Jeg har vært så heldig som ble spurt om å være gjest i podcasten til Martine! Den heter sykt ærlig med Martine og denne måneden (oktober) handler det om kreft. Noen vet det kanskje, men ikke alle – jeg har en mamma med en alvorlig kreft. Hun har eggstokk kreft med spredning og har nå hatt det i ca.1,5 år. Livet mitt etter Paradise ble snudd på hode og noen dager etter at jeg kom hjem fikk vi beskjeden – mammaen deres har eggstokk kreft med spredning og er alvorlig syk. Livet føltes ut som en berg og dalbane, rett opp og til helvett* ned igjen.. for å være helt ærlig med dere. Så, dere lurer nok på hvorfor jeg gjestet podcasten til Martine og jo – jeg har lyst til å åpne med enda mer opp til dere rundt dette temaet. Det er et stort tema i Oktober og jeg er pårørende i en slik situasjon. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har åpnet meg så mye opp. Vi snakker om hvordan jeg fikk vite at hun fikk kreft, hvordan situasjonen endret seg og hvordan det gikk med forholdet mitt på den tiden oppi det hele. Vi snakker også om hva jeg ville ha sakt til mamma dersom det var det siste jeg kunne ha sakt.. og mye mer.
Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler). Eller så kan dere klikke her.
Det er en sterk podcast og jeg sliter ordentlig med å snakke.. tårene triller og jeg er helt ærlig med dere.. fordi realiteten er ganske tung av og til selv om man smiler hver eneste dag. ❤️
Puh, for et liv hæ? Det er ikke bare en tilvenningssak å skulle stikke meg selv flere ganger daglig, men jeg må også tenke over hva jeg spiser og putter i munnen min. Det er ikke til å legge skjul på at jeg alltid har vært flink med kosten min, derfor ser jeg ikke på dette som et problem, men det kan jo by på utfordringer i ny og ne.. spesielt de gangene jeg ikke vet hva maten inneholder. Noe jeg har fått erfare allerede. I bryllupet var det nemlig flere retters middag og der var det umulig for meg å vite hva maten inneholdt, ganske slitsomt, men det er nok en vanesak det også. 🥦
Så, hva nå? Jo, jeg måtte handle mat og denne ukens mathandel var jo ganske annerledes i forhold til tidligere. Jeg har måtte handle en del produkter jeg har fått anbefalt å ha hjemme dersom jeg skal få føling eller bare for å erstatte andre varer som egentlig inneholder mye sukker. Det er ganske stress, jeg skulle jo ønske jeg ikke fikk dette.. men nå som jeg har det er det bare til å jobbe med det og lære. Sukrin, det er noe jeg har fått anbefalt, derfor har jeg kjøpt dette som dere kan se på bilde over. Ellers var det en ganske stor utfordring å handle. Jeg skal jo spise slik jeg gjorde før fordi dette har ingenting med kostholdet mitt å gjøre, likevel må jeg jo passe på at jeg ikke får i meg for mye sukker og karbohydrater nå som jeg ikke er så flink til å balansere dette med insulin. En ting er sikkert.. jeg skal styre diabetesen og den skal så absolutt ikke få ta meg i forkjøpet og holde meg tilbake. Jeg skal spise sunt, kjempesunt (slik som før) også skal jeg lære mye nytt da. Lære meg å lage mat uten sukker, det liker jeg. Denne ukens mathandel ble også ganske mye dyrere en tidligere og jeg merker jo at det er litt dyrt å kjøpe disse nyere produktene som jeg ikke har hatt tidligere, men det er jo verdt det da. Så over til det vi har handlet denne uken, alt finner dere på bildene under.
Jeg elsker ost og derfor tenkte jeg å prøve ut denne her som flere skal skryte av!!
Dette er nok min aller beste venn for øyeblikket.
Dette er min favoritt – syltetøy uten tilsatt sukker som jeg bruker på cottage cheese ofte.
