JEG GRÅTER AV REDSEL

Nå er det to år siden mamma fikk kreft og enda sliter jeg. Det er ikke noe jeg er så flink til å vise til noen egentlig, ikke engang til Henrik, men ettersom vi ser hverandre hver dag merker han ofte på meg at noe ikke er som det burde være. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg orker nesten ikke å snakke om kreften hennes til noen og slik har det vært siden hun fikk det. Vi kan snakke om det innad i familien av og til, det hender også at jeg snakker med Henrik om ting og har delt noen ting her på bloggen om det, men det er veldig mange følelser som ligger i meg som jeg ikke har orket å dele med dere.. bare fordi det er jævlig.

Jeg vet at jeg ble et annet menneske etter at mamma ble syk. Alt av følelser ble holdt inne frem til jeg noen dager bare sprakk helt og knakk sammen.. egentlig uten at jeg ville det, men det gikk ikke an å holde det inne mer. Jeg var en tikkende bombe og humøret mitt svingte herfra til helvete om jeg skal si det rett ut. Henrik er den som ser det mest og som har vært verdens beste kjæreste til å være der for meg når jeg har trengt han som mest. Likevel er det vondt, enda skjer det, to år etter at mamma fikk kreft. Alt er jo for øyeblikket veldig stabilt og fint noe som føles veldig deilig og hverdagen er mye roligere en den var. Man senker skuldrene, men likevel ligger det der i det skjulte for andre, men svært tett oppi meg. Jeg kan enda gråte av redsel for at noe plutselig skal bli verre med henne eller at hun skal dra bort herfra. Det klarer jeg faktisk ikke.

Mange ganger føler jeg meg som et dårlig menneske fordi jeg er redd for at jeg ikke viser nok kjærlighet til henne. Alt jeg vil er å vise hvor mye hun betyr for meg og at hun skal være klar over hvor høyt jeg elsker henne, men det føles bare aldri ut som jeg klarer å vise det nok. Virker jeg falsk da? Nei, jeg vet jo det.. men jeg klarer ikke å uttrykke det jeg vil. Jeg vil så sårt bare klemme henne hele tiden, sitte inntil henne og snakke i flere timer, smile og le av alt.. men det går ikke. Det som skjer er at jeg heller går rundt og er skuffet, sint og lei meg, spesielt når jeg er med henne og det er jo absolutt ikke det jeg ønsker!! Jeg tror at “presset” mitt for at hun skal vite hvor mye jeg elsker henne er så høyt gjør at jeg blir mer sint på kreften, ikke henne. Jeg vet at jeg ikke er tilstede i alle samtaler og i alle situasjoner, jeg vet at jeg kan virke som jeg ikke bryr meg eller som jeg er sint på henne, når jeg egentlig er sint på sykdommen, men jeg er ikke det. Jeg er bare så forferdelig frustrert og når jeg ser henne har jeg lyst til å angripe henne og dra ut kreften. Jeg blir sint og så jævlig skuffet over hva det nå en er som har gitt henne dette!

Man skulle nesten tro at jeg virker gal, men jeg vet at flere har kjent på denne følelsen og at det er svært frustrende og ikke føle at man strekker til og får sagt det man vil når noen man elsker så høyt er i en så jævlig sårbar situasjon, men at man får en motsatt effekt og virker mer utakknemlig og sint. Det er helt jævlig det og det er kanskje en av de følelsene jeg sliter mest med akkurat nå.. nå når kreften er stabil og fin, rart med det. Jeg er sinnsykt redd, livredd faktisk og jeg er mange ganger irritert på meg selv for at jeg ikke er mer tilstede, men jeg klarer virkelig ikke å holde fokuset på riktig plass, jeg klikker.

Jeg skal virkelig jobbe mer med meg selv rundt dette, fordi vi har kun en viss tid her i livet og det gjelder for alle. Jeg kan ikke være hun som ikke er tilstede for noen, eller som ikke er glad fordi jeg er irritert på noe jeg ikke kan gjør noe med, kreften. Jeg er nødt til å ta tak i meg selv og fikse det, men det er sinnsykt vanskelig.. derfor setter jeg pris på om dere kan dele erfaringer med meg.. virkelig.

