hater hverandre mer enn Nord og Sør-Korea. Tysfjord kommune har vært styrt av komplett udugelige folk i flere ti-år. Kommunen er vansyret og har hatt mange hundre millioner i gjeld og underskudd. Min pappa tok over når ting var på det verste, pappa er ingen idiot ( i motsetning til mange andre ) og skjønte at ting måtte kuttes ned på hvis kommunen skulle overleve. Min far ble oppringt ofte og truet av diverse mennesker i kommunen. Men det toppet seg da det ble besluttet at en ungdomsklubb i kommunen skulle legges ned.
Folk som er på min alder husker kanskje at man hengte på MSN. Jeg husker fortsatt når jeg ble invitert i gruppechatter med 20 ungdommer fra nabobygda og det rydde inn med fornærmelser og drapstrusler mot min far. Som jeg har sagt tidligere, ingen kødder med familien min. Erik Anders, 11 år gammel, svarer samtlige som skriver stygge ting enten det var om Erlend eller om Pappa. Resultatet var jo at folk skrev til meg direkte at hvis jeg noensinne satte min fot i nabobygda så skulle de drepe meg også. Som 11 åring er man kanskje ikke klar over alvorlighetsgraden i enn drapstrussel, men mange av de som skrev disse tingene var både 13 og 14 år gamle. De kalte meg jævla homse, kalte pappa det, kalte Erlend det. De kom med graverende trusler ovenfor min far til meg, og som barn – når noen sier de skal slå din far med balltre hvis de ser han – gjør det no med deg. Jeg har alltid vært en smart gutt, skolen har alltid gått som en lek for meg. Da jeg ble 11-12 år merket jeg jo også at jeg ikke så så verst ut heller. Min forsvarsmekanisme som jeg utviklet ubevisst var at jeg lagde en karakter, et skall, et skjold mot trusler og mobbing – selvtillit. Jeg visste meget godt at jeg var faen så mye bedre enn alle de som var slemme mot meg, jeg visste det faen så godt. Jeg begynte å lese historiebøker og lærte meg basic latin lenge før jeg begynte på ungdomsskolen. Mitt forsvar ble: du kan kanskje si stygge ting til meg nå, men du kommer til å ende opp som industriarbeider mens jeg skal få til ting her i livet.
Nå som jeg er blitt eldre har jeg jo innsett at det ikke er noe galt i å være industriarbeider. Man må ikke bli millionær for å være vellykket. Men det hjalp meg lenge å ha den attituden, mine forbilder var Cristiano Ronaldo, Petter Northug og Zlatan Ibrahimovic. Jeg ville være som dem, jeg ville være best. Holdningen min har hjulpet meg når det har gått dårlig i livet, fordi da har det ikke vært min feil, men folk som har vært sjalu på meg og ikke unnet meg muligheten. At jeg tok med meg den holdningen når jeg ble eldre har nok frarøvet meg mange muligheter. Ingen liker en selvgod, arrogant blond snørrunge som tror han er bedre enn han er, og det har nok gått ut over mine muligheter som fotballspiller. I Norge skal du være ydmyk ellers så kan du bare pakke kofferten din å dra. Holdningen min har også ført til at jeg også i slutten av tenårene og i mitt voksne liv har hatt det slik at enten så elsker folk meg, eller så hater de meg. Og sånn er jeg egentlig fornøyd med å ha det, hvis du ikke aksepterer meg for den jeg er kan du bare reise strake vegen til helvete.
Jeg tok med meg den selvgode, arrogante Erik inn på Paradise. Den Erik finnes fortsatt inni meg, men jeg merket at jeg måtte grave litt for å finne han. Min selvtillit er absolutt en del av min personlighet fortsatt, men egentlig har jeg firet ned på den fordi jeg er komfortabel med meg selv den dag i dag og føler ikke jeg har noe å bevise for noen. Etter Paradise har folk stort sett vært hyggelige med meg, folk verdsetter meg i stor grad for den jeg faktisk er og det betyr mye for meg. Jeg har vært sint, stupforelska, jeg har grått og jeg har hatt sex på TV. Folk har fått sett meg fra alle mine sider, mine verste og mine beste – og det at folk fortsatt liker meg på tross av det, det betyr mye.
I dag morges stod jeg opp med en litt annen følelse i kroppen enn vanlig. Jeg hadde jo forventet at det ville bli en annerledes dag, men heldigvis gikk det bedre en jeg trodde det kom til å gå.
Mamma og pappa dro inn på sykehuset i Stavanger, noe som nesten har blitt en vane i hverdagen for oss alle. Jeg har så lyst og si at jeg hater sykehuset, men når jeg tenker meg om så er det den aller beste plassen man kan være på når man er syk. Det er faktisk en veldig god plass, selv om man ofte forbinder det med noe vondt. Jeg føler selv at i dag begynte hele reisen på en kamp som skal kjempes! Kreften skal forsvinne og dette ved hjelp av cellegiften. Tenk at mamma får gift i blodet som skal hjelpe henne til å bli frisk? I mitt hode virker det så utrolig feil, men samtidig kan man takke utviklingen for at den stadig er i stor fremgang. Nå finnes det i hvert fall noe som muligens kan redde mamma sitt liv.
Jeg reiste inn til sykehuset i 12:00 tiden og fikk en god del med informasjon og nye inntrykk. Det gikk jo så mye bedre enn forventa som sakt! Mamma hadde det veldig bra og nå er hun så klar som aldri før til å starte opp med behandling og bli så frisk som mulig. Det gjør meg glad når mamma er glad.
Ellers i dag skal slappe av og skrive ferdig et par blogginnlegg. Jeg reiser snart på en ny ferie og da er det greit å begynne med å pakke allerede nå! ææ, gleder meg til å reise igjen og denne gang med veldig gode venninner!