Kjøpte inn syltetøy med sukker i slik at jeg kan ha det dersom blodsukkeret skulle falle.
Forresten.. jeg kan jo dele dette også nå som jeg snakker om mat. Jeg vet at jeg virker veldig sterk i mange situasjoner og jeg tar dette ganske lett for å være helt ærlig, men noen ganger er det også vanskelig og det merket jeg da jeg var på butikken her om dagen og handlet inn nye produkter. Jeg gikk i min egen boble og i mine egne tanker og fikk tårer i øynene da jeg var på butikken. Det gikk nok opp for meg hvor viktig det er med mat og at jeg ikke har lyst til å være syk. Man kan jo leve med diabetes, men det blir en annen hverdag og den har liksom ikke helt sunket inn enda. Man vil aller helst være foruten.. sant? Det er det som gjør vondt og man glemmer ofte disse tingene i hverdagen ellers. Før da jeg ikke hadde diabetes satte jeg ikke pris på at jeg kunne spise uten å måle flere ganger daglig, nå som jeg har fått sykdommen og ser tilbake på det skulle jeg ønske hverdagen var fylt med mer takknemlighet. Jeg har gått gjennom mye det siste året og det er sinnsykt at jeg enda står på to bein og er like sterk mentalt som før, kanskje sterkere nå (faktisk.. ).
Etter at jeg ble innlagt sus har Henrik virkelig vist en fantastisk side av seg selv (som jeg har sett før også), men som kom ekstra godt frem denne helgen. Han er en fantastisk gutt og ikke minst den beste samboeren jeg kunne ha bedt om! Det har vært en tøff helg hjemme i Stavanger fylt med mange følelser fra både min side, men også fra hans side. Det er ikke bare jeg som har fått en alvorlig sykdom, men også han – fordi han er en del av meg som han sier. Henrik har vært der for meg, holdt rundt meg, sovet i eb stol på sykehuset ved siden av meg, holdt meg, kysset på meg og gitt meg komplimenter på mitt verste. Jeg er evig takknemlig for det og setter så sinnsykt stor pris på det gjennom ord, men av og til er det også gøy å kunne gi en gave også.
Vi gråt sammen på sus og begge to så hverandre inn i øynene og begynte å smile og le, for hvorfor gråt vi? Vi har det jo kjempebra og jeg er jo frisk selv om jeg har diabetes? om det gir mening. Vi har det fantastisk og ja, vi kan diskutere en gang i blant, men det er bra og da vi stilte spørsmålet om hvorfor vi gråt ble v i begge enige om at det var gledestårer (på en måte).. vi lyttet nemlig til en eldre dame som lå ved siden av meg på sus som sa til sine pårørende at vi må ta en dag om gangen og nyte det. De ordene der satte noen sterke følelser i sving hos oss og det var derfor vi gråt. Jeg var kjempelei meg på det tidspunktet fordi det gikk opp for meg at jeg har blitt alvorlig syk og må forandre hverdagen min (vår).. man skal faktisk nyte hver eneste dag og ta en dag om gangen, jeg skulle virkelig ha spolt litt tilbake i tid og ha vært uten diabetes, men nå har jeg fått det og nå skal jeg styre den som om livet mitt er likt som før og det blir bra. ✨
Jeg valgte å kjøpe en gave til Henrik som en takk for det han har gjort for meg i helgen! Tenk at han sov i en stol ved siden av meg? Tror dere jeg ba han om å dra hjem og sove i sengen? Jepp, men han er sta og vil sånn være der for meg. Han har måtte se meg få tunge beskjeder, lære nye og litt ubehagelige ting som å få føling og stikke meg selv med sprøyter. Han har sovet dårlig, hjulpet meg, sultet fordi sus har dårlig mat og kjørt meg hit og dit. I mellom slagene spilte han Angrybirds på iPhonen og da bestemte jeg meg for å overraske han med en mediapad i går. Den er større og dersom vi skal flere ganger inn på sus sammen er det gøy om han har noe å bruke som en slags pc. For en kjæreste jeg har, føler meg heldig.
