Dette er hun venninnen min som jeg var ute med i går kveld (Cornelia) <3

For første gang siden jeg fikk diabetes opplevde jeg noe ubehagelig på byen i går. Det er faktisk første gang jeg har reagert, blitt satt ut og nesten følt meg litt uvel i hele situasjonen, og det er noe jeg sjeldent blir når det kommer til diabetesen min. Han som lagde situasjonen jeg skal fortelle om var absolutt ikke frekk og jeg vet at han bare var nysgjerrig og skulle tulle, men jeg har ikke vært borti en lignende situasjon før og da ble det veldig rart.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Helt siden jeg fikk diabetes har jeg alltid vært “stolt” over sykdommen min og ikke brydd meg så mye om det. Jeg har den, kan ikke gjøre noe for å bli kvitt den og da har jeg valgt å heller tenke positivt med den og ta godt vare på meg selv og helsen min. Derfor er trening og et sunt kosthold svært viktig for meg med diabetes og så lenge jeg kan gjøre “noe” for å holde meg frisk så vil jeg det.

Det som skjedde da var at jeg og en venninne sto i kø for å komme inn på en uteklubb, der det sto en gutt ved siden av meg som var nysgjerrig på shippen min på armen. Det forstår jeg og svarte han enkelt og greit hva det var og hvorfor jeg har det på. Han snakka mye om type 1 og 2 og snakka nesten ned type 2 litt i form av at det var folk som selv lagde seg sykdommen. Når jeg sa til han at jeg hadde type 1 ble han sånn “flasks” og jeg ble ganske satt ut.. tenk om jeg hadde type 2 da og hva så?! Uansett.. vi gikk inn på klubben og han kom flere ganger bort til meg og latet som han stakk i meg insulin med armen sin.. jeg syns bare hele den situasjonen var ubehagelig og så “snill” som jeg er ler jeg det bort, men innerst inne var det ikke gøy. Det var ubehagelig og teit, ikke morsomt og jeg ville bare at han skulle la være. Jeg kjenner ikke gutten og sykdommer generelt skal man helst være litt forsiktig å tulle så mye med ettersom man ikke vet hvordan andre som har sykdommen selv opplever det.

Jeg er absolutt ikke redd for å vise at jeg har diabetes eller å snakke om det, men når mennesker jeg ikke kjenner snakker sykdommen ned og skal tulle med det en hel kveld er det sinnssykt irriterende. Jeg forstår bare ikke hvorfor han gjorde det og jeg husker også at jeg sa til venninnen min at det var en svært uvanlig og ubehagelig situasjon å være i, fordi jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Heldigvis dro vi derfra og ingen andre oppførte seg som han, likevel angrer jeg litt på at jeg ikke sa i fra.

Det er så sjeldent der jeg er borti slike situasjoner og etter gårsdagens festligheter har jeg blitt en erfaring rikere. Jeg elsker at folk kommer bort å spør meg høflig og det der, men ikke å kødde med at man stikker meg med insulin, også er det kleint, ingen som ler og ikke morsomt.. jeg ble bare så kokt inni meg.. men men.

Jeg hadde faktisk en dritbra kveld uten om den hendelsen og jeg tar meg ikke nær av det, men om dere som leser kan få et tips av meg så er det å være litt forsiktig om hva man tuller med, for man vet aldri hvordan den andre oppfatter det og føler rundt det. Nå skal jeg ta kvelden og spille litt fortnite, vi snakkes!!