Aah, enda en reise bestilt.. og denne gang går turen til Bergen, er dere sjokkert? Hehe. Jeg skal besøke Julie igjen også skal vi nok møte en del andre dere har sett på tv-skjermen.. Det å skulle reise igjen føles ganske bra, men samtidig er det ikke like morsomt å dele nyheten lengre fordi jeg reiser såpass mye som jeg gjør. Føler dere at jeg reiser mye eller er det en dum tanke jeg bygger opp i hode mitt selv? Bare tanken på å reise gjør meg veldig glad, det føles på en måte befriende, men samtidig også litt skummelt på samme tid, både fordi jeg vet med meg selv at jeg gjør det jeg vil her i livet å reiser, i tillegg knuser jeg angsten og redselen for å fly!
Det er ganske sykt å tenke på hvor ekstrem flyskrekk jeg hadde tidligere i forhold til nå og det er så befriende at det er sånn halvveis borte. Jeg føler selv at angsten er noe vi lager oppi hodene på oss selv, men jeg skal ikke uttale meg der da jeg ikke kan nok om det. Aldri før har jeg vært redd for å fly, men da jeg ble eldre.. rundt 18 år ble jeg ordentlig redd, jeg gråt, skalv, ble kaldsvett, hadde høy puls og slet med å få kontroll over pusten min, noe som er helt jævlig.
Når jeg tenker tilbake på hvordan i alle dager det er mulig å gå fra og ikke være redd til å plutselig ha angst på så kort tid skremmer meg.. og jeg har veldig mange tanker rundt dette, for hvordan er det mulig? Ja, jeg har opplevd en del ekle ting, men det gjør vi nå uansett hvor vi er i verden. Det jeg tror det kom av var den følelsen da flyet sank flere meter ned fordi det kom inn i en luftboble eller noe? Jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare dette, men det skjedde da jeg var rundt 18 år og klar for å reise mye alene, helt til angsten(??) tok over. Ikke har jeg peiling på om det er angst, men det er i hvert fall helt forferdelig og det føles ut som man skal miste seg selv. Da flyet sank falt drikkene til de rundt meg på gulvet, noen hylte og det var det, to sekunders fall med to piloter som hadde full kontroll i cockpiten gjorde at jeg har slitt med å fly alene i lang tid. Skremmende, ikke sant? Heldigvis, har jeg klart å vinne tilbake kampen over tankene mine – fordi nå tenker jeg faktisk ikke noe særlig over alt som kan skje.
Er det en svært viktig ting jeg har lært det siste året er det å ikke tenke (viss eller om) det og det skjer. Tro meg, det er det beste jeg har lært hittil i år fordi det har hjulpet meg gjennom flyskrekken og redselen for å miste mamma. Vi er ikke her for evig og alltid, vi har en tid til å leve på og den er veldig forskjellig fra person til person. Jeg orker ikke å bruke tiden min på å tenke viss eller om hver eneste dag for også ikke kunne ha det bra med meg selv. Det jeg gjør er å tenke positivt, se fremover og selvfølgelig tenke konsekvenser. Man skal ikke være naiv heller, man må tenke over negative ting som kan skje også, men det finnes grenser på hvor mye vi skal la hode og tankene våre bestemme og ta overhånd over det vi vil gjøre. Amen, haha.
Gleder meg til å se denne jenta igjen <3
Nå ble det dypt og mye her fra min side, men jeg vet at det er svært mange der ute som har flyskrekk, derfor deler jeg mine erfaringer og små tips, plutselig hjelper det deg også! I hovedsak skulle jeg skrive at jeg får veldig dårlig samvittighet av å fly så mye som jeg gjør.. det er ikke bra for miljøet og ja – jeg sitter igjen med en ganske dårlig samvittighet. Heldigvis kjører jeg ikke så mye bil lengre. Jeg har lyst til å bli flinkere til og ta hensyn til miljøet, derfor skal jeg tenke over hva jeg gjør fremover for å bidra til at verden muligens blir litt bedre.. den blir i hvert fall ikke det om alle tenker at det ikke er vits.