Jeg er student og henger med i skolens fag, selv om det er vanskelig og krever tid, jeg har en jobb som er fantastisk og som gjør at jeg kan betale regninger. Jeg har verdens beste kjæreste og det er jeg overbevist om (virkelig). Jeg har gode venner og en fantastisk familie. Jeg får trent hver eneste dag fordi jeg vil og gidder å sette av tid til det for å nå målene mine. Jeg er lykkelig. Det er i hvert fall konklusjonen her.
.. det vet jeg, men hvordan kan den ene prosenten ødelegge meg så mye? Det er så jævlig frustrerende og vondt.. så vondt at jeg har lyst til å skrike så mye at stemmen min ikke orker mer, gråte til jeg er tom for tårer og rett og slett bare være alene i et mørkt rom. Den frustrasjonen jeg sitter med i kroppen min er helt forferdelig og den kommer aldri til å gå bort. Frustrasjonen min henger over det som har med kreft og redsel å gjøre. Hvorfor fikk det næreste og kjæreste jeg har i livet mitt en så forferdelig sykdom? En dødelig sykdom? En sykdom skal forandre livet til alle? OG en sykdom som gjør at man går med høye skuldrer og uutholdelige smerter hver eneste dag? HVORFOR? Det er noe jeg aldri kommer til å få svar på og jeg er heller ikke alene om det. Det også er frustrerende.
I natt fortalte jeg alt til Henrik, jeg lot alle følelsene komme ut og det er fordi jeg har det vondt. Bare på grunn av den ene prosenten der så har jeg det så jævlig vondt. Jeg er livredd for å være helt ærlig og noen ganger presser tårene så hardt på og smertene i hjertet gjør så vondt at jeg sprekker. I disse situasjonene er det redselen for at hun skal dø, redselen for at hun ikke er der i mine høydepunkter i livet som knuser meg. Det gjør så vondt og jeg klarer ikke å kontrollere de forferdelige følelsene jeg ikke burde ha.. det kan godt hende jeg dør i morgen, hvem vet? Likevel er det så forferdelig skummelt. Man får en “dom”, en dom alle mennesker har fordi alle skal dø en dag, men dommen blir mer realistisk og man føler at man får en tikkende klokke inntil hode som tikker ned med tiden vi har igjen.
Heldigvis har jeg mennesker rundt meg som er der og som støtter meg. I natt hadde jeg det ikke bra og jeg opplevde å sprekke som jeg nevnte over. Dette skjer kanskje en gang i uken, men veldig ofte for meg selv. Da jeg bodde hjemme for noen måneder siden gråt jeg meg selv i søvn hver eneste natt og nå er det litt bedre, men ikke godt nok. Det å sprekke skal dere vite er helt greit og helt normalt, vi er bare mennesker med følelser. Det er bare så frustrerende og det er en følelse jeg ikke ønsker å måtte ha. Mange forteller meg at denne frustrasjonen kommer til å gå over, men det gjør den ikke, det vet jeg. For når dette er over, kommer det en ny frustrasjon rundt samme situasjon og slik fortsetter det i det uendelige.
Såå, slik har jeg det nå og det føles utrolig godt å få det ut.
Bare gjør det. Jeg sluttet bare og tok aldri i en snus igjen. Så enkelt kan det være.
WOW, jeg elsker virkelig denne uken og kommer til å savne den veldig mye. Det er noe veldig spesielt med fadderuken, bare det at man får mulighet til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker er helt ubeskrivelig og noe man burde delta på. Det er gull verdt og tenk hvor inkluderende det er.. jeg kjente omtrent ingen, mens nå har jeg noen å dra på skolen sammen med i første forelesning. Dette kan også du få oppleve, husk det!