En annen ting som er sykt oppi dette som jeg er nødt til å fortelle dere er at jeg føler meg vanvittig mye bedre i helsen etter at jeg har begynt å få insulin. Jeg er mer våken, drikker og går på toalettet som normalt. Jeg smiler og ler, har masse energi!! Det er helt utrolig å til og med synet mitt har blitt bedre. Akkurat nå er jeg glad for at legene fant utav problemet mitt og at jeg får det kroppen faktisk trenger.
Woopwoop, denne jenta er ute av sus og klar for å leve et nytt liv i samme kropp!! Jeg må nemlig bli kjent med kroppen min på nytt og det kjenner jeg skal bli deilig. Det er ikke alltid man får to sjanser til å hjelpe kroppen vår og det har jeg. Det føles så jææææævlig deilig å komme ut fra sus. Merkelig er det når man kommer inn i sykesengen og får på seg sykehusklærne, man blir jo automatisk dårligere? og det liker jeg ikke. Jeg er ute og det føles ut som en gledes dag, derfor har jeg valgt å gjøre noe gøy for de som betyr noe for meg og dette får dere se mer av imorgen! Tenk så heldig jeg er som har så mange som er der for meg og som stiller opp, kjører meg rundt, passer på at jeg ikke får føling og sover sammen med meg der jeg får en god arm rundt kroppen min, jeg er jo heldig.
Det har vært en av de mest slitsomme helgene mine hittil og tro det eller ei, hjernen min har også fått gjennomgå. Jeg har måtte lære meg en hel haug med nye ting og det er ikke bare bare når man har et bryllup i hode og såvidt fått tid til å fordøye sykdommen. Jeg har jo fått diabetes og syns det er helt greit. Dere tenker nok at jeg har blitt sykere av å være på sykehuset nå, men det er sant. Jeg skal kontrollere kroppen min og styre diabetesen min, den skal i hvert fall ikke styre meg og mitt liv. Jeg kan fortsatt spise det jeg vil, men med måte, begrensninger og med justeringer gjennom insulin og det er helt topp det. Jeg kommer til å lære og lage mye mat som ikke inneholder sukker. Treningen kommer til å bli en utfordring, men den har jeg også bestemt meg for å klare, så.. det å få komme ut av sus og sitte i skrivende stund på gaten mot Bergen føles AMAZING. Jeg skal hjem til kjæresten og samboeren min, for en lykke!! Vi snakkes i morgen, da kommer jeg til å blogge mer om dette og hvordan ting har vært. Tusen takk for all støtten og alle de fine kommentarene. Jeg ser dere og leser alt, men får ikke svart enda da det er full pågang i alle plattformene mine på sosiale medier. Uansett, vi snakkes snart og jeg er super klar til å fortelle mange ting som har skjedd og som skal skje. Jeg skal snart kjøpe noe sjuuuuuukt for å unne meg selv en premie!!
.. hva skal man si? Tror de aller fleste ikke fikk sjokk da jeg skrev at jeg har fått diabetes noe som er heeeelt utrolig. Jeg har først og fremst lyst til å takke alle dere som har tipset og rådet meg om å komme meg til en lege for å sjekke om jeg muligens kunne ha diabetes. Det gjorde jeg og det hadde jeg! Jeg har også lyst til å takke alle dere som har skrevet til meg og jeg har prøvd å svare så godt jeg kan, men har dessverre null energi til å gå gjennom alle kommentarene enda, men det er selvfølgelig noe jeg skal få til med tiden, først må jeg bli Ingrid igjen.
Det har vært et hektisk døgn, først får jeg vite at jeg har diabetes, deretter var det bare til å begynne å stikke på nåler og komme i gang for at jeg skulle få lov til å dra i bryllup. Dersom jeg ikke hadde klart å stikke meg selv og sette insulin injeksjoner på egenhånd hadde jeg heller ikke fått dratt i bryllupet og nå er jeg evig takknemlig for at jeg 1. ikke er redd for sprøyter og 2. for at jeg gikk 1,5 år på sykepleien og har litt erfaringer rundt det.
