Ja.. jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne egentlig. Dagen i går var veldig fin og det å få en telefon om at pappa ble hentet med ambulansen var veldig uventet og ganske sjokkerende. Hvorfor? Hva? Når? Alle tankene og spørsmålene.. den ekle følelsen av å ikke kunne gjøre noe eller vite noe om situasjonen er ekkel. Jeg har ikke ord. Først visste vi ikke helt hva som skjedde med han! Mamma ringte meg for å gi meg en oppdatering på det hele og når mamma sier “han har et stort trykk i brystet, de må finne ut hva det er”, så blir man veldig redd. Jeg ble kjemperedd faktisk og merket med en gang at angsten for å miste en foreldre kom raskt innpå meg. Noen tenker nok at jeg er dramatisk her, men etter å ha gått gjennom så ufattelig mye tungt med sykdom og foreldre fra før av syns jeg det er vanskelig å skulle “akseptere” at den andre forelderen min også blir syk eller noe lignende der. Det er jo som regel ikke bra med trykk i brystet og heller ikke at ambulansen kommer. 

Hadde det vært noe alvorlig med pappa hadde vi alltid klart det! Jeg mener ikke at jeg ikke hadde godtatt det, men det hadde føltes veldig urettferdig og vondt.. for hvor mye tåler man av det vonde før man går ned i kjelleren igjen?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det har vært tøffe tak i familien de siste årene og jeg syns ikke det passer seg med noe mer negativt og mer sykdom nå, men dessverre kan man ikke alltid noe for at sykdommer oppstår og det at pappa fikk hjelp av ambulansen og helsepersonell er veldig veldig fint! Han betyr absolutt alt for meg og jeg er ekstremt glad i pappaen min!❤️ Jeg og mange andre er redd for å miste foreldrene våre og når året har vært så tøft som det har med egen sykdom, kreft og det der blir det plutselig veldig mye å ta inn. Pappa skal ikke bli syk nå, det kan han bare ikke.

Ambulansearbeiderne bestemte seg for å ta han med til legevakten der de sjekket han og alt var heldigvis fint med han. De tok noen blodprøver på sykehuset etter det for å forsikre seg om at det faktisk var bra og jeg føler meg utrolig lettet og glad på pappas vegner.

Jeg er veldig glad for at det så langt ser bra ut og at alt gikk fint med han, men det er skremmende og nok en gang vil jeg huske dere og minne dere på hvor viktig det er å leve i nuet og hvor viktig det er å ta vare på de man er glad i.