Jeg har lyst til å oppdatere dere angående mamma. Det er utrolig lenge siden og det er flere som spør meg daglig om hvordan det går med henne. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg skrev om henne sist og derfor kommer det en oppdatering nå. Mamma har fortsatt eggstokk kreft med spredning. Hun må gå på cellegift for å holde kreften stabil eller for å bedre den, men det er vanskelig da kreften hennes er så aggressiv som den er. Det gjør så forferdelig vondt å vite at hun enda går på cellegift. I utgangspunktet skulle kroppen hennes ha vært uten cellegift nå over en lang periode på gjerne flere måneder – den skulle faktisk ha klart å holde seg stabil nok på egenhånd uten cellegift, men etter 2-3 måneder – etter å ha brukt cellegift fast hver 3.uke fikk hun tilbakefall. Denne gang var det på tide å prøve en ny cellegift og må man prøve en ny type cellegift kommer det også nye bivirkninger som følge av giften.

Før hver gang hun tar cellegift må hun ta blodprøver for å sjekke om kroppen er klar for en ny runde med en så sterk gift som det cellegift er. I tillegg sjekker de noe som heter kreftmarkør for å hele tiden oppdatere seg på om kreften er stabil, blir verre eller havner ned mot normalen. Har man under 50 på denne blodprøven er man “normal” som de som ikke har kreft. Da mamma tok denne blodprøven for et par dager siden var kreftmarkøren CA125 på 60. Det er helt sinnssykt bra og det er faktisk nesten nede i normalen. Det som er viktig å huske på er at denne kan svinge kraftig fra uke til uke og man vil følelsesmessig også svinge i humøret. Legene var svært fornøyde med dette og det samme var mamma.

For to dager siden opplevde mamma å kanskje få sin første “skuffelse” av cellegiften, i og med at hun tidligere har hatt lite bivirkninger + gode effekt av cellegiften. Mamma fikk ikke lov til å ta cellegiften sin for to dager siden. Kroppen er ikke klar og immunforsvaret hennes er ikke helt der det skal være. Hun må derfor vente et par dager for også ta nye blodprøver og håpe at immunforsvaret henger med til å kjempe en runde til med cellegift.

Dette er utrolig tungt for mamma og jeg så på hele henne da vi var inne på sykehuset og denne beskjeden kom hvor skuffet hun ble over å ikke få ta cellegiften. Hun sa til meg at når man tar så ofte og så tunge behandlinger er det en trygghet å få giften når man skal. Man vet jo at kreftceller trenger gift for å bli drept. Hun innstiller seg mentalt på å ha mange timer med gift i kroppen hver eneste gang hun skal få cellegift og når det ikke går som planlagt kommer realiteten krypende inn under huden og dette tok rett og slett knekken på henne. Mamma har det ikke helt bra, selv om hun føler seg frisk som en fisk. Når kroppen hennes ikke “orker” på samme måte som hode hennes blir man selvfølgelig skuffet, for hadde dette vært mamma sitt valg hadde hun uten tvil klart å tatt cellegiften sin.

Hun sa også en ting som var forferdelig vond å høre: “hvem faen vil dø, Ingrid?”. Jeg forstår henne, stakkars mamma. Hun er ikke redd for å dø, men redd for å ikke få lov til å delta i minner som kommer i fremtiden og det gjør utrolig vondt. Heldigvis gir vi ikke opp og det finnes mange ulike måter å klare seg gjennom denne kreften på – vi skal klare dette.

Hun sier også at hun har klart å glede seg over de gode resultatene som at kreftmarkøren har gått ned til 60 og det viktigste er å få cellegiften utsatt når kroppen hennes trenger pause. Hun sier at de som er sykere må ha cellegiften før henne i og med at hun må vente en uke også er det pinse oppi det hele. Hvem trenger det mest?.. 

Mamma syns det er vanskelig å takle dette med sitt eget immunforsvar. Hun sier veldig ofte at hun ikke har smerter og at hun føler seg og ser frisk ut. Dette tror jeg på, fordi hun ser frisk ut og hun oppfører seg frisk. Knekken kom da hun dro inn på sykehuset for to dager siden for også få beskjeden om at beinmargen hennes er svekket og immunforsvaret er dårligere.. Hun sier at hun nesten føler seg litt egoistisk, fordi hun har alltid fått tatt cellegiften når hun skal og har aldri måtte ha utsatt det tidligere, men denne gang sa kroppen ifra om at den trenger mer tid til å hente seg inn igjen.

Livet går opp og ned. Cellegiften har faktisk en god virkning på henne og det er vel det viktigste? I tillegg har hun ikke vondt og føler seg frisk noe som er enda bedre. Jeg er i hvert fall stolt over henne og syns at hun takler hele sykdomsprosessen på en måte jeg skulle ønske flere gjorde – hun er et forbilde.