Bryllupet i seg selv var stort og det er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Tross for alt kaoset med å måtte lære meg å stikke pluss mye annet på et par timer var det virkelig verdt det og jeg hadde en svært minnerik dag. Tenk at jeg fikk med meg bryllupet til Andrè og Christine dagen etter å ha fått en alvorlig og livsendrende diagnose, nemlig diabetes. Jeg ler faktisk litt når jeg skriver dette for hvor mye har ikke jeg gått gjennom av drastiske forandringer det siste året? Jeg som trodde alt gikk oppover og vipps der var det en stor nedgang atter en gang. Jeg føler virkelig at jeg lever i en berg og dal bane som er større en de aller fleste sin de siste året og nå takler jeg dette bedre en noen gang! Dette er helt vanlig, legene har stålkontroll og jeg skal da klare å venne meg til dette med diabetes på lik linje som det å bæsje for å være helt dønn ærlig med dere. Heldigvis var det ikke noe verre tenker jeg.. men det kunne ha gått ordentlig galt for man skal virkelig ikke gå rundt med en uoppdaget diabetes. Jeg har hatt høyt blodsukker i flere måneder har de klart å finne ut og et “normalt” blodsukker for meg var over 16.. noe som er veldig høyt. Tenk at jeg har hatt det slik i flere måneder og ikke fått symptomene så tydelig før for 2 måneder siden. I 2 måneder drakk jeg flere liter vann, våknet hver eneste time med sprengfull blære om natten for også måtte springe på do. Jeg hadde lite søvn, var helt tørr i munnen og merket at noe var galt.
Er det en ting som er sikkert så er det at jeg er glad jeg fikk den hjelpen jeg fortjente. Jeg dro til legevakten i Bergen fordi jeg merket at noe var galt og kom dit med tydelige symptomer og de mest vanlige for personer med diabetes. OG BLE HJEMSENDT. Det kunne ha drept meg. Jeg kunne ha kommet i koma og det som sårer meg mest er at jeg verken ble sett eller hørt. Jeg ble ikke tatt på alvor og jeg BA om å få et stikk i fingeren for å sjekke blodsukker da alle sa jeg mest sannsynligvis hadde diabetes. Fikk jeg det? Nei, det var for stress for meg. Meg av alle ting. Det var jo jeg som ba om dette og vet dere, det som var mest stress for meg var å ha disse symptomene, ikke å få et stikk i fingeren og et liv i behold.
Man skal ta mennesker som merker store forandringer med kroppen sin seriøst og jeg ble ikke det. Blodsukkeret mitt lå på over 21 en periode og jeg kunne ha fått forgiftning og gått inn i dyp koma. Så, merker du slike symptomer.. kom deg til legen og be om et stikk i fingeren, det koster deg og legen 5 sekunder ekstra og et menneskeliv i god behold. Jeg er så satt ut jeg!! Håper de får orden på den legevakten i Bergen og tenker mer over at man ikke må komme inn med blod i ansiktet, haltende og gråte for at man skal få hjelp, men at man faktisk også får hjelp dersom man ser “vanlig” ut. Det er så vondt og skremmende og vite at dette kunne ha gått ordentlig galt og i verste fall ende opp med døden for min del.
Auch.. dette er stikkene mine etter et døgn med diabetes.. skulle så gjerne ønske at jeg ikke fikk dette.
Tenk at denne baggen her blir min nye følgesvenn på lik linje som mobilen min, det er så sjukt.
Ja.. så sitter jeg her da, på sykehuset i Stavanger og har blitt fortalt noen ting jeg liksom skal prøve å ta inn mens jeg hadde all glede over noe helt annet, nemlig bryllupet som er i morgen. Det føles ganske kjipt, men samtidig litt deilig å få svar på det som har vært problemet mitt de siste månedene. Akkurat nå er det mye som irriterer meg og følelsene mine svinger noe så sjukt mye. Jeg er sint på sykepleien i Bergen som sendte meg hjem og ba meg om å drikke mindre uten å teste noe som helst, jeg er lei meg fordi jeg har fått noe jeg må leve med resten av livet, jeg er frustrert og stresset over å kanskje ikke få være en del av bryllupet i morgen. Det er rett og slett helt jævlig. Jeg savner Henrik, vil være frisk og kunne nyte dagen i morgen. Nå ser det ut til at jeg kanskje ikke får dra dit og få med meg alt.
Jeg har fått diabetes, mer vet de ikke enda. Jeg sikker som sagt på sykehuset på akuttavdeling med et blodsukker på 21,4 (tror jeg de sa). Det er høyt, altfor høyt og farlig om jeg ikke får hjelp. Jeg er ganske redd, men føler også at jeg er i trygge hender her jeg ligger i en sykeseng. Jeg kjeder meg og valgte derfor å oppdatere dere! Mamma prøver å underholde meg og er nok “glad” for at det ikke er hun som ligger i sengen og er syk denne gang. Det forstår jeg – men redd er hun.
Takk til alle dere som ba meg om å sjekke meg for diabetes. Dette er noe jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å få eller ha. Når det ble skrevet av dere at dere trodde jeg hadde det skal jeg ikke lyve og si at jeg trodde dere, for jeg tenkte nemlig at det var ganske teit og ikke noe jeg hadde. Heldigvis ringte jeg til legen min i morges og nå får jeg hjelp. Det er bedre å ta en test for mye og i de aller fleste tilfellene er det ikke noe galt.. i min situasjon var det ikke bra og da blir det i hvert fall gjort noe med det. Såååå.. livet kan snu fort opp ned. Dette skal jeg klare fint, men det er fortsatt dritt også skjer det dagen før bryllupet.
Jeg gleder meg til Henrik kommer i dag og til jeg får vite mer om dette. Det som skremmer er hvor mye vi stoler på mennesker rundt oss og slikt. Tenk om jeg hadde hørt på han sykepleierassistenten i Bergen og bare drukket mindre.. fysøren. Det er livsfarlig, bokstavligtalt. Heldigvis visste jeg med meg selv at det er noe spinn galt her..
Jeg er så stolt. Endelig skjer det alle har ventet på og det kommer til å bli en av de fineste opplevelsene og beste minnene noen sinne. Jeg sitter i skrivende stund i Stavanger – fordi – jeg skal i bryllup til storebroren min Andrè og hans vakre brud Christine allerede nå på lørdag. Dette kommer til å bli en av de beste helgene på lang tid (det er jeg sikker på) og ikke nok med det så kan jeg ikke huske sist gang jeg var i et bryllup til noen. Mamma og Pappa giftet seg da jeg var ca ett år og nå er jeg 22år.. i mellomtiden kan jeg huske å ha servert i et bryllup, men aldri vært en del av det i form av en gjest før. Det kommer til å bli magisk å få være gjest, nyte seremonien og vise masse kjærlighet rundt brudeparet og familiene vårene.
Denne gang blir helt spesiell og ikke bare fordi det er helt nytt for meg og at jeg blir en erfaring rikere, men fordi det nettopp er broren min som skal gifte seg!! Det er så sjukt for min del og jeg er så lykkelig på deres vegner av at de har kommet så langt i livet og at de skal velge å være hverandres for alltid. Sååå vakkert! Fra å være verdensmester i BMX til å få barn i en alder av 20 år og fått to barn til i ettertid, kjøpt et svært hus og har en jobb han elsker og ikke minst (snart) en kone han er gift med – gjør meg stolt.
