😳😳😳
Hei dere! Jeg tenkte jeg kunne starte opp med en fast kreft-spalte her på bloggen hver tirsdag om dere har lyst til det? Det jeg kommer til å skrive om kan variere fra kreft generelt til hvordan jeg har det oppi det hele. Om dette er noe dere har lyst til setter jeg stor pris dersom dere legger igjen en liten kommentar slik at jeg vet hva dere ønsker å se mer av. Vel..
VI FIKK EN NY LITEN SJOKKBESKJED I GÅR..
Som dere sikkert vet fra før av har det vært en vanskelig uke for meg med tanke på morsdagen, ny runde med cellegift for mamma og nye resultater på prøvene hennes. Det er en ting jeg ikke har fått sakt til dere som jeg har lyst til å oppdatere dere om. I går var jeg sammen med mamma på sykehuset for å ta del i den nye runden med cellegift som hun enda får hver tredje uke på SUS – Stavanger universitetssykehus. Det jeg ikke var klar over var at prøvene kan forandre seg alt etter hvordan formen til mamma er og i går fikk jeg virkelig kjenne på dette. Det er merkelig, men jeg lever av og til på en rosa sky og tror at vi kommer til å ha det slik for alltid. Med dette mener jeg at mamma er såpass frisk som hun er. Det er jo en veldig fin tanke av meg, men jeg må også være flink til å forstå realiteten og innstille meg på endringer som kan komme underveis. Det er ikke slik at jeg kommer til å tenke “viss eller om” det og det skjer, men jeg må være klar over at prøvene kan svinge litt i ny og ne, eventuelt at vi kan få en liten nedtur like mye som oppturene.
Jeg har snakket en del om blodprøver til dere – noe mamma tar jevnlig slik at legene har kontroll over kreftcellene/kreften. Mamma tar en blodprøve som heter S-CA 125 og normalverdiene til en person som ikke har kreft ligger innenfor 0-50 i referanseområde (trenger ikke å være riktig). Da mamma var på det aller verste hadde hun over 600 på disse prøvene og har etter den største operasjonen vært på alt i fra 30 til 9, noe som i mine øyner er fantastisk bra. I det siste har hun vært litt syk både med forkjølelse, kvalme og feber.. det er helt grusomt og for henne er kroppen mye svakere når hun først får en influensa og lignende. I går på sykehuset fikk vi beskjed om at prøvene hennes var på 75 kU/L – altså over 50 i referanseområde. Det er ikke noe hyggelig i det hele tatt og det var som å få et slag i trynet. Veldig ofte tenker vi det verste og for mamma er tiden frem mot en ny CT vanskelig. Tenk å måtte gå rundt og vente på å få svar. For all del kan det hende at prøvene var høyere denne gang i og med at hun har vært forskjølet – dette sa legene. Om ikke kan det hende at det er mer spredning eller noe annet skumlere. Heldigvis får mamma god og rask hjelp av legene som sier at hun skal ta en ny CT for å sjekke kreftcellene i kroppen og for å se om det eventuelt har kommet flere cyster, svulster.
Ventetiden er jævlig lang, selv om den ikke er det, vi får jo faktisk hjelp innen nærmeste fremtid. Dagene går og innerst inne vet jeg at mamma ønsker et fasitsvar, et svar på hva dette betyr og hvorfor prøvene er høyere en tidligere, uff. Derfor er ventetiden lang, vi klarer ikke å stoppe og tenke på dette før vi vet hva som skjer. Det er tungt og det legger seg et par kilo ekstra på skuldrene i slike tider. Jeg krysser i hvert fall fingrene for at det ikke er noe alvorlig.
Dette var bare en oppdatering på hvordan hun har det akkurat nå. Jeg har det ikke noe særlig topp for øyeblikket, men med min innstilling vet jeg at vi ikke kan gjøre noe med det før vi vet hva prøvene og legen sier – uansett hva svaret blir skal vi kjempe oss gjennom dette også! Som vanlig.
Fordi vi faktisk ikke har noe valg.
