I skrivende øyeblikk sitter jeg å tenker på at jeg har vært alvorlig syk i flere måneder uten å faktisk være klar over det. Det er så utrolig merkelig og jeg prøver flere ganger å tenke over hvilke forandringer jeg hadde uten at jeg visste jeg var så syk som jeg var/er i dag. Diabetes er jo en alvorlig sykdom og får man ikke insulin kan man dø. Den tanken der er også ganske merkelig fordi jeg føler meg frisk som en fisk og det er jo selvsagt fordi jeg får insulinen kroppen min trenger. Takk legene og det der for det. Før jeg fikk insulin kunne jeg merke at noe var fryktelig galt og det begynte å skremme meg. Det gikk liksom ikke bort fra tankene og det å ikke ha kontroll over sin egen kropp er ganske så jævlig.
Jeg tror helt ærlig at alt dette med diabetesen har gått hardere inn på meg en det jeg trodde det kom til å gjøre. Den helgen vi fant utav at jeg hadde det var det så mye annet som var “viktigere” om dere skjønner.. som bryllupet til broren min. Diabetes var liksom bare noe jeg så på som en forkjølelse der og da, ikke noe mer. I dag har jeg lært meg mer om sykdommen, jeg har blitt vandt til den og den er en del av meg – jeg aksepterer den, likevel skulle jeg ønske den ikke var her. Jeg har vært illsint og ganske frustrert til tider.. spesielt når jeg er sulten, haha. Stakkars Henrik som har måtte vitne til at jeg omtrent har kastet sprøytene med insulin i veggen og grått meg i hjel.
Veldig ofte tenker jeg “hvorfor meg?”, men jeg har valgt å legge av meg den tanken fordi jeg er helt sikker på at hvert menneske der ute får noe.. uansett. Det er det ingen tvil om, vi kommer alle til å få noe og om vi dør av det eller ikke vet vi ikke, men vi får noe. Diabetes er da ikke det verste og jeg mener ikke å klage fordi ja – andre har det verre, men for meg er dette også ganske dritt – derfor sier jeg det slik det er og oppleves for min del. Selv om noen har det verre er dette en helt annen hverdag for meg og en forandring som har gitt meg mye frustrasjon og sinne. Det merkeligste å tenke på er at jeg var så syk uten å vite det før kroppen kom med alle symptomene til meg. Jeg er glad jeg fant utav det før det gikk alvorlig galt. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men det er i hvert fall slik jeg har det nå rundt dette med diabetesen og det er helt sikkert noen der ute som kjenner seg igjen. Oppsøk en lege dersom du merker at ting ikke er som det skal og snakk med andre mennesker om det.
Jeg er per dags dato sliten og ganske frustrert over livssituasjonen min, bare sånn dere vet det. Jeg tror ikke dere forstår hvor mye som har skjedd i livet mitt de siste månedene eller 1,5 årene.. og takket være alle rundt meg og dere lesere har jeg kommet meg gjennom alt, men skjer det en ting til nå er jeg ganske sikker på at jeg ikke klarer å komme meg utav sengen på en god stund, jeg er knekt og det er på dager som dette jeg har lyst til å legge meg under dynen, skru av lyset, gråte og være for meg selv. HELT ALENE.
Tårene mine triller, jeg er bare nødt til å få det ut og jeg driter i om noen syns jeg er slitsom, sutrete eller hva det måtte være. Jeg er bare så jævlig sliten psykisk og trenger noen timer av sosiale medier.
Hei! Kan kjenne meg igjen i veldig mye av frustrasjon du snakker om. Ja det finnes verre ting enn diabetes men å leve et liv hvor man konstant må tenke på sykdommen er slitsomt. Har hatt sykdommen i 10 år selv og er like gammel som deg nå. Er fra bergen så tar gjerne kontakt om du vil prate 🙂 du virker som en hærlig jente
Kjære Ingrid! Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg har selv opplevd mye de siste årene, og det hele toppet seg når jeg mistet et nært familiemedlem i fjor høst. Jeg møtte veggen, og var sengeliggende i ett halv år. Jeg vil at du skal vite at det blir bedre, det er kanskje vanskelig å se for seg nå når ting er mørkt og tungt, men jeg lover deg. Bruk tiden din på ting som gir deg noe, slapp av og sett deg og dine behov først! Jeg sender deg en god styrkeklem, og krysser fingrene for at ting roer seg hos deg nå!
Du skal ikke unnskylde deg for å være «klagete». Det er ikke mange som åpner seg om et liv med diabetes. Synes stemmen din er bra og viktig, som kan hjelpe både de som selv har diabetes, og de som ikke har det til å forstå bedre. Takk!
Skjønner at det er en tøff diagnose, for all del. Men synes du selv velger å svømme litt i det så mye som du legger ut om det. «Se hvor ille stikkene mine ser ut» å det blir oppriktig nevnt hver eneste dag. Pleide å like bloggen din men blir litt mye å trekke oppmerksomhet for en diagnose så ofte som du gjør. Skjønner at man må ha litt «clickbait» for at folk skal trykke inn på bloggen osv, men litt annet enn mat innkjøp, dyre ting du kjøper og diabetes blir kjedelig å lese om da det bare blir rart etterhvert. viktig å ikke synes så synd på seg selv å stikke huet i jorda. Reis deg opp sterkere å tenk positivt i steden. Mulig du prøver på det men en god start vil være å ikke legge ut om diabetesen hver eneste dag. vi har alle vår bagasje å bære, man er ikke alene om at ting er vondt og vanskelig i blant. Bare et tips:)
Jeg skjønner med en gang at jeg ikke kunne vært blogger fordi den kommentaren over her kunne på en tung dag fått lov å reise til hel……..goland. herremiin, du har lov til å være lei deg Ingrid, få det ut, det er ditt og kun ditt liv i din kropp. Og du har en stemme og en plass i denne verden, så bare bruk den!! Ja folk lider av andre ting, men sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid være! Det handler ikke om hva som er verst, og sammenligne. Du er så fin på så mange måter, og dette skal du klare. Som du selv beskriver så er det sikkert en skikkelig realityCheck når «forkjølelsen» ikke går over, og man tar inn over seg hva man virkelig står i! Jeg heier på deg i gode og vonde dager! Klem
Syns det er sterkt gjort å dele så personlig som du gjør her<3
Veldig forståelig at du kjenner på dette, skal love deg at jeg hadde slitt med å godta det om det var meg. Som du sier, alle for noe. Helt sant. Men kjipt da for deg dette. Det går seg nok til skal du se. Bare gi det tid 💗