15 kommentarer
    1. Føler virkelig med deg, Ingrid ❤ Min mor fikk lungekreft med spredning i 2016 og døde knapt 2 mnd senere 😥 Var en helt uvirkelig situasjon å stå i, og jeg var og er så sint på kreften. Klarte ikke å høre ordet kreft en gang i lang tid etterpå, for jeg ble så sint!
      Kan jo kanskje være en idé å snakke med psykolog? Om du ikke allerede gjør det. Sender gode tanker og håper og ber om at det går bra med moren din og at hun lever til hun blir gammel ❤❤❤

      1. Åh, jeg syns du er så god som deler <3 Jeg vet hva du mener med sinne rundt ordet og det er helt jævlig. Ja, jeg får se hva jeg gjør.. men det ordner seg nok (håper jeg). Tusen takk for kommentaren, det betyr mye for meg. <3

    2. Hei kjære du. Jeg jobber med kreftpasienter og jeg tenker at du skal la deg få lov til å reagere på den måten du reagerer på. Det er ikke noe rett og galt. Men som en mamma så kan jeg fortelle deg at mamman din vet hvor glad du er i ho. Det er sånn vi bare vet <3 Det er pårørendesenter i de fleste kommuner nå som kan være fint å ta kontakt med. Stor klem fra meg, som syns du er supertøff som setter ord på det.

      1. Tusen hjertelig takk <3 Ja, hun vet, det vet jeg, men man vil så gjerne fortelle mer, alt egentlig! Bare for å forsikre meg om at HUN FAKTISK vet.. jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det ordentlig. Tusen takk og klem tilbake, så godt å ha folk som kan komme med tips og fine kommentarer rundt dette <3

        1. Som om jeg skulle ha skrevet det selv. Hater ordet kreft og prøver alt jeg kan å unngå det. Leser ikke nyheter og magasin der det er stor risiko for at sykehistorier dukker opp for det går sånn inn på meg. Hater det virkelig at jeg må leve på denne måten, men jeg er pissredd for at det skal komme tilbake på mamma eller noen andre jeg er glad i. Påvirker meg veldig 🙁 godt å lese at jeg ikke er alene om den følelsen. Føler meg så svak til tider..

    3. Mamma fikk kreft for 2 mnd siden. Jeg tar det veldig tøft, men er ikke den eneste. Det er vanlig med slike bekymringer! Men alltid godt og ha noen og prate med. De som skriver til deg på melding « stakkar, går det bra? Jeg vet hvordan du har det» de er veldig gode og ha, men de vet faktisk ingenting. Fordi man vet ikke hva dette dreier seg om før man står midt oppi faenskapet.
      Og nå som corona er her synes jeg hele Norge skal tenke seg om, det er ikke rettferdig at de som ikke har syke i familien går rundt som normalt!
      Husk at vær enkelt er en smittebærer!
      Om du er kristen synes jeg du skal be for sykdom du eller de rundt deg er utsatt for.
      Det er en tung, tung reise, men kofferten er det du som pakker!

      1. Helt enig med deg.. og jeg håper virkelig du har det bra! Trist å høre det med moren din, men det klarer du deg gjennom, vi har ikke noe valg <3 Det er helt sant det.. takk for kommentaren, det setter jeg pris på!

    4. Hei! Var i samme situasjon med min mamma, hun gikk bort i 2017.. Hun fikk brystkreft med spredning til skjelettet og ble værre og værre. Det var helt forferdelig å se hva kreften gjorde, og jeg var så sint og så lei meg for at hun måtte ha det sånn.
      Nå er jeg 24 og kjenner fortsatt på en ekstrem skyldfølelse over at jeg ikke ga mamma nok kjærlighet eller viste hvor høyt jeg elsket henne. I den alderen jeg var i(16-21 år) er det ofte mamma/foreldre man tar ut sinne mot fordi de er din største trygghet. I tillegg er man ung og har egentlig lyst til å være med venner og minst mulig med foreldre, men så skjer det som snur livet ditt opp ned. Dette syns jeg også har vært vanskelig å akseptere i etterkant. Hvorfor dro jeg i den ene bursdagen den høsten når jeg kunne hatt en kveld til med mamma heller.. Men slik går det ikke an å tenke, da kommer man ingen vei og det har ikke noe med at jeg ikke elsket henne eller ville bruke så mye tid som mulig sammen. Har nå innsett at hun visste hvor glad jeg var i henne uansett hva, og at det var helt normalt å være sint, fortvilet og frustrert i en slik situasjon..
      Jeg pleier å si til vennene mine at de må sette pris på hvert øyeblikk de har med sin mamma, da de er heldige som har mammaen sin her enda. For det tror jeg veldig mange tar for gitt og glemmer i blant!