Jeg gleder meg så sjukt masse og ville bare forteller hvorfor jeg har kommet til Stavanger. Denne helgen blir utrolig og fylt med masse kjærlighet. ❤️
Jeg har gjort det og det føles utrolig deilig. For to dager siden dro Henrik og jeg inn til legevakten her i Bergen. Det har tatt tid og jeg har ikke helt orket eller gjort noe med situasjonen jeg er. Det er ikke like enkelt å flytte til en annen by for også få fastlege.. jeg står nemlig på venteliste og måtte derfor dra inn til legevakten da det begynte å haste. Dere lurer nok på hva det dreier seg om? Jo, jeg har nevnt noen ganger tidligere at jeg sliter med væskeinntaket mitt, som vil si at jeg drikker unormalt/ekstremt mye væske som vann, saft, brus, mer vann, enda mer vann og ja.. dere skjønner!
Problemet de siste nettene har vært at jeg våkner av meg selv med full blære hver halvtime. Jeg skjønner ingenting.. og nattesøvnen min får virkelig gjennomgå da jeg automatisk våkner av en sprengfull blære. Alt er blankt.. ja, litt mye detaljer her, men det er jo ikke slik det skal være. Noen sier det er sunt å drikke mye, mens andre ikke.. jeg aner ikke, det eneste jeg vet er at dette er en stor forandring i forhold til slik jeg har vært før, derfor føler jeg at noe ikke stemmer helt.
Uansett, jeg måtte få sjekket opp i det og dro til legevakten. Jeg har aldri i hele mitt liv vært mer skuffet over et legebesøk noen gang som det jeg var på legevakten i Bergen. Jeg vet at jeg ikke er vanskelig som menneske og godtar ganske mye før jeg bikker over til å bli ordentlig sint, men denne gang, fyfader så respektløst. Jeg har aldri opplevd maken og både Henrik og jeg så på hverandre, sto med åpen munn og ante ikke hva vi skulle si, begge to var nemlig i sjokk.
Etter å ha ventet i noen timer på å få komme inn til å snakke med en “lege” måtte vi en sykepleierassistent bak pulten framfor meg. Jeg forklarte situasjonen min med inntaket og toalett-situasjonene, jeg forklarte også at jeg er sinnssykt tørr i munnen og har andre symptomer også. Ikke vet jeg om det er normalt eller ikke, men han uttalte seg som om han var en lege. Han snakket om at broren/kompisen (husker ikke) hadde opplevd det samme problemet?!?!?! Hvordan vet han om jeg har et problem eller ikke, og hvilket problem isåfall? Han sjekket meg jo ikke for noen ting og ikke var han lege heller. Det irriterte meg grenseløst der han satt. Hyggelig var han, men ingen hjelp å få. Jeg spurte om han ikke skulle ta blodprøver og slikt for å sjekke meg og tilstanden min. Kanskje jeg manglet noe i kroppen? Han sa seg enig, men mente det var stress for meg og han. Det var ikke så mye folk på legevakten denne kvelden, uansett, skal man få hjelpen man trenger og det følte jeg absolutt ikke at jeg fikk. Jeg var mer redd da jeg dro fra legevakten en det jeg var da jeg kom dit. Underveis da vi snakket med sykepleierassistenten kom det en dame bort til oss.. hun avbrøt og avbrøt. Jeg har aldri opplevd maken, nok en gang. VET DERE HVA HUN SA? Dere må bli ferdig, det er kø. ER DET KØDD? Vi hadde ikke brukt 5 minutter en gang og der sto der en stresset (lat i mine øyne) kvinne som ba oss om å bli ferdig. Hun var direkte ufin og virker som en av de som ikke gjør noe som helst selv, men som bare går rundt og lager dårlig stemning. Unnskyld for frustrasjonen her, men dette er den verste legevaktopplevelsen min noen sinne og jeg kjenner at det koker over. For et opplegg og for en dame. Det ente med at vi avbrøt timen, jeg dro hjem reddere og ble bedt om å prøve å drikke mindre på egenhånd for også komme tilbake om en uke. Det som er dumt her er at jeg har hatt det slik i to måneder nå. Akkurat som jeg ikke har prøvd å drikke mindre? Jo.. uff.
