Jeg er redd, livredd og har med hånden på hjerte vært veldig “ikke til stede” den siste tiden. Dette er noe som svinger veldig fra uke til uke hos meg. Det er slitsomt, men noe jeg ikke kan gjøre så mye med da disse vonde følelsene om kreften hele tiden ligger der og irriterer underbevisstheten min. Det er egentlig veldig rolig i livet mitt akkurat nå, men det er liksom alltid noe selvom.. da føler jeg ofte det handler om sykdommen min eller mamma sin, fordi det er de to tingene som har preget livet mitt mest de siste to årene, på godt, men også på vondt. Vi blir aldri kvitt dem og de påvirker livene våre hver eneste dag, vi blir satt på prøve og vi må tåle å få beskjeder som er både positive og negative fra legene. Det har vært rolig i det siste, mamma har hatt det ganske bra med kreften til å være i den situasjonen hun er i og jeg har kommet inn i gode rutiner med diabetesen min – og ellers har det ikke vært så mye sykehus besøk på en god stund fra verken mamma eller meg og det har vært helt fantastisk. 😭💛
Det var en periode der jeg var så lei av sykehuset at jeg holdt på å spy. Jeg orker egentlig ikke å ha det slik og hadde det vært opp til meg hadde jeg ikke ville hatt det slik, men vi har dessverre ikke noe valg. Så, nå på fredag som kommer får vi endelig svarene vi har ventet på i lang tid nå.. virker de nye tablettene til mamma som de skal? Har de spredd seg mer, eller er det stabilt? Kan hun fortsette på disse nye medisinene, eller må hun kanskje få cellegift igjen? Det er så mange spørsmål, skumle spørsmål, nysgjerrige spørsmål, spennende spørsmål og dette kan vi få svaret på allerede nå på fredag.. hjelp.
Det er virkelig ikke til å legge skjul på at jeg både gruer og gleder meg. Å få svar på ting har jeg lært meg er utrolig viktig og givende, men samtidig er det ikke alle svarene vi har lyst til å høre og det er dette jeg er redd for skal skje på fredag. Positiviteten har ikke vært helt på min side de siste årene og jeg føler at det har vært en stor nedtur til en ny stor nedtur.. slik har det fortsatt. Likevel har jeg alltid det lille ekstra håpet om at mamma er et mirakel og jeg krysser alt jeg har av fingrer for at det går bra, at vi får gode svar på fredag og at hun kan fortsette med de nye medisinene i mange år fremover som kan forlenge livet hennes! Det er alt jeg håper de neste dagene og måtte alt hell være med henne.
Nå vet dere hva jeg føler og hvordan vi har det, det er ikke alltid like lett å få oppdatert dere, men når det kommer til akkurat dette syns jeg det er viktig å være åpen om det og prøve å få med flere som kan sende henne gode tanker på fredag. Jeg får frysninger av å skrive om dette, det er ganske tungt og jeg vil henne bare det aller beste nå, jeg vil ikke miste henne og jeg vil heller ikke miste motivasjonen for at hun skal bli frisk eller få leve i mange år fremover.
