Når sykehuset har blitt en stor del av livet mitt det siste året.. 

I starten da jeg begynte å tilbringe mye tid på sykehuset sammen med mamma hadde jeg aldri i min villeste fantasi sett for meg at jeg selv skulle være i en lignende posisjon som henne. For selv om hun har kreft og jeg har diabetes som er to helt forskjellige ting er vi begge nødt til å dra ofte inn og ut på sykehuset. Ikke fordi det er akutt hele tiden, men fordi vi er nødt til å jevnlig sjekke sykdommen for å kunne holde den i sjakk og for å kunne få de oppdateringene vi trenger! 

Det skal jo sies at mamma var mye oftere og lengre der inne da hun fikk cellegift over flere timer, men slik er det ikke lenger! Hun skal jo faktisk begynne med den nye medisinen om kort tid og det er et visst antall tabletter som skal tas og de kan hun ta hjemme, noe som gjør livet ganske annerledes for hennes del. Jeg har virkelig troen på dette med den nye medisinen og som jeg har sakt til dere før.. hun er et mirakel, jeg er ganske sikker på det og jeg har aldri gitt henne opp.

Så, over til dette med sykehuset nå som jeg har fått diabetes. For det første aner jeg ikke helt hvorfor jeg skal inn, men det er nok for å ta en kontrollsjekk over hvordan det har gått og veien videre der også! Når jeg tenker på det kjenner jeg at det skal bli deilig å gå på denne timen nå på fredag.. rett og slett fordi alt var så sinnsykt stress da jeg fant utav dette med diabetesen og bryllupet på samme tid.

Det var en kaotisk tid i livet og jeg ble fortalt av legene at de hoppet over “startfasen” på meg, da det første jeg gjorde var å stikke og beregne insulinbehovet mitt samme dagen som jeg fikk diabetes! Det er noe jeg er ganske stolt over.

I går var forresten innom på Haraldsplass Diakonale sykehus for å ta blodprøver og en urinprøve, som igjen skal brukes til timen på fredag! Det er noe jeg gleder meg mye til! Samtidig er det ganske rart å tenke på at dette er mitt “nye” liv og slik må jeg ha det resten av livet (med mindre det kommer ny forskning og medisiner). Sykehuset blir jo en del av meg, men i mindre grad en slik det har vært for mamma.. noe jeg er glad for. Jeg har nådd en egenandel-grense og får dekket alt av utstyr, sprøytespisser også videre.. det er rart altså, tro meg, og det har gitt meg noen “støkker” og bevist at dette faktisk er realiteten. En ny rutine har det blitt, men jeg skulle så gjerne ha vært foruten den.