Jeg er kjempesint og lei meg. Jeg har faktisk ikke ord og håper at de tar seg sammen på legevakten i Bergen og begynner å ta vare på pasientene. Det var flere ting vi reagerte på.. det var en dame blant annet som haltet inn mot skranken. Man må trekke kølapp for å få snakke med “legen”, sykepleierassisten.. man kommer ikke inn dersom man ikke trekker lapp. Hun sto utenfor å ventet på at en annen skulle komme ut og at hun kunne spørre om noe. Da kom det en annen sykepleier (eldre dame) som sa på en ufin og direkte måte “sett deg ned du!” og alle reagerte. Hvorfor spurte hun ikke om hun damen som haltet trengte hjelp? eller om det var noe spesielt i og med at hun sto oppreist og ventet? Hun dreit i det og hun jobber med mennesker som trenger hjelp. Uff, jeg spyr.
Det som skjer videre nå er at jeg kommer til å bestille en time hos min egen fastlege hjemme på Klepp. Orker ikke dette her mer og hadde jeg kunne bedt om en ting, var det en unnskyldning fra legevakten.
For noen fantastiske måneder og for et bra valg jeg tok den gang. Nå sitter jeg her i skrivende stund ved spisebordet vårt i Bergen og tenker på hvor fantastisk det er å bo sammen med Henrik. Jeg husker enda hvor mange som mente at vi ikke burde flytte sammen så tidlig og at vi burde vente.. de tok feil (i hvert fall i vår situasjon), fordi dette er det beste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Vi kunne ikke ha bedt om noe bedre selv om vi er uenige til tider. Livet sammen med Henrik i Bergen har gitt meg så ufattelig mye positivt og selv om jeg var redd for at ting ikke skulle funke om vi flyttet inn sammen så tidlig har det virkelig vært vellykket. Å bo sammen med kjæresten var det som skulle til for at vi fikk det komplett og jeg angrer ikke et eneste sekund, for hver eneste dag føler jeg meg takknemlig som har en så god og snill kjæreste. Det er ikke til å legge skjul på at de siste dagene/ukene har vært tøffere en tidligere når det kommer til mamma og kreften hennes. Tårer har lagt seg som små dammer rundt meg i sengen og det å ha et menneske som virkelig bryr seg og er der for meg i de tidene er ubeskrivelig. Jeg merker hvor tøft det er for Henrik også som stiller opp og er der for meg, likevel ser jeg at vi blir sterkere sammen av å åpne oss opp og være der for hverandre.
Dette er klissete og jeg vet jeg at virker som om jeg snakker så fantastisk rundt dette med Henrik og meg, men det er faktisk sant og det er det som føles så deilig! Jeg er stolt over han og elsker han.
Nå har vi bodd sammen i noen måneder og tiden har flydd forbi. Vi har enda ikke rukket å gjøre huset ferdig innredet, men det spiller egentlig ingen rolle for oss og vi tar det litt som det kommer med tiden da vi er usikre på hva vi vil ha også videre. Jeg har virkelig troen på at vi kommer til å forme huset slik vi ønsker og bare nå føler jeg meg hjemme. Heldigvis har denne reisen så langt vært et riktig valg for oss to og jeg husker enda den gang jeg bestemte meg for å flytte inn sammen med han at dersom dette ikke funker, kommer det heller ikke til å funke i fremtiden! Mange støttet meg i den tanken der og nå sitter vi her og er enda kjærester, enda veldig forelsket fordi vi tar vare på hverandre og bor sammen enda, jeg elsker det. Det å bo sammen med kjæresten er det beste valget jeg har tatt og om du er usikker er det noen ganger lurt å bare kjøre på, funker det ikke så gjør det ikke det og da har du heldigvis funnet ut av det ganske tidlig vil jeg si.