      Håper det går greit med mammaen din og masse lykke til videre.
      Vet ikke om dette hjalp noe særlig, men syns uansett at du er sterk som deler det! Det hjelper å vite at man ikke er alene om sånne tanker.

      1. Åh, blir lei meg på dine vegner, jeg skjønner så veldig godt det du skriver fordi jeg kan kjenne meg igjen i mye av det.. selv om hun er her <3 Nå fikk jeg tårer i øynene. Ja, virkelig, man må sette pris på at man har de og nyte stundene, selv om man har sinne, frustrasjoner og de sterke følelsene der så er det noe som kommer med situasjonen alle er i.. tenker jeg.. selv om det er vanskelig å akseptere. Tusen takk for at du deler, det betyr veldig mye for meg <3 mer en folk tror.

    5. Hei. Jeg forstår hva du mener. Jeg mistet min mor til kreft i lungene med spredning til hele kroppen tilslutt, i desember 2012. Hu hadde kreft i 7 år. Det var en evig reise med opp og nedturer. Det viktigste i nærmeste familie er å prate. Om ikke du tør helt å fortelle alt til din mor, så fortell din far hva du føler rubdt dette. Dette gjør at dere blir enda nærmere og passer på hverandre. Men det aller viktigste er å kontakte et pårørende senter. Det har du rett på, og der kan du prate om alt. Det er lov det du føler og ingen ting er feil. Er faktisk lov å være litt egoistisk i en slik tid. Når du har hvert i samtale så får du det bedre med deg selv + hjelp, som gjør at du kan føle det bedre ovenfor din mor. Men din mor vet og at du elsker henne mer enn noe annet! Ønsker deg masse lykke til. Fuck cancer!!

    6. Har du søsken du kan snakke med? Hvis ikke er det beste å snakke med familien om følelsene du går igjennom. Jeg synes selv det er vanskelig å åpne meg opp for eller dele disse følelse med noen som ikke står vedkommende like nær som meg. Først og fremst fordi det føles som om de ikke kan relatere på samme måte som deg og man føler de ikke helt forstår. Derfor synes jeg det beste er å snakke med nær familie som ofte går igjennom de samme følelsene.

      Jeg var i lignende situasjon med en nær familievenn. Det eneste som hjalp meg med å få en viss ro i sjelen var bønn. Uten bønn hadde jeg nok hatt mye sinne inni meg.

      En annen ting er at jeg forstår følelsene du går igjennom. Når jeg tenker tilbake på dette familiemedlemmet husker jeg den siste tiden best. Jeg er glad jeg stilte opp og prioriterte å besøke henne. For man vet aldri når ens siste dag er. Selv hadde jeg i din situasjon prøvd å legge sinnet fra meg mens jeg er med mor. Jeg hadde prøve å vise så mye kjærlighet som mulig og gjøre tiden vi har sammen koselig og noe fint å tenke tilbake på. Dette er lettere sagt enn gjort for det er utenkelig det du går igjennom med din egen mamma.
      Jeg håper alt ordner seg ❤️ Dere er i mine bønner og jeg håper av hele mitt hjerte at alt vil ordne seg. Og uansett hva så vet hun hvor glad du er i henne, ikke tvil på det ett sekund ❤️

      1. Jo, jeg har en bror å snakke med og det er bra! <3 Jeg skjønner hva du mener og takk for at du deler!! Det betyr utrolig mye for meg og jeg tar det virkelig til meg, for alt jeg vil rundt dette er å bli bedre til å snakke om det og få det bedre med meg selv også.

        Tusen takk igjen, dette var veldig fint og godt å lese <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg