“Håper du bruker mer tid på moren din”
var en kommentar jeg nylig fikk på bloggen min.

I skrivende øyeblikk ligger jeg i sengen og gråter. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne dette innlegget og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal formulere meg, tenk om jeg skriver noe feil, da har dere på en måte lov til å angripe meg. Det er helt forferdelig og jeg har holdt veldig mye inni meg når det kommer til følelsene mine rundt sykdommen til mamma. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, men det føles bare riktig å hele tiden ha et smil om munnen og si at alt kommer til å gå bra til slutt. Det er betryggende og det er det som gjør at jeg klarer meg hver eneste dag, selv om jeg egentlig har lyst til å gi henne alt jeg eier og har av friske celler, jeg vil gjøre henne frisk og kreftfri og jeg kunne ha gitt mitt liv til henne, fordi hun fortjener det. Livet er så jævlig urettferdig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er ingen tvil om at ting ordner seg til slutt, men jeg er livredd for å miste mamma, hver dag er jeg det. Det smilet jeg hele tiden viser til alle andre er et smil som viser hvor sterk jeg er, et smil som skal få de rundt meg til å føle seg trygge og det smilet skal også hjelpe andre med å slippe og spørre meg så mye om mamma og sykdommen hennes. Jeg vet hvor ubehagelig det kan være for folk rundt meg når jeg har en mamma som er syk, når skal man være der for meg? Hvordan skal man kunne vite hva man skal si for at jeg skal ha det? Når vil Ingrid snakke om dette? Det er så mye og jeg vet hvordan det er å være utenfor i den situasjonen. Derfor er det godt for andre mennesker når eg viser at jeg har det bra, selv om jeg alltid ikke har det. Jeg er så forbanna sterk, familien min er sterk og ikke minst vennene mine er sterke. Hva med mamma da? Ja, hun er den sterkeste av oss alle. Det er hun som ikke har kontroll over sin egen kropp, det er hun som ikke har et valg og å gå rundt skallet og det er hun som er redd for å dø. Hun er det sterkeste menneske jeg kjenner og herregud så mye ros hun fortjener. Etter å ha kjempet seg gjennom sitt livs største kamp med flere cellegift behandlinger, mistet håret på hele kroppen, hatt ubeskrivelige smerter, vært redd for å måtte forlate alle de menneskene hun er glad i, vært redd for å ikke få lov til å oppleve fremtidens minner sammen med familien sin så er hun nå på bedringens vei. Hun har kjempet så mye at hun har klart å få kontroll over kroppen sin som hun en gang mistet. Verdiene på prøvene hennes er ikke til å tro på, nettopp fordi de er så sinnsykt gode. I dag har hun begynt å få hår på hode, hun har faktisk mye hår, hun smiler og nyter livet for hver dag som går. Jeg skjelver fordi jeg er redd, men samtidig så sinnsykt glad. Herregud.

Fra og med den dagen vi fikk vite at mamma hadde kreft har jeg vært der for henne, hvert eneste sekund, minutt og time! Hver dag har jeg tenkt på henne og hver dag har jeg kjent på den følelsen av at hun er et mirakel (for det er hun). Vi har brukt utrolig mye tid sammen på godt og vondt. Vi har skapt minner som aldri kommer til å bli glemt, vi har trøstet hverandre, hatt det morsomt sammen, støttet hverandre og hjulpet hverandre til en hver tid. Jeg har vært sammen med mamma på nesten hver legetime, jeg satt ved siden av henne hver gang hun fikk den forbanna cellegiften inn i kroppen sin. Fordi jeg vil det. Vi har faktisk aldri vært så mye sammen som det vi har vært etter at hun ble syk og det er fantastisk. Jeg angrer på at jeg ikke har vært like mye sammen med henne før kreften og det er trist at når man først innser at man kan miste noen, da skal man bruke mye tid sammen. Plutselig er de man er glad i borte før man faktisk vet ordet av det og jeg håper at dere bruker tid på de menneskene dere er glad i og setter mer pris på den tiden dere har sammen. Livet er kort og vi lever ikke i denne verden for å ha det vondt, vi lever heller ikke for å se på at livet går forbi uten og skape minner og ha det bra. Hvorfor kranglet jeg så mye med mamma før? Hvorfor orket jeg ikke å sette av en time til å gå en tur med henne? Det er så lite som skal til, men vi gidder ikke og det er kanskje noe av det jeg angrer mest på her i livet.

Da jeg leste kommentaren “håper du bruker mer tid på moren din” ble jeg knust. Jeg brøt ut i gråt og lå lenge og tenkte over hvordan noen kunne si noe sånt. Det er svært få mennesker der ute som vet hvordan livet til andre mennesker er bak fire vegger. Det er veldig få personer der ute som vet hvordan familien min har det for tiden. Vi bruker mye tid sammen, omtrent hver eneste dag, men det betyr ikke at livet ellers stopper opp. For mamma har det vært viktig at alle i familien fortsetter å gjøre de tingene vi hele tiden har gjort, for eksempel at pappa bruker tid på å male fordi han liker det, at jeg reiser rundt og opplever nye ting, at Andrè og Christine lever sine liv med ungene. Dette betyr ikke at vi ikke bruker tid sammen. Alle har sine ting i livet som må til for at man skal ha det bra med seg selv også. Til og med mamma er ute og farter hele dagen, nettopp fordi hun vil det. For henne er det viktig å finne på ting, oppleve ting, trene, spise sunt og passe på kroppen sin. Hun har ikke lyst til å sette livet sitt på vent fordi hun er syk. Plutselig er det for sent. Alle i familien er der for hverandre og vi bruker mye tid sammen som en familie, punktum. Dette er helt jævlig. Hvorfor gidder jeg å skrive dette? jeg føler jeg er nødt for å forklare meg, noe jeg egentlig ikke burde føle. Jeg gjør det slik at dere kan lære noe av det – det som hadde vært fantastisk er om dere faktisk bruker mer tid sammen med de menneskene dere er glad i, tro meg, livet er altfor kort til å ikke gjøre det, og når man den dagen har mistet noen man er glad i er det for sent.