Jeg er knust. Hvor skal jeg begynne? Nå er det andre gang jeg forsøker å skrive dette innlegget, men det er fortsatt like vanskelig å skulle fortelle noe så forferdelig sårt og vondt som dette her.

Vi er inne i oktober måned, måneden for kreft og alle mine tanker går til de som har mistet noen i kreft, vært vitne til det eller opplevd det selv. Jeg føler med dere og jeg er selv i denne situasjonen hvor min kjæreste mamma har kreft. 

Så.. hvorfor er jeg inne på dette temaet? Og nei, det er ikke for klikk på bloggen, eller for å bruke mamma for å få klikk. Jeg driter i klikk og alt dette med sosiale medier når det kommer til noe som er så tøft og sårt som dette med sykdommer i familien. Jeg ønsker å dele mine erfaringer, tanker og opplevelser rundt det å vitne et kjært forelder å få en alvorlig kreft. Jeg vet at jeg ikke er alene, men jeg ønsker også å få andre til å ikke føle seg alene, derfor deler jeg/vi, fordi mamma syns også det er godt når jeg kan være åpen om det å få ting fortalt slik hun slipper å ringe hundre stykker selv.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

1.Oktober fikk mamma en beskjed fra legene etter CTen hun tok om at de har sett en ny liten kul i buken hennes på omtrent 1cm.. og etter å ha vært så stabil og fin i formen er det ganske tøft for henne og oss rundt henne at dette skjer nå. Helt plutselig.. føles det faktisk ut som. Hvorfor? Jeg vet ikke, og jeg kan dessverre ikke svare. Hva kan de gjøre? Jo, de skal i neste uke ta prøver av kulen for å finne ut om det er kreft, betennelse, arrvev eller noe annet, men i denne uvitende fasen blir man ganske nedbrutt og nærmere «gal» av overtenkningen. Alle spørsmålene vi ikke får svar på. Jeg vil så gjerne ta det bort, hjelpe henne, men alt jeg kan gjøre er å være der for henne, igjen og igjen, for alltid faktisk. Fordi hun har klart seg gjennom to svære svulster tidligere og denne her skal hun også klare! Hun er mitt mirakel og har en vilje av stål. 

Vi vet jo som sagt ikke helt hva det er enda så man skal ikke tenke det verste, men jeg er livredd. Vi er livredde og det er aldri kult når de finner en ny kul i henne. Dette er helt jævlig og jeg har fått 20kg på skuldrene igjen.. det kommer og går som en del av livet mitt og det får jeg virkelig heller ikke gjort noe med. Utenom dette har jeg alle fingrer krysset for henne! Hun skal nå sjekke hva kulen er og evt operere, fjerne den.. ja.. dette kommer an på hva det er. Uff.. jeg får tårer. Jeg håper dere sender henne gode og sterke tanker slik at hun kjenner at vi (dere) oss er der for henne slik at hun får den ekstra styrken til å gi jernet og kjempe.

Jeg er evig takknemlig for dere som følger med enda og som er der, som bryr dere på godt og vondt! Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort uten dere, så takk for det.❤️