I et par uker har jeg kjent på hele kroppen og måten jeg oppfører meg på at det er på tide å få hjelp. Alle mennesker har sine nedturer og det er ikke like enkelt å skulle deale med disse helt alene. Det siste året har vært en evig karusell – januar 2018 startet med en dans på roser, jeg var i himmelen og på en dag snudde det, jeg gikk rett og slett fra himmelen til helvete. Det skremmer meg hvor fort ting kan snu på så kort tid, selv om det er menneskelig. Livet vil gå opp og ned å det er derfor vi kjenner ekstra mye på gleden og sorgen våres. Jeg sliter ikke med å uttrykke følelsene mine, tankene mine eller meningene mine med andre, da hadde jeg aldri kunne hatt den type blogg som jeg har nå. Det jeg syns er tøft med å være i den situasjonen jeg er i er nemlig å sitte igjen med de nedturene jeg har på egenhånd og når jeg tenker på dette blir jeg gal i hode. Det føles ut som jeg går rundt hver eneste dag med en ryggsekk som er overfylt og nå er det “dessverre” ikke plass til mer – jeg orker ikke. Jeg prøver å stenge så mye som mulig inne, noe som ikke er bra for min del, derfor har jeg bestemt meg for å ta grep i dette.

I går var jeg hos psykologen og det føltes helt på sin plass! Det som skremmer meg er å se hvor tabubelagt det er å snakke om psykolog eller bare det å gå til en psykolog.. alle behøver noen å snakke med i blant og for min del føles det enklere å snakke med noen som ikke kjenner meg på samme måte som venner og familie. Jeg orker ikke å holde ting inni meg lengre, man blir sliten av det og problemene forsvinner ikke av den grunn. De gangene jeg er sammen med venner har jeg lyst til å ha det gøy og se bort i fra alle nedturene og ikke minst skape nye fine minner. Dette er hovedgrunnen til at jeg ikke orker å snakke om kreften eller andre negative ting når jeg er sammen med de. Det blir som en slags rømningsvei for min del.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter at jeg har fortalt at jeg skal gå til psykolog har jeg hørt at jeg har problemer og er et “problembarn”. Jeg er ikke det, men jeg har vært gjennom mye på ufattelig kort tid, derfor har jeg lyst til å snakke med noen som kan hjelpe meg på riktig vei her i livet. Det er helt grusomt å sitte alene hjemme og tenke over alt som har skjedd og det at jeg går til psykolog gir meg noe positivt og noe å kjempe for. Det å sitte i en posisjon hvor man ser at den man er glad i er alvorlig syk gir meg mye sorg og sinne! Jeg ser frem til å kunne legge enkelt ting bak meg og godta at andre ting er slik som de er akkurat nå.