Jeg husker ikke helt om jeg nevnte til dere at jeg i dag kom til å få vite om mamma får fortsette med cellegift eller ikke. Det har vært noen tøffe dager og man går vel egentlig bare rundt med et håp om at det skal gå bra og at man får den gode beskjeden man for såvidt lever etter. For vi mennesker tror jo sjeldent at ting skjer oss eller de rundt oss, merkelig nok. Det har vært noen lange dager og ikke minst følsomme og intense dager. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært utrolig redd, lei meg og følt at det ligger et trykk på brystet mitt som ikke har forsvunnet helt. Da vi var i Stockholm nevnte jeg dette for Sofie N og Sofie K som begge to åpnet seg opp om sine ting. Da vi satt å snakket sammen om dette hadde jeg også det trykket på brystet for hvor jævlig er det ikke at det alltid dukker opp uansett hvor man er, om det er noe gøy man skal gjøre eller ikke. Heldigvis klarer jeg å leve litt i min egen verden også, bare glemme det i noen sekunder, også ligger tanken rundt mamma der jevnt hele tiden. Jeg glemmer det aldri, men jeg lever over og rundt det som om ingenting er vondt. ❤️

I dag var dagen da vi fikk vite om mamma skal fortsette med denne typen cellegift eller om de skal ta henne av cellegiften og eventuelt prøve en ny. Som jeg har nevnt tidligere er det begrenset med ulike typer cellegifter og begrenset med andre tiltak som skal til for at hun blir frisk. Kan ikke bare den forbanna kreften forsvinne?! LA OSS VÆRE I FRED?! Årh, jeg merker at tårene presser på, det jeg skal si nå er vondt, men samtidig ganske bra.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

CA125 heter den blodprøven mamma tar før hver cellegift. Denne blodprøven viser om kreftcellene jobber eller holder seg i ro, den viser også om cellegiften gir de resultatene den skal og derfor er denne blodprøven svært avgjørende og utrolig spennende for hver gang vi får svarene på prøven. Denne gang får ikke mamma cellegift. Kroppen er ikke helt klar for det enda og immunforsvaret må bli enda litt sterkere før det takler en ny runde med cellegift. Dette har skjedd før.. og begynner vel å bli en vanesak for mamma nå med tiden. Det er jo kanonbra at hun i det minste kan få cellegift om en ukes tid (mest sannsynligvis) fordi da har kroppen hennes fått en ekstra uke på å hente inn krefter. 

Før 4 runde med denne andre cellegiftkuren hun tar begynte CA125 og stige.. det er ikke bra og det tyder på at kreftcellene arbeider mye mer.. da hun tok den fjerde cellegiften og fikk resultatene på de nye blodprøvene som hun tok denne gang før denne cellegiften hun skal ta om en uke viste det at CA125 hadde gått ned igjen til 35!! Det er også veldig gode nyheter. Kreftcellene jobber ikke like mye nå og det gjør også at hun får fortsette med cellegiften litt til.

I og med at dette er en av de verre nyhetene er fordi vi har gått rundt og ventet på å få svar på om hun får medisinen sin eller ikke. Det gjør noe med hode og kroppen generelt. Mamma, pappa og resten av familien inkludert meg blir sliten psykisk av det, og denne gang vet jeg at det har vært utrolig tøft for mamma. Flere søvnløse netter og mye bekymring er vel det som kan beskrive min families følelser den siste tiden. Da mamma og jeg snakket sammen på telefonen senest i dag gråt hun. Hjertet mitt brister og det gjør så jævlig vondt. Tryggheten min er redd og det gjør meg hjelpesløs. CA125 begynte å stige midt i cellegiften hennes før runde 4 og da vurderte de å ta henne av denne cellegiften også. 

Det er skummelt og det er ikke mange typer cellegift igjen, det er vel det som er sannheten og det som er skremmende. Lindrende medisiner finnes.. men hvem faen vil gå på det da? man vil jo heller bli frisk og leve. Dritt kreft, dumme, dumme, kreft. ARRRGH. Det klikker inni meg. I dag gråt hun litt fordi hun var lettet også.. på en og samme tid. Hun skal nok få cellegift igjen og heldigvis gikk CA125 blodprøven ned. Forrige gang var immunforsvaret dobbelt så dårlig og nå er det bedre, det er også utrolig deilig. Mamma er redd. Hun er redd for at markøren skal gå over 100 og fra 60 til 100 er INGENTING. Hun er redd for å bli tatt av cellegiften og hva mer skal man si? For et liv og for en dame. Hun er så jævlig sterk. Hun er et forbilde uten like og jeg er så forbanna stolt over at HUN er min mamma og at hun kjemper seg gjennom sitt livs største kamp. Denne vinner hun. ❤️