Har dere noen sinne vært like redd som meg for å miste noen dere er glad i? Det er jeg. Hver eneste dag, hvert eneste minutt og hvert eneste lille sekund.. det ligger alltid der og noen ganger tenker jeg mer over det en andre, men redselen er fortsatt der og jeg vet ikke om jeg liker det eller ikke. 

Det har skjedd noe med meg i det siste som har gjort at jeg har vært lei meg og grått i telefonen til mamma.. jeg bestemte meg for å fortelle henne om hva jeg har opplevd og at det aldri har skjedd meg tidligere. Er det noe galt med meg, mamma? Var det første jeg spurte henne om da jeg fikk i svar at nesten alle går gjennom slike perioder i livet og jeg tror at dette er en del av den voksne meg. Den forandringen der jeg ser og har innsett hva som er viktig for meg i livet og at jeg faktisk er redd for å miste de jeg er glad i. Det er ikke bare noe jeg sier, men noe jeg også føler sterkt på og det gjør meg lei meg.😅

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det som har skjedd to eller tre ganger i det siste er at Henrik og jeg har sove, begge to i samme seng og veldig ofte sovner han før meg da han står opp tidlig. Det er ganske koselig skal jeg si dere og jeg elsker å ligge ved siden av han og kunne se at han har det bra og er trygg, men det har også i de tilfelle hendt at jeg har begynt å gråte mens jeg har strøket han på kinnet eller ryggen. Jeg er jo livredd for å miste han, jeg tenker på ulykker, alt. Det er helt vanvittig og jeg har kjent så sterkt på det at jeg er redd fordi han er min aller største kjærlighet. Jeg elsker han og vil virkelig ikke være uten han heller.

Tårene kommer bare. Jeg har null kontroll på de.. det er bare følelsene mine som så ukontrollert bare viser seg fram og jeg liker det litt også, er det rart å si? Endelig kjenner jeg på de sterkeste følelsene, kjærlighet og det å elske noen mer en jeg noen sinne har gjort tidligere. Han betyr alt for meg og jeg syns det er bra å kjenne på den redselen da jeg er 100% sikker med meg selv at dette er ekte, sterke og følelser jeg skal kjenne på fordi jeg er jo redd for å miste han. Det er så sterkt og veldig vanskelig å forklare! <3

På et tidspunkt måtte jeg ringe mamma og fortelle henne fordi jeg trodde jeg hadde blitt gal, men det er jo egentlig ganske fint? Det føles ut som jeg har funnet min plass i livet. Ikke alt enda, jeg har fortsatt mye å finne ut av, men det ene er i hvert fall helt sikkert og det er at Henrik er helt klart den store kjærligheten min og jeg vet at det er ekte kjærlighet der.